Selvfølgelig vil han gjerne vise oss hvor han bor, sier Romeo, en ung fyr i rød caps og hettegenser. Det er denne veien. Vi følger etter ham inn i det store, hvite teltet. Et enormt telt. To lastebiler med tilhengere kunne fått god plass ved siden av hverandre her inne.

Vi går i halvmørket nedover en gang mellom rader av køyesenger. Hver seng er gjemt bak vegger av grå tepper. Cirka hundre små huler. Romeo bøyer seg ned ved en underkøye, drar et teppe til side og peker inn i det som nå i ett år har vært hjemmet hans. En sovepose, noen klær.

Hva skal man si? At det ser hyggelig ut? Jeg klarer ikke finne på noe.

- Mange netter ligger jeg bare våken, sier Romeo.

Det er for mye bråk. Her er det også for kaldt til at man får sove. Et varmeapparat stikker riktignok sin tykke snabel inn under teltduken, men for tre dager siden gikk generatoren - som driver apparatet - tom for drivstoff. Hvem ringer man da til?

Utenfor har sola gått ned. En iskald vintervind blåser inn fra Egeerhavet. Man må ikke gå mange meter opp bakken for å få utsikt over det smale stredet som skiller Lesvos fra Tyrkia.

Tjue menn står rundt en brennende oljetønne utenfor teltet. De river i stykker pappesker og slenger dem inn i ilden. Andre står i matkø bak det samme teltet, der det er satt opp rekkverk for å holde orden på køen. Mennene dytter til hverandre. Skjeller ut hverandre. Et par av dem roper:

- Ali Baba! Ali Baba!

Tjuvradd! Tjuvradd!

For å få en ekstra porsjon tar flere av mennene mer enn én tur i køen. På en måte stjeler de altså mat fra noen andre.

Sangeren: Seks unge irakiske menn deler et telt i olivenlundleiren. De har vært her mellom to og seks måneder. I forgrunnen ligger Seap Dhaa, som i følge andre er en berømt sanger i Irak.

- Bare se her. Jeg burde hatt seks av disse for å bli mett, sier en av mennene hissig når han er tilbake ved bålet.

Han løfter lokket av en liten plastbeholder og viser meg en bedrøvelig, uappetittlig, illeluktende porsjon kokt ris med kikerter. At det neimen ikke er en middag for en voksen mann må jeg gi ham rett i.

Romeo har som flere andre menn i det store teltet flyktet fra president Joseph Kabilas voldsregime i Den demokratiske republikken Kongo. Bortsett fra én enkelt syrer og to srilankere er alle beboerne i teltet fra Afrika.

Ingen av dem snakker mer enn noen få ord engelsk. Ingen sier særlig mye i det hele tatt. Det er merkelig at så mange menn samlet på ett sted kan være så stille, tenker jeg. Til gjengjeld forteller de sammenbitte ansiktene deres hele historien om det de har lagt bak seg. Historien om det de drømte å finne i Europa.

Og nå er de her. Enslige, svarte menn som omringer en brennende oljetønne i utkanten av Moria-leiren på Lesvos. Det er umulig å forestille seg mennesker som er mindre velkomne i Europa, og det ser ut som om dette faktumet er i ferd med å gå opp for dem.

Den stengte leiren

Faktisk er ikke afrikanerteltet en del av Moria-leiren. Det ligger sammen med en del mindre telt i den ulendte olivenlunden på sørsiden av leiren. Det bor opp imot tusen mennesker her blant de halvt nedhogde oliventrærne, som står som amputerte silhuetter mellom de forblåste teltene.

Alt som kan brenne og gi varme blir brent.

Selve Moria-leiren gjemmer seg bak murer og høye piggtrådgjerder, og fotografer og journalister har ingen adgang. Europas innbyggere skal helst ikke vite noe om forholdene i dette stykket europeisk virkelighet. Noen kunne risikere å få en vond smak i munnen.

«Welcome to Prison Moria» har noen skrevet på en mur. Senere har «Moria» blitt strøket over.

Oljetønnen: I det ytterste hjørnet av olivenlundleiren bor ca. hundre enslige afrikanske menn i isobokser, der det er så kaldt at mange velger å tilbringe natten rundt en brennende oljetønne.

Inne bak piggtråden lever akkurat nå drøyt 5000 flyktninger som venter på tillatelse til å reise videre til Aten. Eller på å bli sendt tilbake til Tyrkia, hvor alle har kommet fra i gummibåter.

Vi går langs gjerdet på baksiden av leiren, som skråner bratt ned mot et vannløp fylt med søppel. Vi vurderer mulighetene for å slippe inn.

Overalt ligger avføring og plastflasker fylt med urin. De færreste får seg til å bruke toalettene inne i leiren, så folk går ut i buskene eller tisser i en flaske som de deretter kaster over gjerdet. Det gjelder å trå forsiktig. Her stinker det av urin, søppel og oppkast.

På den andre siden av gjerdet står containere i lange rekker. Isobox, står det på dem. De er stablet i to etasjer. I et mellomrom mellom containerne trener to unggutter og en mann i trettiårene med hjemmelagde vekter, som

består av jernstenger med en betongkloss i hver ende. De har også noen grovt sammensnekrede pressbenker.

Det er en ghaneser som har innrettet dette utendørs treningsstudioet. En muskuløs mann som står litt i bakgrunnen og betrakter omgivelsene. Han var livvakt for Ghanas tidligere president, finner jeg senere ut, og ble tvunget til å forlate landet fordi den nye presidenten ikke hadde noe til overs for den gamle staben. Han tar to euro per hode for å bruke treningsstudioet.

- Kom igjen. Kom igjen, sier den eldste vektløfteren, Abdul Hamid, som trener ungguttene.

De er alle tre fra Afghanistan. Abdul Hamid har vært i Moria en måned, sier han. Måtte flykte fra Kabul med sin kone og sine to små gutter fordi han i fire år hadde jobbet som

sikkerhetsvakt for et internasjonalt firma. Nå vil han gjerne til Tyskland, hvor hans to brødre allerede befinner seg.

- Sønnene mine er like sterke som meg, sier han og ruller opp ermene på T-skjorten sin. Helt opp.

Lenger ned i skråningen får vi øye på et stort hull i gjerdet.

Tolv skudd i hodet

Vi kryper ikke igjennom hullet. Ikke ennå.

Jeg har en avtale med en dansk psykolog med iransk bakgrunn, som selv var flyktning de første 16 årene av livet sitt. Nå er hun 38.

Navnet hennes er Mozhdeh Ghasemiyani,

og dette er første gang hun besøker en flyktningleir siden hun selv kom seg i sikkerhet i Danmark.

Det er hard kost for meg å gå rundt her, sier Mozhdeh Ghasemiyani, mens vi rusler opp gjennom leiren i olivenlunden og snakker om hva det gjør med noen å være flyktning. Dagen før møtte hun en flokk barn, to jenter og en liten gutt.

- En av jentene hadde rød jakke og betennelse i øyet. Hun hadde ingen sokker på seg og frøs veldig. Og blikket hennes var fullstendig annerledes enn de andre barnas. Hun var veldig tung i blikket. Og veldig uttrykksløs. De fleste barna som løper rundt her smiler og ler og tar tak i deg, men hun var annerledes. Og hun traff meg rett i hjertet fordi hun minnet meg om meg selv, fordi jeg var forskjellig fra søsknene mine …

- Etter at jeg så min mor bli skutt.

Det var på grensen mellom Iran og Irak. Mozhdeh var fem år og familien hennes hadde vært på flukt siden hun ble født, fordi faren deltok i kurdernes kamp mot det iranske prestestyret. Noen soldater lette etter faren hennes. Det er slik hun husker det. Men han var ikke der da de kom. Det var moren hennes.

Soldatene skjøt henne tolv ganger i hodet og et par ganger i armen. Lillebroren hennes ble også truffet.

Livredderen: Den danske energibunten Salam Aldeen var en av de første som i 2015 kastet seg i bølgene ved Lesvos for å redde flyktninger fra drukningsdøden.

Begge overlevde. For morens vedkommende var det intet mindre enn et mirakel. Noen irakiske naboer kjørte henne på sykehuset og lot som om hun var iraker. Ingen lege ville ha hjulpet en flyktning fra Iran.

- Jeg tror jeg var i sjokk da det skjedde, sier Mozhdeh Ghasemiyani.

- Og i flere år gikk jeg rundt og var redd for alt. Jeg var redd for menn. Jeg var redd for voksne. Jeg var redd for at ting plutselig skulle eksplodere. Hvis noen ropte ...

Nå jobber hun med traumatiserte flyktningbarn hjemme i Danmark. Hun bruker livet sitt på å hjelpe barn som er som hun selv var. Hun snakker om hvordan barn kan tilpasse seg de mest vanvittige forhold. I det minste på overflaten.

- Man kunne overhodet ikke se på meg hvor redd jeg var. Slik som barna som løper rundt her og ser glade ut, sier hun.

- Når jeg snakker med dem og foreldrene deres, så forteller de hvordan de har det når det blir mørkt. De fleste tisser i buksene. Kan ikke sove om natten. De roper og skriker og har mareritt.

En mann må være sterk

Vi må heller se å komme bak det piggtrådgjerdet. På vei nedover skrenten langs gjerdet ser vi en mann stå inne i leiren og vaske seg bak en container. Inn gjennom hullet. Tilbake oppover skrenten, men nå er vi inne i den ekte Moria-leiren. Med containere overalt. Og telt. Og flere inngjerdede områder hvor folk registreres og innkalles til møter om status på saksbehandlingen deres. Det er ikke spart på piggtråd noe sted. Leiren er inndelt i soner for forskjellige nasjonaliteter. Vi går med senkede hoder oppover en betongvei fylt med afrikanere.

Mannen som vasker seg heter Lasisi Yiedie, er fra Ghana og ser eldre ut enn de 19 årene han hevder å være. Han forsvinner inn i containeren sin, men vender raskt tilbake med klær på.

- For å si det som det er så er det ganske vanskelig å leve i denne leiren, sier han med noe jeg allerede etter få minutter innenfor gjerdet kan konstatere er en hysterisk underdrivelse.

Lasisi Yiedie forteller stille og rolig om flukten sin. Han vil ikke gå i detaljer om hvorfor det var nødvendig å forlate Ghana. Han havnet i konflikt med noen menn, nøyer han seg med å si. Kjøpte en flybillett til Tyrkia, hvor han fikk jobb på en byggeplass. Men sjefen ga ham ikke lønnen de hadde avtalt. Han fikk nesten ingenting ut av det.

På et tidspunkt ble han overfalt på gaten av noen tyver. Han peker på det dårlige kneet sitt.

- Jeg var nødt til å forsvare meg … Det ville ikke ha vært trygt å bli i Tyrkia. Jeg kunne fort ha blitt drept.

Etter et halvt år søkte han mot kysten for å finne en båt til Lesvos. Første forsøk gikk skeis. Politiet fanget ham og kastet ham i fengsel i en måned. Andre gang gikk det bedre.

- Men det var altfor mange mennesker i gummibåten, den lå veldig lavt på vannet. Det blåste en del og det kom hele tiden vann inn i båten. Flere ganger gikk motoren i stå …

Han var livredd, sier han.

- Men du vet, som mann er du nødt til å være sterk.

Lyden av en flyktningleir

Vi oppholder oss ikke innenfor gjerdet særlig lenge. Ikke i første omgang. Vi er litt nervøse for å bli oppdaget.

Jeg har ikke fått øye på et eneste skilt eller banner for uavhengige organisasjoner og hjelpeorganisasjoner som normalt ville operere på et slikt sted. De fleste trakk seg ut i protest mot EUs avtale med Tyrkia i 2016. Avtalen som skulle forhindre flyktninger og migranter i å seile ut fra den tyrkiske kysten.

Tross avtalen lykkes hver måned noen tusen flyktninger med å seile til Lesvos og andre greske øyer som ligger nærmest Tyrkia. Et bortimot tilsvarende antall sendes videre til Aten eller tilbake til Tyrkia, hvilket betyr at det mer eller mindre konstant befinner seg rundt 7000 flyktninger på Lesvos. Mange av dem har vært her i to år.

I leiren ser jeg kun noen unge frivillige fra Euro Relief, en gresk-amerikansk organisasjon med kristne røtter som nå mer eller mindre tar seg av det praktiske i leiren, som ellers drives av det greske migrasjonsdepartementet.

For halvannet år siden klaget muslimske flyktninger over at folk fra Euro Relief prøvde å omvende dem til den kristne tro. Muslimer skulle skrive under på en erklæring som ifølge The Guardian inkluderte følgende formulering:

«Jeg vet jeg er en synder ... Jeg ber Jesus om å tilgi mine synder og gi meg evig liv. Mitt ønske er å elske og adlyde Hans ord.»

Ikke alle de store organisasjonene har forlatt Lesvos.

Afrikanerne: Mennene i det store afrikanerteltet har laget et damspill av en gammel sponplate. Brikkene er skrukorker fra vannflasker.

Like utenfor Moria-leiren har Leger Uten Grenser opprettet en mobil barneklinikk. Akkurat nå er de i ferd med å innrede et ekstra telt for behandling av barn med psykiske problemer.

- Det er det det er aller størst behov for, sier Sophie Sabatier, klinikkens prosjektleder.

- Det å sitte fast i en slik leir skaper en masse angst. Når du ikke vet hva som skal skje ...

Sophie Sabatier beskriver utfordringene i Moria-leiren i presise vendinger. En leir som ble bygget til et par tusen mennesker og for tiden rommer minst fem tusen. En overfylt leir uten tilstrekkelig tilgang til rent vann og uten ordentlige toaletter og baderom, som ellers kunne ordnes i en håndvending, fastslår Sophie Sabatier.

Her i klinikken velter det inn med barn som kanskje først kommer med en forkjølelse, men som typisk kommer tilbake med en alvorlig sykdom. Diaré. Hudsykdommer. Massevis av lus. Astma. Lungebetennelse.

Lyden av en flyktningleir som Moria er lyden av barn som hoster.

Mennene i isoboxen

Vi beveger oss stadig dypere inn i Moria-leiren. Ned langs en hullete betonggate fylt med syrere. Opp en annen gate hvor det er mange palestinere. Frivillige i oransje vester sender oss undersøkende blikk. Pass på dem, sier noen til oss. De kan finne på å varsle politiet.

Vi går inn i et mørkt smug mellom stabler av containere. Stanser ved en gruppe menn.

De er ghanesere, og 18 av dem bor i denne isoboxen, som er en liten container, og der det ikke er køyesenger til flere enn åtte. De er med andre ord stuet sammen der inne. To i hver køye og resten på gulvet. De inviterer oss innenfor. Stram lukt av altfor mange uvaskede menn i et altfor lite rom.

Det heter en isobox fordi den er isolert og kan holde kulden ute. Eller rettere sagt: Den burde være isolert. Et eller annet sted i produksjonen må det ha blitt spart på materialene, for det er umulig å holde varmen inne i disse containerne, forklarer mennene.

- Det er virkelig kaldt om natten her, sier en tettbygd mann ved navn Emmanuel, som ikke vil ha etternavnet sitt i avisen.

- Og strømmen går hele tiden, fortsetter han.

Jaha, og maten? … Dårlig, dårlig, dårlig, sier de i munnen på hverandre. En av dem viser meg frokosten han akkurat har hentet seg: En appelsin, en flat croissant og en flaske vann. Alle vi snakker med klager over maten. Det er gift, sier de, ikke mat. En eldre palestiner trekker meg på et tidspunkt til side og viser meg datomerkingen på noe ost i plast. En uke over utløpsdatoen.

I likhet med alle andre i leiren får ikke Emmanuel svar på om eller når han kan få lov til å reise videre til Aten. De sier at han ville ha hatt større sjanse hvis han lå på sykehus.

- Det er sykt, du er nødt til å være syk for å komme videre. De spør meg også om jeg har familie i Ghana, og da sier jeg nei, selv om jeg har kone og tre barn der hjemme. Jeg later som om jeg ikke har noen familie, fordi det gjør det vanskeligere for meg å få de nødvendige papirene.

Mennesker, ikke dyr

Idet vi går ut av containeren hører vi noen romstere med noe på baksiden. Det er en av de 18 beboerne som er i ferd med å feie sammen et fjell av vannflasker. Flasker fylt med urin.

- Det er kongoleserne som tisser i flaskene og kaster dem her bak isoboxen vår, freser mannen.

Er toalettene virkelig så dårlige som alle sier? spør jeg mens vi står i smuget med ghaneserne. De roper tilbake samstemt:

- Gå og sjekk dem selv!

- Kom, jeg skal vise deg, sier en nigerianer i svart lærjakke.

Det er Basil Okorie, en sint mann som nå har tilbrakt ett år og åtte måneder i Moria. Hans venn og landsmann, den mer tilbakeholdne John Nwatu, slår følge. Underveis viser John Nwatu meg armen sin, som har arr etter sju skuddsår.

- Tre av kulene sitter fortsatt der inne, opplyser han nøkternt.

Vi går raskt gjennom smuget, dreier ned mellom noen telt, unngår heldigvis å skli i en klatt avføring og er fremme ved toalettene.

Et enkelt blikk på den brune substansen som velter utover gulvet er nok til å få det til å rumle illevarslende i innvollene mine. Ingen ville frivillig gå inn dit.

Baderommene like i nærheten er nesten like ille. Det er ikke rart at mange av mennene foretrekker å vandre nedover en grusvei utenfor leiren for å dusje under en vannslange som en vennlig gresk bonde har hengt opp i et tre. Heller ikke noe å si på at mange kvinner foretrekker å gå med bleier fremfor å benytte toalettene i denne leiren.

- Vi er ikke dyr. Vi er mennesker, sier Basil Okorie.

Han spytter nærmest ordene ut. Så tilføyer han:

- De har for øvrig også jordskjelv her på øya. Det var et i sommer. Jorden skalv. Alle løp forvirret omkring ...

I det fjerneste hjørnet av Moria-leiren har man innrettet en moske i et blafrende telt som er for lite til å romme alle som vil delta i fredagsbønnen. Mennene ruller ut bedeteppene sine under presenninger like i nærheten og bruker noen av naboteltene.

Jeg stirrer på bunken av sko de sparker av seg før de trår på teppene. I beste fall er det slitte joggesko. De aller fleste er billige badesandaler.

Overfylt traumeklinikk

I bil tar det kun ti minutter å kjøre fra den skitne, frysende, overfylte leiren inn til sentrum av Mytilini, hvor butikkene bugner med fersk fisk og sko på salg.

Det kunne ha vært en ganske vanlig by i Europa. Og Theresa Kattangi kunne ha lignet en ganske vanlig ung europeisk kvinne, der hun kommer gående inn på Hotel Blue Sea og bestiller en cappuccino.

Hun har i et halvt år vært tolk på traumeklinikken for flyktninger som Leger Uten

Grenser driver like i nærheten. En klinikk som før jul ble nødt til å stenge i en periode fordi ventelisten besto av over 500 mennesker. Fra klinikken åpnet klokken ni om morgenen til den stengte klokken tre om ettermiddagen dannet folk kø langt nedover gaten.

Pasientene er selvmordsutsatte mennesker med posttraumatisk stresslidelse. Folk med flashbacks som gjenopplever scener fra hjemlandet sitt hvor de kanskje ble torturert eller så familiemedlemmer bli drept foran øynene sine.

- Det kan være vanskelig å leve i en leir med så mange mennesker, hvor det forekommer slåsskamper og alle mulige problemer som minner dem om det de har vært igjennom, sier Theresa Kattangi.

Pasienter besvimer på venterommet. Andre blir aggressive. Og det er noen klare fellestrekk i historiene de forteller. Mange av pasientene er fra Kongo. De har typisk deltatt i en eller annen politisk aksjon mot president Kabila. Så blir de arrestert og kastet i fengsel, både menn og kvinner.

- Og så blir de torturert. Det kan være elektriske støt, waterboarding, pisk og slag i hodet med geværkolber. Noen får negler trukket ut av hender og føtter, kona blir voldtatt - det er en klassisk historie - barnet blir også utsatt for seksuelle overgrep. Men så lykkes de med å unnslippe og greier å flykte. På forunderlig vis lykkes disse menneskene å komme seg til

Tyrkia, hvor det igjen står voldtekt og overfall på programmet, før de overlever turen over havet i en overfylt gummibåt med en menneskesmugler. Og så kommer man til vår fine Moria-leir og tror at det endelig er overstått, at det er fred å få, sier Theresa Kattangi bittert.

Tilbake til oljetønna

En av de siste dagene i Moria-leiren møter vi Salam Aldeen.

Dansken som ble kjent som «Livredderen fra Lesvos» da han under de villeste flyktningdagene kastet seg ut i bølgene og reddet tusenvis av skipbrudne på land. Og han gjorde mye mer enn det.

De siste årene har Salam Aldeen bygd både sykehus og skole til flyktninger. Han har hatt et par leiligheter i Aten som han fylte med nødstedte kvinner og barn. Og snart skal han møte ved en gresk domstol for å forsvare seg mot anklager for menneskesmugling.

Det ser ikke ut til å bremse ham.

Akkurat nå er Salam Aldeen en snartur

innom Lesvos for å handle en masse mat som han fordeler i plastposer og deler ut til familier med minst fire barn. Melk, sukker, bønner, marmelade, olje, buljong, ost, brød, tunfisk, ris, bokstomat. 132 familier får en pose.

Og når det er gjort spurter Salam tilbake til supermarkedet og kjøper noen kasser fylt med kylling og annen god mat til en gruppe menn han har særlig medfølelse for.

Det er mennene i afrikanerteltet.

Vi hjelper Salam med å losse av varene ved oljetønna. Enkelte av mennene har han kjent i flere år nå. De er ganske begeistret for denne merkelige dansken, kan jeg tydelig merke.

- Hvorfor har du akkurat kjøpt mat til disse karene?

- For meg er det viktig at vi hjelper alle folk, svarer Salam Aldeen.

- Nødhjelpsorganisasjoner konsentrerer seg kun om kvinner og barn. Disse mennene er de siste som får hjelp. De ber ikke om noe. Bare prøv å se på dem.

Jeg ser meg rundt i mørket.

- Det er litt som julaften, er det ikke? sier Salam.

I det blafrende lyset fra oljetønna kan jeg se noe i de mange ansiktene som står bøyd

sammen, tett i tett. Noe annet enn den første kvelden. Plutselig begynner de alle å synge.

Det er fortsatt Romeo som er forsanger.