Uæh! Iskaldt! En gjeng ishockeyspillere på cirka ti år står i dusjen og hyler.
Jeg var tidligere i vinter med dem på turnering og etter kamp skulle det dusjes.
- Det er bare kaldt vann, iskaldt, vi fryser i hjel!
Jeg tenker, det kan da ikke stemme og kommer meg bort til en dusj. Å ja, bare de kranene merket med et blått merke er vridd rundt. Jeg sier at den krana merket med rødt har varmt vann.
- Uæh! Vi brenner oss!
Ishockeyspillerne har vridd på de røde kranene, små kropper hopper unna det varme vannet. Varm damp står utav dusjen.
- Altså, gutter. Litt fra begge kranene, litt varmt og litt kaldt, så blir vannet passe!
Kunsten å somle
Aha, først da skjønte jeg det, at tiåringene faktisk ikke har sett sånne kraner før. Hvor det er en av hver, og hvor begge må vris på.
Garderoben var ikke av det nyeste slaget, og nyheter kommer hele tiden. Neste generasjon ligner ingen andre. Det er mye disse gutta aldri kommer til å lære seg, som å smøre ski. Nå er det fellesski, senere er det kanskje ikke snø en gang. Det sies at vi er siste generasjon som lærer å kjøre bil og mine barn ser svært sjelden penger.
Tenk, når tiåringene er voksne kan det godt være de går inn i påskehøytiden uten å vite hva blåswixføre er! Ikke behøver de å streve med å komme seg opp den bratte og glatte veien opp fra hytta heller. De drar sikkert til hytta med metrobuss isteden, eller så er det ikke hytter lenger. Kanskje drar de dit hjemmefra med hjelp av VR-briller.
Ønskereprise på teltturen fra helvete
Spilling og allslags elektroniske duppeditter mestrer de jo allerede. Men i årets påskeferie blir det brettspill. Min generasjons brikker og terninger. Ikke skal jeg la ungene vinne heller. Kanskje vinner de uansett, men det skal ikke skje uten kamp. De begynner tross alt å bli så store at de bør tåle både seire og tap.
I vinterferien lånte vi ei hytte. Hytta har en svært bratt vei opp til hovedveien og der ble det under oppholdet temmelig glatt. Så glatt at jeg rett og slett trodde jeg ikke skulle komme meg hjem igjen. Jeg forsøkte og forsøkte, bilen sto stort sett bare og spant på hålka. Da kom mannen i nabohytta ut. En sindig rindaling som overså mitt helt tydelige kommende raseriutbrudd over å ikke mestre bilen og føret. Han var roen selv:
- Du får bare fortsette å prøve. Havner du i grøfta så ringer vi bare han Kåre, så kommer han med traktoren. Null stress! Så jo da, det skulle alltids ordne seg.
Det var da jeg igjen tenkte på tiåringene på hockeylaget: - Gutter, det vil komme langt verre kalddusjer enn dem i den gamle, kalde garderoben på turnering. Det kommer også verre tap enn dem i Yatzy på påskefjellet. Det er bare å stå i det. Jobbe på. Finne en løsning. Blir det for ille, ja, så kommer det nok noen og drar dere opp.