I just wanna write back

Three dots on my phone

Don’t leave me alone

I can’t do this on my own

16 år gamle Gerald Ofori sitter tilbakelent i en sliten kontorstol i et trangt rom i brødrenes rekkehus på Risvollan, vegg i vegg med der han selv bor.

- Her nede har det vært studio lenge. Det var broren min som brukte det før meg. Pc-en er skikkelig gammel og klikker hele tiden, men det funker for meg.

Pc-en surrer og piper mens Gerald starter opp programmet. Han prøver å spille en sang, men programmet stritter imot, musen viser bare en blå sirkel som sakte spinner rundt.

- Dagen etter opptredenen min på Trondheim Calling, fikk jeg besøk av Conz. Han er en rapper fra Oslo, og vi spilte inn en sang sammen. Den ble veldig kul, og jeg prøver å få den ferdigstilt i løpet av året. Ååå, jeg hater pc-en min!

Da Gerald først fikk ørene opp for musikken, var han bare åtte år gammel. Rommet var ikke spesielt stort da heller, men nok til at det inneholdt en mikrofon, en pc og tre gutter. I et hjørne sto Gerald og betraktet brødrene sine, i de andre hjørnene sto det stablet esker merket «julepynt» og et stativ med klær som skulle tørke.

- Kan dere lære meg? ba Gerald.

- Ikke nå, svarte storebrødrene hans kort.

De vugget lett frem og tilbake foran mikrofonen, mens de sang i takt med musikken. Gerald så nysgjerrig på brødrene sine. En dag, tenkte han, skal jeg gjøre det samme som dem.

- Jeg var den irriterende lillebroren som alltid skulle henge seg på brødrene sine. Men jeg ga aldri opp, forteller Gerald. Nå jobber han med sitt første album.

(Se video lenger ned i saken)

Grandiosa

I et tidlig stadium av en lovende karriere, har Gerald Ofori allerede rukket å bli nominert til «Årets mest lovende artist» under Ut-Awards i januar i år. Bare én måned senere, i et intervju under musikkfestivalen Trondheim Calling, fikk han også vite at han var nominert til Urørt-finalen.

Utawards i år: Når Gerald går på scenen er han i et «ikke fail»-modus. Da glemmer han alt om stammingen og mumlingen, og bare lever seg inn i sangen.

Denne solfylte tirsdags ettermiddagen, er det kun to dager igjen til resultatet fra Urørt-finaleplassen kommer.

På bussen hjem fra skolen sitter han og kompisen Andreas og diskuterer heftig den kommende uken.

- Shit ass, håper jeg kommer videre, sier Gerald litt utålmodig.

P3 Urørt lar usignerte norske musikkartister eksponere musikken sin, og åtte artister blir tatt ut til å konkurrere om å bli årets urørt.

- Hun dama spurte meg tilfeldig i slutten av intervjuet, hva jeg tenkte om å ha bli tatt ut. Da visste jeg det ennå ikke, så jeg bare: WHAT? Så løp jeg rundt i rommet av bare glede! Jeg skal på Kendrick Lamar-konsert i Oslo dagen etter, skjønner du. Hvis jeg kommer videre, slipper jeg å betale flybilletten dit.

Etter skoletid: Gerald og kompis Andreas på bussen opp til Risvollan.

Plutselig kommer Gerald på noe han må vise kompisen, og de ler høyt mens de ser ned i mobiltelefonen.

- P3 Urørt skrev en sak for litt siden om oss som ble nominert. Der lå det en kommentar i kommentarfeltet, hvor alle finalistene ble sammenlignet med Grandiosa. Jeg tar det som en kompliment jeg, Grandiosa er jo godt!

Opp bakken: Hver dag må Gerald stå opp tidlig for å ha tid til å finne de perfekte klærne for dagen. Noen ganger har han på to forskjellige sko samtidig, for å se hvem som passer best.

Sammenvevd familie

My dad was never really there for me

like I wanted to

But that don’t mean that I have the right

to fuck this up with you

Det var Geralds far som først flyttet til Norge fra Ghana. Der begynte han å jobbe på en pizzarestaurant, hvor han møtte Einar.

Einar lærte opp faren i kunsten å starte et firma, og de ble bestevenner.

- Det var tøft for pappa i starten. Han kunne ikke norsk og hadde ikke mange venner.

Etter noen år i Trondheim flyttet faren tilbake til Ghana og startet opp et firma som auksjonerer bort gravemaskiner. Da møtte han moren til Gerald, og de flyttet sammen tilbake til Norge. Flere år senere ble yngstemann Gerald født i Trondheim. Siden moren var opptatt med studiene, måtte han flytte med faren og brødrene tilbake til Ghana, bare to måneder gammel. Der bodde han de første tre årene av livet.

Lillebror Gerald: Gerald husker ikke mye fra da han bodde i Ghana, men mener likevel dette har vært med på å gjøre ham til den han er i dag. Foto: Privat

Men for Gerald har brødrene, spesielt den eldste, vært dem som har stilt opp til enhver tid. Hans eldste bror er også artist i samme musikkkollektiv, Attack Music, noe som har hjulpet og inspirert Gerald mye.

- George har alltid passet på meg, vært der med tanke på musikken og gitt meg tips og råd. Alt jeg lærte om å være gutt, lærte jeg av ham. En periode var han fotballtreneren min, vi lagde musikk sammen, og han jobbet på SFO da jeg gikk på barneskolen.

Den eldste broren flyttet nylig til Tromsø, men de tre andre brødrene har også vært der for Gerald. De har heller ikke vært langt unna, siden to av brødrene bor i rekkehuset rett ved siden av Gerald og moren. Det har både hjulpet, og til tider vært irriterende.

- Brødrene mine ser på det som en fordel at de bor så nært mamma. Vi har nesten ingen fat igjen i huset vårt, fordi alle er her. Og så tar de mat fra kjøleskapet hvis deres er tomt, forteller Gerald mens han ler. Folk forstår ikke hvorfor eller hvordan vi bor rett ved siden av hverandre. For meg har det vært bra, de har vært en stor støtte og har gitt meg mye motivasjon.

Hvis han først blir sittende i studioet i kjelleren hos brødrene, kan han sitte alt fra ti minutter til ti timer.

- Mamma krevde at studioet ble flyttet til brødrene mine. Det var ikke lydtett, og hun var lei av den høye musikken. Brødrene mine bryr seg ikke like mye.

Shady virus

Mye har vært med å forme gutten som nå sitter i den store sofaen i rekkehuset på Risvollan. Moren sang alltid - på kjøkkenet eller i dusjen. Hun jobbet også på SFO og var mye til stede og til støtte for Gerald. Som kristen gikk det for det meste i lovsanger. Så banningen i sønnenes musikk har hun aldri vært begeistret over. Fra Gerald var tre, trommet han på alle møblene.

- Jeg begynte på pianotimer på den tiden også, men sluttet etter hvert. Jeg ville ikke spesialisere meg på et instrument, men mestre alle.

I niårsalderen tok han saken i egne hender og lurte med seg mammas pc på gutterommet. Der lastet han ned ulike programmer for å lage musikk. Ikke alle programmene var til å stole på.

- Mamma fikk et skikkelig shady virus på pc-en sin og klikket fullstendig på meg. Etter en stund orket hun ikke styret mer,og kjøpte seg ny.

Han fant ut at han kunne spille instrument på pc-en og begynte å leke seg med de ulike programmene. Han visste hvordan det skulle høres ut og hvilke instrumenter han trengte for å lage de rette lydene.

- Det har hjulpet meg ganske mye. Nå spiller jeg både trommer, piano, bass og gitar. Min eldste bror spilte også trommer, så han lærte meg mye, minnes Gerald.

Leke med meg?

Maybe I just wanna cry

Maybe I just wanna scream

Maybe I just wanna lay

Down on my bed

And just do nothing all day

I need a break

- Husker du på barneskolen, da jeg ble bundet fast? spør Gerald kompisen som sitter ved siden av med spanskleksene. De to har vært venner av og på siden barneskolen.

- I stolpen på grusbanen?

- Nei, det var inne på SFO.

- Ja, men noen gutter bandt deg jo fast på grusbanen en gang og!

- Ja, stemmer det. Jeg har vel egentlig blitt bundet fast flere ganger. Men den på SFO husker jeg spesielt godt, for da fikk jeg blåmerker og sår på hendene. De strammet tauene så hardt, sier Gerald mens han klemmer hendene sammen.

Mobbingen varte i flere år. Han var en av dem som ble sist valgt ut til fotballaget i friminuttene og sjelden invitert i barnebursdager. Bare hvis bestevennen hans ble bedt, virket det som om bursdagsbarnet følte seg forpliktet til å invitere Gerald også.

- Mye skjedde på den tiden, og alt jeg ville var å fortelle noen om det. Min måte å uttrykke meg på, ble gjennom musikken.

For det var ikke like enkelt å komme fra Ghana og være en av ytterst få med utenlandsk bakgrunn gjennom hele barnehagen og skolen.

- Jeg hadde raserianfall da jeg var yngre. Jeg fikk ofte slengt dritt mot meg, men av og til kunne det også bli fysisk. Jeg er ingen voldelig person, men da ble jeg så sint og lei meg at jeg ikke klarte å kontrollere meg.

Motstandsbølge

Engelsk som morsmål, stamming og mumling gjorde det ikke enklere for Gerald i oppveksten. Flere terget ham da han snakket engelsk til brødrene sine, eller hvis han stammet når han skulle lese foran klassen.

- Lenge skrev jeg dagbøker om hvordan jeg hadde det. Det hjalp meg til å uttrykke følelsene mine. Det gjorde også at jeg ble flinkere til å skrive. Jeg tror det har hjulpet meg til å bli en bedre låtskriver.

Han vurderte å bytte skole opptil flere ganger og kom noen ganger gråtende hjem. Mamma og brødrene var til stor støtte, men han torde aldri å si hvordan han hadde det direkte til mobberne.

- Jeg kan jo ikke ha vært en så forferdelig person da jeg var yngre, men jeg tror folk var redde for meg og hvordan jeg så ut. Jeg var annerledes, og det som skjedde på den tiden har jeg slitt med siden.

Gerald lener seg tilbake i sofaen og legger hendene bak hodet. Av brødrene er han den som har bodd største del av livet i Norge. Som minstemann i en søskenflokk på fem, fikk han ikke egen pc før i sjette klasse. Den står fortsatt og summer i studioet.

- Jeg må seriøst kjøpe meg ny pc, men jeg er redd alt forsvinner. Jeg hater å starte opp på nytt, og det jeg har lagret, tar så sykt mye plass. Og så er det dyrt.

Da Gerald begynte å lage musikk, gikk det for det meste i elektronisk dansemusikk (EDM). Han hadde lyttet til rap hele livet, men valget falt likevel på den mer muntre musikksjangeren.

- Jeg lyttet til alt. Én dag hørte jeg på heavy metal, en annen dag var det Mozart. Men jeg fant alltid noe jeg ikke likte eller følte burde vært annerledes i sangene.

Han visste ikke hvordan man lagde rapmusikk, men lærte etter hvert som han utviklet seg, og fant en sjanger han likte. For å stå bak et bord og hoppe som en DJ, var ikke Geralds drøm.

- Av og til lager jeg kødde-EDM-sanger. Jeg legger dem ut på Soundcloud under falskt navn bare for moro. Men jeg har faktisk blitt spurt om å lage noen russesanger, og det vurderer jeg å gjøre.

Mistet motet

På et tidspunkt bestemte han seg for å slutte. Slutte å bry seg, slutte med musikken og slutte å tro at noen ville være hans venn.

- I åttende klasse mistet jeg motet en stund og sluttet å lage musikk. Det var ulike årsaker til det, men hovedårsaken var at noen hadde funnet musikken min på nettet, og terget meg for det og.

Sommeren før tiende klasse kom motivasjonen tilbake, og Gerald begynte å produsere sanger igjen. Denne gangen i en helt ny sjanger, og der han selv sang.

- Tidligere hadde jeg solgt sangene mine til andre rappere i Trondheim. Jeg fikk kanskje rundt 200 kroner, men det var jo mye for en 12 år gammel gutt. Denne gangen ville jeg lage alt selv.

Han skrev sangene, komponerte melodiene og spilte de instrumentene han trengte. Så ga han ut sin første singel, «An$wering Machine» i mai. Ikke bare hadde han de avsluttende eksamenene på ungdomsskolen på det tidspunktet, men også musikken som skulle være med på å forandre livet hans totalt.

- Det var en ubeskrivelig tøff periode. Jeg hadde mange rundt meg, blant annet var guttene i plateselskapet Attack Music gode støttespillere og rådgivere. Jeg ser på dem som brødre.

Like etter hans første singel, hadde han en fest med det som skulle være en liten vennegjeng. Men mange flere kom, noen begynte å slåss, og Gerald endte opp med brist i ryggen, brukket hånd og hjernerystelse. Han anmeldte forholdet, men ingenting skjedde. For ham skulle dette være avgjørende for den personen han er i dag.

Boksen

Popping pills, fucking up my health

Baby can’t you see I’m crying out for help

This is a pain that I’ve never felt

- Det hjalp å fokusere på musikken og ikke tenke mer på det. Jeg fikk kanskje min sterkeste og aller mest følsomme sang ut av den hendelsen.

Gerald legger føttene opp i sofaen og napper forsiktig i sokkene sine. Det var først da han dro til festivalen Vill Vill Vest i Bergen i september, og fremførte musikken sin der, at han følte seg bedre. Da hadde det gått flere måneder.

Han la ut «Until May» på Soundcloud i desember. Mange har sendt ham meldinger i ettertid og fortalt at sangen hjalp dem når de trengte trøst og støtte.

- Det var jo morsomt å høre, altså ikke at de hadde det vondt, men at musikken min hjalp. Det ga meg mer motivasjon til å skrive nye sanger også.

Sangen handler i hovedsak om et tidligere forhold som tok slutt i samme periode, men også om alle de gangene han hadde det dårlig med seg selv. Alle nedturene.

- Nå har jeg en litt mer dyster side enn da jeg begynte, og det gjenspeiler musikken min. Jeg syns det er mye enklere å skrive sanger om hvorfor jeg er sint eller trist, enn hvorfor jeg er glad. Det er egentlig veldig trist å tenke på, men jeg føler jeg er best på de aggressive og deprimerende sangene.

Motiveres av musikken: Gerald synes det er lettere å synge om det triste enn om det som gir ham glede.

Kreativ klesstil

Noen av de andre sangene hans handler om ambisjonene han har for fremtiden. I «36» synger han om hvordan han skal nå toppen. Det som derimot viser seg å være en gjenganger i alle sangene, er mobiltelefonen.

- Jeg prøver virkelig å unngå å skrive om mobilen i sangene mine. Jeg blir alltid drittsur på meg selv når jeg leser gjennom en ny tekst, og jeg nok en gang har skrevet om en mobil. Nesten alt vi gjør skjer via mobilen, og for meg er det enklere å skrive en sang om noe som alle kan relatere seg til.

Likevel handler sangene hans for det meste om det han har opplevd siden han ble født. Sorgene, ensomheten, angsten og knust hjerte.

Når det kommer til klesstil preges den av andre momenter. For Gerald har broren Gilbert vært til stor hjelp og inspirasjon. Han er moteblogger og vekket Geralds interesse for mote og klær andre kanskje ikke ville gått i.

- Jeg har egentlig ikke jobbet effektivt med imaget mitt. Jeg er litt irriterende, snakker utrolig fort og sier hva jeg føler. Jeg har rett og slett bare vært meg selv.

Dapper Dan har også vært til stor inspirasjon for Gerald. Han var stylist i Harlem i New York på 1920-tallet og sydde om Louis Vuitton-vesker og skjerf til nye klær.

- Jeg blir også utrolig inspirert av gamle folk, og jeg elsker bestefarsbukser og store klær. For noen uker siden vurderte jeg å kjøpe meg sixpence. Jeg ser ofte for meg klær på meg selv, som du normalt ser på 50 år gamle menn, forteller Gerald og røsker litt i buksen han har på seg.

«Rising star»

I januar ga han ut sitt første EP-album, kalt, «Missed Calls». Etter alt han presterte i 2017, ble han nominert til Årets mest lovende artist på Ut-Awards, hvor han tapte mot The Voice-vinner Thomas Løseth.

- Da de sa navnet hans, tenkte jeg: «Det navnet har jeg aldri hørt før!». Jeg hadde ikke fulgt med The Voice, så jeg ble veldig overrasket, men det gikk fint.

I februar ble Gerald også nominert til Urørt-finalen for sangen «Timezones», men gikk ikke videre til superfinalen i Oslo. Begrunnelsen for nominasjonen var enkelt og greit et stort talent med stigende potensial.

- Jeg ble utrolig skuffet. Det er jo morsomt å få anerkjennelse, men jeg er redd at folk liker musikken min bare fordi jeg er så ung. Og så er jeg redd for å miste gnisten for tidlig.

Da han begynte på medier og kommunikasjon på videregående skole i fjor høst, hadde to av lærerne hans kjent ham igjen og visste av musikken hans. Han fikk derfor tilrettelagt undervisningen med flere musikkrelaterte innleveringer.

Bare Gerald

Nå jobber Gerald med sitt aller første album og håper å få det utgitt i nærmeste fremtid. Her blir det en blanding av gamle og nye sanger, men alle har en fellesnevner. De handler om Gerald.

De fleste skriver biografier i senere alder, og normalt har man fylt 50 år før man har opplevd nok til å skrive sterke sangtekster. Dette skulle ikke stoppe Gerald. Noens liv er mer innholdsrikt enn andres.

- Albumet kommer til å inneholde sanger som er mye mer personlige enn de tidligere sangene mine. Mange av dem handler om hva som foregikk i barndommen min. Meg på mitt tyngste.

En av grunnene til at Gerald synger på engelsk, er for å kunne nå ut til flest mulig, og han har et håp om en dag å bli verdenskjent. Men først må han komme seg gjennom videregående.

- Det er utrolig morsomt å være ung i denne bransjen. Jeg kan bevise at man ikke må være 25 år og superproff for å lage bra musikk.

I’ll make it to may

I ain’t dying today

Or tomorrow

Either way

That’s my motto

I studio: Gerald tok over studioet til broren noen år tilbake. Likevel bærer rommet preg av broren fortsatt, blant annet med det selvmalte bildet av den amerikanske rapperen The Notorious B.I.G. .

Her kan du lese flere portretter fra Ukeadressa.