Den dempede sinoberrøde fargen på veggen bidrar selvfølgelig. Hadde rommet vært skrikende rødt, hadde nok inntrykket vært ganske annerledes. Hva minner denne rødfargen om? Noble klær, tunge draperi, men kanskje mest av alt – et strøk av «gamle dager»?

Men se på bildene. Måten de henger tett-i-tett på. Veggen er bokstavelig talt tapetsert med bilder fra gulv til tak. Over døren har man til og med fått plass til tre bilder! For dem som vil se nærmere på hvordan Gabriel Kielland i 1906 malte ansiktet til fru Signe von der Lippe der opp i høyre hjørne, for øvrig ikledd en veggfarge-matchende rød kjole, blir det vanskelig, med mindre man har haukeblikk. Men hvorfor virker dette likevel som et vakkert rom, en harmonisk montering av bilder?

Det går an å snu på det og stille spørsmålet annerledes: Hvordan hadde stemningen forandret seg om det på akkurat de samme plassene hang dataanimerte, abstrakte trykk eller detaljtette tegninger? Det er noe med alle disse gullinnrammede portrettene som virker betryggende. Monteringen påminner om andre fasjonable, eksklusive, verdifulle, kontinentale bildesamlinger. Nedover i Europa finnes det fortsatt en masse slike vegger, fylt til randen av ærverdig billedkunst.

For nå nærmer vi oss et ord vi til stadighet bruker i forbindelse med kunst og bilder – om enn på en litt annen måte enn slik vi fyller ordet med innhold i dag. Ordet er galleri. I dag, på norsk, vel å merke, brukes det ofte for å betegne hvite, kraftig belyste vegger der bilder med godt «alburom» vises for salg. Og da snakker vi om salgsgallerier. På engelsk er gallery ofte museer, men på norsk snakker vi om museer med samlinger og gallerier som salgssteder.

Her finner du flere av Gustav Borgersens betraktninger om kunsten i Trondheim

Men ordet betegner opprinnelig et langstrakt rom i overetasjen, med en helt eller delvis åpen langvegg, som er egnet til visning av kunstverker. Det eldste bildet på denne veggen er et lite portrett ved siden av Munchs store portrett av advokat Ludvig Meyer. Det er malt på 1500-tallet. Og nettopp på 1500-tallet tiltok interessen, blant konger og adel, og senere også det velstående borgerskapet, for å samle på malerier, og da særlig portretter! Disse ble vist i de langstrakte rommene – i galleriet. Jo flere, desto bedre! Denne veggen fullpakket av portretter er altså et bildegalleri i ordets rette forstand. Et galleri i museet.

ukeadressa@adresseavisen.no