Det var en av de halvvarme dagene i august, Rosenborg signerte en ny stjernespiller mens kronprins Haakon kastet glans over åpningen av havbruksmessa i Trondheim.

I Namsos heiser Eva Flått flagget: Denne dagen får hun beskjeden hun så inderlig hadde håpet på: På morgenkvisten har de fire regiondirektørene i helseforetakene gjennomført et halvtimes langt telefonmøte, og endelig, etter tre års forhandlinger med legemiddelfirmaet, sier de ja til å innføre Kadcyla i behandlingen av brystkreft.

Kadcyla er kreftmedisinen som kan være Evas siste lille mulighet til å få oppleve en ny vår, til å få livet tilbake igjen. Det er en god grunn til å feire.

- Vi var flere som gikk til kamp for å få medisinen. Jeg er sikker på at det hjalp, sier Eva.

Da kreftlegen hennes i fjor vår sa at Kadcyla var en medisin hun ville fått hvis den hadde vært godkjent i Norge, skjønte hun at hun måtte ta grep.

Brystkreft, heldigvis

Et slag i trynet. Slik betegner hun følelsen hun fikk da kaldgufset av en kreftdiagnose føk inn i livet hennes en sommerdag i 2014. Snart fire år senere sitter hun i sofaen hjemme i stua i Namsos og forteller om beskjeden som skulle endre hennes liv.

For meg er det en stor verdi å være i arbeid. Jeg kunne valgt å sette meg i sofaen, men det er mye bedre å komme seg ut, være sosial, og bidra. Når jeg er på jobb, tenker jeg ikke sykdom, sier Eva.

Det var i en periode hvor livet smilte, som hun selv sier. Hun hadde solgt en veldrevet frisørsalong, fulgt drømmen og fullført en master i ledelse ved BI. Hun hadde startet i jobb som daglig leder i Namsos næringsforening og så en ny karriere skyte fart, hun hadde flyttet inn i nybygd hus i Namsos og gledet seg over at hun fortsatt delte livet med ungdomskjæresten Per Arne. Barna Marte og Espen var på vei ut, klare til å stå på egne ben, nå var Eva og Per Arne klar for en fase i livet hvor de i større grad kunne følge egne ønsker og behov.

Det skulle vise seg å bli en fase med kreft.

- Jeg tenkte at når jeg først skulle få kreft, så var jeg glad det var brystkreft. Sjansen for at det skulle gå bra, var så stor, sier hun.

Det var vår da hun oppsøkte legen første gang, men verken legen eller en mammografiundersøkelse avslørte sykdommen. Da hun senere fant en kul under armen, ble hun sendt til ultralyd, og da var det ikke lenger noen tvil.

Men da var det sommer og ferietid, og først 21. august ble Eva operert.

Det venstre brystet ble fjernet, åtte lymfekjertler ble tatt bort, og så skulle kreftcellene drepes, først med maks dose cellegift, deretter med stråling. Da kalenderen viste mars året etter, var hun ferdig med cellegiften. Da startet en fem uker lang strålebehandling, med daglige besøk på St. Olav.

Høsten 2015 fikk hun belønningen, prøvene var fine, det var ikke spor av kreft og håret hadde begynt å vokse igjen.

- Vi feiret med hyttetur og bridgehelg, smiler hun.

Tilbakefallet

Men tiden uten kreft skulle bli så altfor kort. Nedturen kom etter et par måneder. Hun hadde kjent på en hodepine, men spiste paracet og kom seg gjennom dagene. Etter et rakfisklag med venner våknet hun opp til en tilstand som hun skjønte skyldtes verken dårlig rakfisk eller for mye akevitt. Da hun hadde tatt CT på sykehuset, så hun det på legen at noe var alvorlig fatt.

Det hun og familien fryktet aller mest, at brystkreften skulle ha spredd seg til andre deler av kroppen, hadde skjedd. Hestekuren med operasjon, cellegift og stråling hadde ikke tatt knekken på sykdommen.

Hun hadde ti kreftsvulster i hodet, en svulst i lever og antydning til en svulst i binyren.

- Da visste jeg at kreften var uhelbredelig.

De spurte hva det betydde, hvor lang tid kunne Eva være med dem? Legen sa han hadde hørt om noen som hadde levd i to år. Men kanskje var to måneder mer realistisk.

Eneste muligheten var å stråle, hele hodet, alle kulene i et jafs. Ti behandlinger, som bare kunne gjennomføres en gang.

- Heldigvis valgte de å behandle meg, sier Eva i dag.

Det skulle bli en periode med oppturer og nedturer: Det ble optimisme og håp når en behandling virket, vondt og vanskelig når samme behandling ikke ga noen effekt, og kreftsykdommen tok grep, gang på gang.

Optimist: Eva er en ung dame, så jeg hadde god tro på at medisinen skulle virke. Men at den skulle virke så bra, er helt fantastisk, sier ektemannen Per Arne.

- Det var så dystert, sier Per Arne som minnes at venner og familie kom for å ta farvel med Eva.

- Det var da du sa: Jeg tror aldri jeg kommer til å bli glad igjen, sier han.

Å leve et bra liv

Eva forberedte seg på at livet var over. Hun planla sin egen begravelse, og leste inn en tekst som presten skulle lese. Hjemme ryddet hun i klesskapet, kvittet seg med sykkel og sykkelutstyr, fortalte om ting som betydde noe for henne, som hun ville de skulle ta vare på.

- Jeg brukte arven etter mormor på å kjøpe det Elvis-bildet og de sølvlysestakene, peker hun fra sofaen. Hun ville at barna skulle ha noe håndfast etter henne.

Ny sykkel: Da Eva ble kreftsyk på nytt, ga hun bort alt sykkelutstyret sitt. Nå har den nye kreftmedisinen Kadcyla gjort henne i så fin form, at hun har kjøpt seg sykkel igjen.

- Jeg var ikke redd for å dø. Å dø er ikke smertefullt, det er litt som å sove. Det ville bli mye verre for dem som ble igjen. Jeg tenkte mye på Per Arne som ville bli alene, og på barna. Det var veldig trist, men det var også godt å tenke på at en hadde vært en ressurs for andre, sier Eva som opplevde at familien ble tett og nær i denne tiden. Dette var noe de var sammen om.

Men det var Eva som skulle dø.

- Jeg var takknemlig for det livet jeg hadde levd. Det hadde vært mye verre hvis jeg hadde angret på noe, sier hun.

Samtidig bevarte hun håpet, og på de gode dagene prøvde hun å leve som før: Gikk på jobb, møtte venner, gikk turer. Det var viktig å ikke bare leve, men å leve et bra liv. Derfor var hun opptatt av å bruke tida si godt.

Men hun klarte ikke lenger å løpe som før, og Spillumsfjellet som hun ser fra stuevinduet, ble uoppnåelig.

I påska 2016 var hun så dårlig at hun ble innlagt på sykehus. Da hadde hun feber, hun klarte ikke å gå, hun klarte ikke å spise, og hun måtte tidvis ha pustemaske. Likevel skjønte hun ikke selv hvor alvorlig det var før en lege spurte om hun ville bli lagt i respirator, hvis hun falt i koma?

- Jeg sa til legen at vi hadde planer om å dra på ferie til sommeren. Vi skulle til Kreta med barna.

Nei til kronerulling

Det var i fjor vår hun hørte om den nye, lovende kreftmedisinen Kadcyla. Hun spurte legen om dette kunne være noe for henne? Ja, forsikret legen, som hadde tro på at medikamentet kunne gi Eva bedre dager. Problemet var at medisinen bare var tilgjengelig i private sykehus, og ikke var godkjent i det offentlige helsevesenet.

Eva sa nei da familie og venner tilbød kronerulling for å hjelpe.

- Da ville jeg opplevd at jeg satte meg i gjeld til de som bidro. Jeg ville fått dårlig samvittighet hvis behandlingen ikke hadde virket.

Tok kampen: - Hvis du har et dødsbudskap hengende over deg, så gjør du alt som står i din makt for å kunne leve lenger, sier Eva Flått. Da kreftmedisinen hun kunne ha nytte av, ikke var godkjent, tok hun opp kampen.

Hun kunne brukt sparepenger, tatt opp lån og kjøpt seg den livsviktige behandlingen slik flere gjorde.

- Men da ville jeg satt mine nærmeste i en enda dårligere situasjon, hvis jeg hadde falt fra.

Første gang medisinen ble vurdert, var høsten 2014, da Eva gråt mens venninnene barberte det lille hun hadde igjen av hår på hodet etter cellegiftbehandlingen. Når kreftmedisinen vurderes for andre gang i mars 2016, skriver legemiddelfirmaet at de mener det er uheldig hvis norske pasienter står i fare for ikke å kunne ta i bruk Kadcyla, slik som pasienter i mange andre land kan. De påpeker at Kadcyla i flere år har vært i bruk i det offentlige helsevesenet i andre nordiske land.

Det er Beslutningsforum for nye metoder som sitter med avgjørelsen. Det består av de fire regiondirektørene i helseforetakene. De er smertelig klar over at det ikke finnes noen kurativ behandling og at prognosen er dårlig for de rundt 100 pasientene i Norge som er aktuelle for behandling med Kadcyla. Likevel sier de nei.

- Medikamentet er nyttig, men kostnadene er for høye vurdert opp mot medikamentets effekt, blir det slått fast.

Legemiddelfirmaet kommer med stadig nye prisjusteringer, men heller ikke når medisinen vurderes for tredje gang, på sankthansaften i 2017, så vil helsedirektørene akseptere prisforslaget.

Det er da Eva reiser seg og går til kamp. En kamp for eget liv, men også for alle som har behov for kreftmedisinen.

Hun drar med seg andre, sender brev, bruker sosiale medier, kontakter politikere.

Valgkampmøte: I august møtte Eva Flått og datteren Marte Ap-leder Jonas Gahr Støre for å snakke om den lange veien for å få nye kreftmedisiner godkjent. Gahr Støre ble imponert over at Eva brukte tid og energi til å kjempe for ny kreftmedisin samtidig som hun selv var kreftsyk.

«Beslutningsforumet for nye metoder har tatt fra min søster noen ekstra år å leve» skriver Evas søster, Hanne Falstad i et innlegg i Adresseavisen.

- Jeg har noen grunnverdier i livet, det er ærlighet, likeverd og rettferdighet. Når de blir trigget, så får jeg masse energi, jeg går i en kampmodus. Det at vi var i ferd med å få et todelt helsevesenet, hvor de med penger kunne betale for medisin, syntes jeg ikke noe om, sier hun.

Hun ble provosert over at fire personer i et beslutningsforum satt og vurderte medisinkostnader opp mot nytteverdien av de kreftsykes liv.

I dag er hun sikker på at kampen de tok, hjalp.

- De snudde på to måneder. Jeg tror ikke det ville skjedd uten denne kampanjen.

Svært høy pris

Lars Vorland.

- Jeg er svært glad for at vi nå endelig kan tilby dette legemidlet i våre offentlige sykehus, til beste for pasientene, sa leder for Beslutningsforum for nye metoder, Lars Vorland, da medisinen ble godkjent i august i fjor.

Kristin Svanqvist.

Kristin Svanqvist, enhetsleder i Statens legemiddelverk, sier i dag at prisen var en helt klart medvirkende årsak til at medisinen ikke ble godkjent tidligere. Hun sier at det i slike saker alltid er forhandlinger.

- Vi var ikke i tvil om at medisinen hadde effekt. Men vi var usikre på hvor stor effekt medisinen hadde når den skal brukes etter annen behandling av brystkreft, som hvor lenge medisinen ville utsette progresjon av sykdommen eller hvor lenge pasientene ville leve. Mangel på slike studier gjorde denne saken krevende, sier Svanqvist.

Stig Slørdahl.

Stig Slørdahl, øverste sjef i Helse Midt-Norge, er en av de fire regiondirektørene som sitter i Beslutningsforum og som dermed avgjør hvilke legemidler som skal godkjennes til offentlig bruk her til lands. Han opplever denne rollen som krevende.

- Her er det ingen enkle avveininger. Spørsmålet er om grupper av befolkningen eller pasienter skal få et tilbud eller ikke. Enkeltpersoner er spente på om vi skal ta i bruk nye medisiner som det er knyttet store forventninger til. Vi vet at de vil oppleve store skuffelser og smerte når vi må si nei, sier Slørdahl.

Han er ikke i tvil om at systemet for godkjenning av nye legemidler, fungerer etter hensikten. Beslutningsforumet er nødt til å prioritere ut fra de ressursene som Stortinget bevilger til helse. Samtidig sikrer de at det offentlige helsevesenet får tilgang på nye legemidler.

- Denne ordningen bidrar til en likeverdig helsetjeneste. Når vi sier ja til et legemiddel, får alle tilgang. Vi skal være veldig glad for at vi er i front når det gjelder å ta i bruk nye kreftmedikamenter, mener Slørdahl.

De siste årene har det vært stor interesse rundt mange av avgjørelsene til forumet. Slørdahl sier de må ta avgjørelser uavhengig av den støyen som er rundt slike beslutninger.

- Vi må også tenke på de gruppene som ikke sitter på gangen, de som ikke har så sterke talerør, sier han.

- Det hadde nok ikke gått så bra

Ett knapt år er gått siden den gang, og nå sitter Eva i en skinnstol inne på et pasientrom ved Sykehuset Namsos.

- Jeg føler meg ikke syk lenger, smiler hun.

- Det er helt sykt at du skulle bli så bra, så raskt, smiler ektemannen som er anestesisykepleier.

I september startet Eva behandlingen med den nye medisinen Kadcyla.

Hver tredje uke går hun ned den bratte veien fra eneboligen i Holbergs gate, svinger til venstre og rusler noen hundre meter bortover mot sykehuset. Hun går trappa opp til kreftavdelingen i tredje etasje. Der er sykepleier Ingri Langaas Mausner klar med mirakelkuren, en dose flytende Kadcyla og en dose saltvann. I løpet av en times tid har dråpene piplet inn i blodårene til Eva, uten at hun kjenner det minste snev av ubehag.

Den første dosen fikk hun i september. Da hadde hun en svulst i leveren på 8,4 cm, en svulst i binyren på 3,2 cm, og det var antydning til svulster i lymfene.

Tre uker senere var kreften på retur. Etter seks behandlinger var svulsten i leveren 1,7 cm.

- Det var som julaften og 17. mai på samme dag. Så liten hadde svulsten i leveren ikke vært etter at jeg fikk spredning. Det var helt fantastisk, sier hun.

Tett på: Sykepleier Ingri Langaas Mausner ved Sykehuset Namsos har vært tett på Eva gjennom hele hennes kreftsykdom. Hun er svært glad for at Eva er blitt så frisk så raskt etter at hun begynte med den nye kreftmedisinen.

- Det er nesten så jeg blir litt blank i øynene når jeg ser resultatene. Det hadde nok ikke gått så bra hvis du ikke hadde fått denne medisinen, sier Mausner.

- Kanskje hadde jeg ikke levd da, sier Eva.

- Det kan hende, ja, sier Mausner.

Ved St. Olavs hospital er det overlege Steinar Lundgren som har fulgt Evas liv med kreft. Han er svært glad på Evas vegne når han ser hvor godt hun responderer på den nye kreftmedisinen.

- Som lege og forsker er det veldig spennende å teste ut nye medikamenter. Men du vet aldri på forhånd om den vil virke på en pasient. For Evas del passet det veldig godt at denne medisinen ble godkjent, og jeg tenkte at det var verdt å forsøke. Jeg er gledelig overrasket når jeg ser henne nå. Medisinen har hjulpet henne veldig bra, og hun har fått et meget brukbart liv igjen, sier Lundgren.

Steinar Lundgren.

- Hun tror selv hun ikke ville levd i dag uten denne medisinen?

- Det er godt mulig. Det vi håper nå er at legemiddelindustrien lager nye medikamenter til oss, sier Lundgren.

Han ser at Kadcyla har veldig god effekt på flere kreftpasienter, mens andre ikke får like stor nytte av den. Samtidig er kreftlegen påpasselig med å ikke gi falske forhåpninger:

- Vi vet ikke hvor lenge den virker, sier Lundgren.

- Uflaks

Til sommeren er det fire år siden Eva fikk kreft. Fire år siden hun skjønte at det er ikke alt en kan planlegge i livet, det er ikke alltid en selv kan velge veien en skal gå. Men at det samtidig går an å leve et godt liv med en svært alvorlig sykdom.

Måtte gi seg: I fjor sommer innså hun at hun ikke kunne jobbe som leder i Namsos næringsforening lenger. - Det å slutte i jobben, var en stor sorg, sier hun. Amund Lein har nå overtatt jobben hennes, mens hun selv jobber deltid med ulike prosjekt.

- Tenker du at det er urettferdig at livet ditt ble slik?

- Jeg har dager da jeg er lei meg, frustrert og forbannet. Men jeg kjenner ikke på urettferdighet. For det finnes ingen rettferdighet med kreft. Jeg tenker at jeg har hatt uflaks. Og da kan jeg bli litt arg.

Selv om de siste årene har vært preget av sykdom, har Eva og Per Arne forsøkt å bevare en vanlig hverdag og vanlig familieliv med barna Marte og Espen.

En dag kan det skje at medikamentet som i dag holder kreftsykdommen i sjakk hos Eva, ikke virker lenger, at hun blir resistent mot det som nå er en vidunderkur. Det er hun klar over, men hun velger å ikke tenke for mye på det.

- Jeg vet at medisinen bare er livsforlengende, den helbreder ikke kreften. Men så lenge den virker, vil jeg leve det livet jeg helst vil ha. Og så håper jeg det kommer en ny medisin.

Nå tenker hun at de skal feire sølvbryllup til sommeren, og tør å drømme om at hun en dag skal oppleve å bli bestemor. – Jeg går ikke rundt og tenker at jeg skal dø. Det får komme når det kommer.

Ektemannen Per Arne er et eneste stort smil når han sier: Jeg tenker at vi skal være sammen, for alltid.