I esken med Tim ligger barnebilder av den spinkle og smilende gutten. Her ligger diktene han skrev da han satt i fengsel som tenåring, og her er dagbøkene han skrev mens han var på avvenningsklinikker og drømte om en stoffri fremtid. I bunnen av esken ligger dødsattesten, utskrevet etter at han som 22-åring ble funnet livløs etter en heroinoverdose i familiens villa i Warrenton, Virginia.
- Jeg savner ham hver eneste dag. Han ville gjerne leve et liv han kunne være stolt av. Når jeg besøker ungdomsklubber og foreldregrupper og forteller Tims historie, er det min måte å markere at livet hans betød noe på. At det teller, sier Norma Thatcher.
På Tims rom i den vakre villaen i utkanten av byen henger en kollasj med bilder som Norma Thatcher lagde til begravelsen hans, og på sengen sitter bamser sydd sammen av noen av Tims yndlings-T-skjorter.
- Jeg var nødt til å begynne med å tilgi Tim. Og deretter tilgi meg selv. Det er nemlig lett å føle seg skyldig når man mister et barn på denne måten. Hva gjorde jeg galt? Var jeg en dårlig mor? Man begynner å tenke at hvis jeg bare hadde gjort slik eller sånn, ville ting kanskje endt annerledes. Og det er slik andre tenker om oss, er det ikke? «De har nok vært dårlige foreldre».
Opiathelvete
Men i Warrenton er stigmatiseringen på vei bort. Flere snakker nå åpent om sin egen families erfaringer med stoffmisbruk, fordi det har rammet det lille lokalsamfunnet på ca. 10 000 innbyggere hardt. Alle kjenner noen som er blitt rammet. Borgermesterens sønn. Prestens sønn.
Da Tim Thatcher døde i 2008 var heroinoverdoser fortsatt en sjeldenhet i landsbyen. Knappe ti år senere har kurvene steget eksplosivt, og dødsfallene er nesten blitt dagligdagse for det lokale politiet.
I 2016 rykket politiet i fylket Fauquier County (68 000 innbyggere totalt, fordelt på småbyer som Warrenton) ut til 71 overdoser. 19 endte med døden.
I 2016 døde flere enn 64 000 amerikanere av overdose - flere enn i krigene i Vietnam, Afghanistan og Irak til sammen. Det er en økning på mer enn 20 prosent fra året før, som inntil da var rekordåret.
Les også: Den natta Reidun stengte døra for sønnen og sendte ham ut til et liv på gata, var det som om hjertet ble revet ut av kroppen.
I oktober i fjor betegnet president Donald Trump situasjonen som en nasjonal helsekrise, og i det nylig vedtatte statsbudsjettet er det satt av ekstra milliarder til innsatsen. Trump oppfordret til skjerpet kamp mot narkohandel og lettere tilgang til behandling i sin tale til nasjonen i forrige måned.
Myndighetene sliter imidlertid med å finne en tilnærming til problemet. Prognoser fra det amerikanske helse- og sosialdepartementet spår at antallet overdoser vil fortsette å øke de neste årene etter hvert som USA avvennes fra de sterke smertestillende pillene som mange eksperter anser som årsaken til problemet.
Epidemien rammer alle
Det er ikke den stereotypiske narkomane som ligger i trappeoppgangene i storbyene som driver antallet overdoser i været i USA.
- Dette skjærer på tvers av rase, geografi, alder, kjønn og klasse. Vi prøver å finne en eller annen fellesnevner for å prioritere ressursene våre, men den finnes ikke. Det gjelder virkelig alle, sier Warrentons politimester Louis Battle.
Politiet bærer likposer ut fra pene villaer, motellrom og parkeringsplasser ved lokale spisesteder.
I 2015 rykket politiet ut til borgermesterens villa og hentet hans 38 år gamle sønn.
- Det var jeg som fant ham, forteller borgermester Powell Duggan når vi besøker sønnen Dans gravsted.
Han ser taust på den lille gravstøtten mens inntrykkene fra vårdagen i 2015 tilsynelatende preger tankene hans.
- Det unner jeg ingen å oppleve. Det håper jeg at jeg kan bidra til å forhindre.
For Dan Duggan begynte misbruket for 15 år siden med smertestillende piller som han tok for å komme seg igjennom sin stressede arbeidsdag som byggeinspektør. For rundt ti år siden gikk misbruket over i heroin.
- Jeg så hvordan han kjempet med det. Han var en bra fyr med et stort hjerte, men stoffene tar helt over. Man er maktesløs, sier Duggan, som fikk sønnen innskrevet hos flere behandlingssentre. Forgjeves.
- På et tidspunkt ble han tatt med heroin på seg og havnet i fengsel i noen måneder. Da var alle stoffene ute av systemet. Vi hjalp ham med å komme seg på bena igjen, og han bodde hos oss i en kort periode da han døde. Både jeg og min kone trodde at han var på rett vei.
Politiets teori er at det var første gang Dan Duggan tok heroin etter at han kom ut av fengselet, og at kroppen hans simpelthen ikke tålte de vanlige dosene.
Til å begynne med la borgermesteren lokk på sønnens død. En av de få borgermesteren betrodde seg til var politiets prest. Et år senere døde også prestens sønn av en overdose. Han hadde vært misbruker siden han som 14-åring fikk utskrevet opiater som smertestillende medisin etter en mindre skiulykke.
Omstridt behandlingssenter
Da alle de kristne kirkene i Warrenton for et år siden i fellesskap fokuserte på stoffmisbruk, holdt Norma Thatcher tale i borgermesterens menighet.
Da hun tok lokket av «Esken med Tim», forduftet også lokket på Dan Duggans historie.
- Normas ord om sønnen sin traff meg som et ekspresstog, forteller borgermesteren.
- Det var ikke fordi jeg skammet meg at jeg ikke snakket om det. Jeg syntes bare at sannheten om Dan var mye større enn at han var misbruker. Jeg ville ikke at det skulle være det eneste som sto igjen. Men etter Normas foredrag følte jeg at jeg var nødt til det, sier Duggan og trekker pusten dypt.
- Jeg hadde gått med det for lenge, og nå følte jeg at jeg kunne hjelpe noen mennesker ved å snakke om det. Kanskje ville det faktum at borgermesterens sønn også var et offer kunne skape nødvendig oppmerksomhet.
Anledningen til å snakke ut om sønnens død kom da McShin-fondet, som står bak programmer hvor tidligere misbrukere hjelper andre, ville opprette et behandlingssenter med 14 sengeplasser.
Duggan deltok i en av terapigruppene i en av de større byene i Virginia.
- Jeg forlot stedet og følte meg full av håp. Bare det å snakke med de menneskene og med de tidligere misbrukerne som driver det, var så imponerende. Dette har vi virkelig bruk for i Warrenton, og du er nødt til å gjøre hva du kan for å få det til å skje, sa jeg til meg selv.
Les også: Armans vei til en hverdag
I forrige måned avviste byrådet en søknad fra McShin-fondet om å opprette et permanent behandlingssenter i byen. Det er en god idé, men det skal ikke ligge her, og hva slags folk vil det trekke til byen, lød noen av innvendingene.
Borgermesteren, som selv ikke har stemmerett i byrådet, tok ordet:
- Jeg er stolt av å si at jeg var far til en talentfull, humoristisk, avslappet og hardtarbeidende sønn som var en av «de folkene». Etter mange års daglig smerte, kamp og gjentatte forsøk på å bli ren, døde min sønn Dan av en heroinoverdose for mindre enn tre år siden, sa Duggan, mens byrådsmedlemmene senket blikkene sine.
- Opiatepidemien preger hele Warrenton. Vi er nødt til å legge vekk fordommene våre og jobbe sammen om å finne løsninger.
Duggan understreker at han forstår noen av byrådets innvendinger som handler om at området hvor prosjektet skal holde til, er satt av til næringsformål. For utenforstående er innvendingene vanskelig å forstå - bygningen ligger rett ved siden av fengselet, politistasjonen og et hospits for hjemløse.
- Jeg skal vie min siste tid på rådhuset til å slåss for dette senteret. Jeg skulle bare ønske at vi hadde våknet litt tidligere, sier Powell Duggan, som har erklært at han ikke stiller til gjenvalg.
Norma Thatcher gleder seg over at borgermesteren har tatt opp saken med utgangspunkt i sin egen sønn.
- Jeg synes det er trist at Duggan og så mange andre familier har måttet gjennomgå den samme historien som vår. Og det er hjerteskjærende å tenke på at mange flere vil gjøre det. Men nå snakker vi i det minste om det. Det tror jeg er første skritt til helbredelse.
ukeadressa@adresseavisen.no
