Han hadde vært på politistasjonen og snakket med noen innelåste klienter i et par timer. Underveis hadde han meldt at «jeg går herfra presis 14.05», og derfor gliste han som en olympisk mester, da han helt i tråd med sitt eget optimistiske skjema rundet hjørnet ved Hornemannsgården i tett snødrev og så at vi sto og ventet på ham, som to trofaste tidtakere. Det siste strekket, opp til advokatkontoret hans i Munkegata 17, gikk som en lek.

Beina hadde beveget seg langt tyngre tirsdagen før, da han krysset gata over til Tinghuset for å få sin egen skjebne beseglet. Han hadde vært tiltalt for ordensforstyrrelse i beruset tilstand ved legevakten på St. Olav og hadde ført sin egen straffesak i tingretten, og nå skulle dommen straks forkynnes. Om det ikke nettopp var avgrunnen han så åpne seg der fremme, bare trivelige Kari Sørbø fra NRK som sto og røykte, mens hun ventet på dommens dag, hun også, fryktet Christian Wiig likevel det verste.

Svart kappe i selvforsvar: Christian Wiig ble for en gangs skyld målløs da han fikk dommen som sa han var frikjent. Saken ble ikke anket.

- Jeg hadde hatt bange anelser i flere timer, fra jeg avsluttet i retten i Steinkjer klokken 12 den dagen og på hele bilturen hjem etterpå. «Jeg tror dette går galt», sa jeg til de på kontoret da jeg kom inn og fikk sjekket mailen. Normalt ville en av de hyggelige damene i tingretten allerede ha sendt dommen, tenkte jeg, så dette måtte være et dårlig tegn. Men jeg mannet meg opp, gikk over gata en halv time før dommen skulle forkynnes, og tror du ikke at de akkurat hadde lest ferdig korrekturen da jeg kom inn. Jeg rev til meg et eksemplar og ble helt målløs, for en gangs skyld, da jeg så at jeg var frifunnet. Jeg måtte bare sette meg ned en stund for å summe meg, før jeg ringte hjem til Kirsten og fortalte henne den gledelige nyheten.

På skuddhold: Fra advokatkontoret sitt i Munkegata har Christian Wiig Tinghuset rett imot og politistasjonen en frisk spasertur unna. Til kretsfengselet på Tunga kjører han enten Audi'en eller Mercedes'en.

Etterpå fløt han som på silkeputer tilbake over Munkegata og inn på sitt eget kontor for å jobbe videre. Hjemme hadde han champagne, kan man trygt si, men han rørte den ei. Heller ikke et aldri så lite glass mosel- eller rødvin ble han fristet til å utbringe en skål i. Han skulle tidlig i retten neste morgen, men vi skal likevel få høre mer om denne salige cocktailblandingen etter hvert.

Tid for alt

- Hør her, sier Christian Wiig og skyter fram som et prosjektil bak skrivebordet, bare for å klargjøre rammene for de neste timene. Klokken er 14.35, men klokken 17.15 må han kjøre til Værnes, bare så det er klart. Vi bør helst være ute 17.10, slik at han får et lite femminutt for seg selv før avreise.

- Jeg har et fly til Mosjøen klokka 18.40. Der skal jeg møte i retten som forsvarer i en voldtektssak klokken 09.00 i morgen.

Dagen før, på søndagen, hadde han og Kirsten dratt hjem fra hytta på Oppdal på slaget 14.00, slik planen naturligvis hadde vært allerede da de reiste opp fredag ettermiddag. Fra 17.00 til 18.00 skulle han nemlig jobbe med klientene sine i kretsfengselet på Tunga. Etterpå kjørte han til Munkegata, der det lyste på kontoret fra 18.30 til 20.00. Sharp. Og ikke ett minutt lengre.

Christian Wiig leker ikke med tiden. Mailene han sender, for eksempel, er som små lynkuler av korte, av og til presise setninger som sjelden eller aldri starter med stor bokstav. I løpet av et langt år kan han sikkert spare opptil flere sekunder fordi han styrer unna caps-locken, denne tidstyven av en knapp på tastaturet.

Men nå som koffertene står ferdig pakket borte ved den ene kortveggen - dem gjorde han klar tidlig i morges, slik at han skulle slippe å dra hjemom én gang til - er det bare å senke skuldrene og la tankene fly fritt. I to timer og trettifem minutter.

- Det gjelder å tenke strukturert, forklarer Christian Wiig.

Med et glis: Christian Wiigs guttedrøm gikk i oppfyllelse da han skaffet seg en Porsche 911 cabriolet i 2007. Han og Kirsten dro på bilferie til Vestlandet.

Før i tiden kunne det hende at han kjørte hjem for å spise middag på ettermiddagen, og så kom han tilbake utpå kvelden og tok en økt til. Nå gjør han seg heller ferdig for dagen på kontoret, før han triller opp til toppen av Steinberget og inntar en sen middag med Kirsten i portnerboligen på gamle Marienberg gård og blir hjemme resten av kvelden.

- Det er der vi holder hus, ja, i portnerboligen, hvor Sigrid Undset satt og skrev utkastet til «Kransen» i sin tid. Tenk det. Kirsten overtok huset på arv etter sin far, professor Herman med én n Krag, som døde der i 1982, og som etterlot seg flere viktige bygninger i byen. På en såkalt jegeraften i herreklubben Harmonien for lenge siden, sa jeg at det nærmeste jeg selv er kommet jakt, er at jeg er gift med en Krag, humrer han tilfreds.

- Det var for øvrig en annen arkitekt, Claus Hjelte, som bodde på Marienberg før svigerfar. Hjelte pleide konsekvent å kjøre mot enveiskjøringen for å komme hjem, mens han tutet for å varsle at han var i farten.

Alltid en fighter

Christian Wiig er inne i sitt 74. år, og selv om han ikke har til hensikt å holde på like lenge som faren, Thorvald Wiig, som først ga seg da han var 85, sparer han ikke på kruttet. At han mistet jobben som fast forsvarer i retten da han fylte 70 i 2014 og dermed ikke lenger fikk tildelt klienter derfra, spilte mindre rolle for Christian Wiig, som stort sett alltid har hatt det han kaller «selvvalgte klienter». Køen av folk som primært ønsker Christian Wiig som forsvarer, er fortsatt så lang at han ikke greier å si ja til alle oppdragene.

- Hør her. Hvis jeg ikke greier å holde samme marsjfart som jeg har vært vant til de siste tiårene, kan jeg like godt parkere helt og fullt med det samme. Det er alt eller ingen ting. Men jeg er ikke der helt ennå, forsikrer han.

I sentrum: Som Ulf Hammerns forsvarer i Bjugn-saken i 1993, ble Christian Wiig en av våre mest profilerte advokater. Etter denne saken fortsatte han utelukkende som forsvarsadvokat.

Christian Wiig tror at han selv skal være godt i stand til å avsløre seg selv om den dagen plutselig kommer, da han føler at han ikke er like mye på hogget lenger.

- Jeg hører med til den typen forsvarsadvokater som sitter helt foran på kanten av stolen, ikke tilbakelent med hendene i kors. Jeg vet at det kan ergre både påtalemyndigheten og til en viss grad domstolene, fordi jeg har en tendens til å bli litt vel aktiv etter manges mening. Jeg er kjent for å komme med det som kan ses på som utidige avbrytelser, men som jeg mener er viktige. Jeg er en fighter i rettssalen, jeg har fightet for mine klienter i hele mitt yrkesaktive liv. Den dagen jeg slutter med å sitte framoverlent på stolen, da er det over. Da slutter jeg, lover Christian Wiig.

Det var Bjugn-saken tidlig på 1990-tallet som ble det store nasjonale gjennombruddet for Christian Wiig. Etter at Ulf Hammern var blitt frikjent, bestemte han seg for utelukkende å praktisere som forsvarsadvokat. I årene som fulgte sto den ene profilerte MC-lederen, sedelighetsforbryteren og drapsmannen etter den andre på klientlisten til Christian Wiig og bidro til å holde ham i toppsjiktet av såkalte kjendisadvokater. Rullebladet til noen av klientene kunne skremme vannet av hvem som helst.

- Har du noen gang satt en grense for hva det er mulig å forsvare?

- Nei, for slik kan du ikke tillate deg å tenke innenfor rammene av et rettssystem, uansett hvor hinsides vår fatteevne ugjerningene er. Jeg kan isolert sett forstå at folk kan tenke «sperr dem bare inn og ferdig med det» og slike ting, men lakmustesten på et sivilisert samfunn, er at alle skal få det forsvaret de fortjener, og at noen står på og fighter for dem. Det har vært og er fortsatt min livsoppgave.

Også Henry Oliver Rinnan hadde krav på forsvar da han og bandemedlemmene sto tiltalt for sine landssvikforbrytelser etter krigen.

- Far var sideordnet forsvarer under hele rettsprosessen, og ble tilkalt da Rinnan skulle henrettes på Kristiansten festning 1. februar 1947. Han var den siste Rinnan snakket med før presten kom og han ble ført til eksekusjonspelotongen. Far beskrev Rinnan som en mann som var lite preget av at det bare var snakk om minutter før han skulle henrettes. Henry Rinnan, som før krigen hadde jobbet på en bensinstasjon på Innherred, husket at far og en fetter hadde vært og fylt på tanken hos ham. Det var dette de snakket om mens minuttene tikket mot slutten. Poenget mitt er at selv Henry Oliver Rinnan, som hadde torturert, drept og forrådt sine landsmenn, hadde krav på at noen sto opp for ham. Ingen, verken før eller senere, har vært mer forhatt enn Rinnan i denne delen av landet.

Ingen posør

Christian vokste opp sammen med sine to yngre brødre, Ole og Thorvald, som ble oppkalt etter faren, i Eidsvolds gate på Nedre Singsaker.

- Jeg ble veldig tidlig klar over at det er forskjell på hvilke kort man får utdelt i livet, og at jeg tilhørte en privilegert del av samfunnet. Det har jeg fått rikelig med anledning til å reflektere over i omgangen med flere av mine klienter. Men med et slikt utgangspunkt, fulgte det også forpliktelser, fikk vi tidlig lære, der det å oppføre seg ordentlig var viktigere enn det aller meste.

Mora var Esther-Marie Wiig, innflyttet fra Sandefjord og svært lite imponert over dialekten som innbyggerne i ektefellen Thorvalds hjemby gikk rundt og snakket.

- Hun innprentet at jeg skulle snakke pent, og trøndersk i hennes ører var ikke det hun forbandt med pent.

At Christian Wiig i hele sitt liv har vært lett å ta på dialekten, for å si det diplomatisk, skyldes at han var en lydig sønn og gjorde som mor befalte.

Da Thorvald junior flyttet ut som sistemann av de tre brødrene på slutten av 1960-tallet, fikk Esther-Marie, som inntil da hadde vært den stereotype husmor, ordentlig utferdstrang.

- Hun ble rådet til å finne seg noe veldedig arbeide å pusle med, men i stedet lærte hun seg en litt enklere fransk fra grunnen av, et slags substantiv-fransk, og reiste etter hvert på flere turer til Paris for å forsøke seg som frilansjournalist.

Konsul i 33 år: I 2011 fikk Christian Wiig en fransk orden for sin lange tjeneste som fransk konsul. Her er han med den franske ambassadøren.

I den franske hovedstaden intervjuet hun blant andre Karl Lagerfeld, stjernedesigneren, hun møtte kongelige og hun sendte hjem reportasjer fra moteoppvisninger, blant annet til Adresseavisen.

- Hun møtte legenden Arne Hestenes der nede. «Jeg hører at De er en slags journalist, fru Wiik», innledet han. «Det samme har jeg hørt om Dem, herr Hestenes», svarte mor. Jeg liker å tenke at alt det strukturelle og organisatoriske, det har jeg fra far, som også var en gentleman til fingerspissene. Slagferdigheten kommer fra min mor.

- Også det flamboyante?

- Jeg liker det ordet. Flamboyant. Men jeg er ingen posør. Det er de som sier at jeg er den mest usnobbete snobben de kjenner. Jeg var fransk konsul i 33 år, uten å ha så mye som et eget brevark, visittkort eller - langt mindre - konsulskilt på bilen.

Uten lappen

Han hadde en periode seks biler. Han ga bort to, solgte en Porsche som han vekket en viss oppmerksomhet med når han cruiset beskjedent gjennom byen, og sitter nå igjen med tre. En privatleaset Audi, en VW elbil som Kirsten kjører, og en Mercedes.

- Da vil folk sikkert lure på hva slags Mercedes, så da må du skrive at det er en Cabrio SL 63 AMG. Det er sommerbilen, det, fra april til utpå høsten.

Christian Wiig elsker å sitte bak rattet, enten det er til eller fra hytta i Oppdal, eller det er på vei til et rettslokale, der han i ro og fred kan sitte i ro og fred og tenke ut strategien. Derfor gjelder det å ikke risikere så mye at lappen ryker en gang til.

- Jeg har vært fratatt sertifikatet to ganger. Første gang var på 80-tallet da jeg kjørte for fort med bil (129 eller 132 i en 90-sone ved Gardermoen). Den andre gangen var da jeg kjørte for fort på ski.

Godt preppet: Han har et titalls skipar å velge mellom, selv om han har tre favorittpar han bruker mest. Målet hver vinter er å tilbringe 40 dager i bakken. Så langt i år har han greid 26.

Året var 2005, og Christian Wiig hektet skiene og falt i alpinbakkene i Oppdal.

- Jeg kom meg hjem til hytta på mine egne ski, og vi spiste middag og delte en rødvin om kvelden. Vi gikk og la oss, men jeg husker ikke mer før jeg våknet elleve døgn senere på nevrokirurgisk avdeling på St. Olavs hospital. Kirsten hadde slått alarm utpå natta da jeg fikk et anfall. Mens jeg lå i koma ble jeg fraktet til Oslo og Ullevaal og nordover igjen med sykehusets propellmaskin. Jeg gikk sykemeldt til utpå sensommeren, men fylkeslegen syntes det var en dårlig idé å la meg kjøre bil så lenge jeg gikk på epilepsimedisin og ble utredet.

Ankerfestet

De møtte hverandre for snart 40 år siden, på Christian Wiigs 35-årsdag i ungkarsleiligheten han den gang hadde i Helmer Lundgrens gate på Kalvskinnet.

- Hør her, sier Christian, og tar sats som han alltid gjør når han skal til å fyre av en ekstra solid salve.

- Hun er den viktigste delen av livet mitt, og har alltid vært det. Bestandig.

- Vi har ingen barn. Det ble bare slik. Til gjengjeld har vi fått veldig mye tid med hverandre. Vi er vel heller ikke blant dem som albuer oss fram når venner tar fram telefonen for å vise oss de ferskeste bildene av barnebarna, ler Christian Wiig.

Utvidet revir: Tidligere var Christian Wiig mest familiær i skiheisen, på polet og på matbutikken i Oppdal. Sammen med Kirsten har han utforsket stadig mer av fjellheimen opp gjennom årene.

I vinkjelleren på hytta har ekteparet 1600 vinflasker. Samlingen krympet kraftig på Christians 70-årsdag, og den minker fortsatt.

- For å unngå at våre nevøer og nieser en gang i fremtiden skal si skål for onkel Christian og tante Kirsten og for den fantastiske vinsamlingen de etterlot seg, har vi begynt å drikke den opp. Sakte, men målbevisst.

Og kontrollert, bedyrer Christian Wiig.

- Med mindre vi er ute på et arrangement, drikker vi ikke fra mandag til torsdag. Så forsyner vi oss pent av samlingen på fredag og lørdag, før vi runder av helgen med å dele en flaske søndag kveld.

Den vonde kvelden

Lørdag 23. september i fjor hadde vært en lang arbeidslørdag for Christian Wiig, som kvelden før hadde kommet hjem etter en stor og tidkrevende rettssak i Mosjøen.

- Jeg hadde syv klientsamtaler på Tunga den lørdagen, men hadde bare spist et myslibrød og en banan. Da jeg omsider var ferdig på kontoret, bestemte Kirsten og jeg oss for å gå på byen.

De drakk hver sin flaske moselvin - «sakte og forsiktig» - på en vinbar i sentrum, før de gikk til Le Bistro i Munkegata. Der ble det et glass champagne og et glass rødvin til maten, men da de nærmet seg desserten, ble Christian litt fjern i blikket, og Kirsten bestemte at de skulle dra hjem.

- Etter min mening fikk jeg et blodtrykksfall på vei ned trappa, og jeg stupte blødende i gata og pådro meg en hjernerystelse.

Ambulanse ble tilkalt, og det var på akuttmottaket like etterpå at Christian Wiig skal ha opptrådt både aggressivt og høylytt og forsøkt å bite en sykepleier i armen. En politipatrulje ble tilkalt, og stjerneadvokaten ble deretter innbrakt og plassert i fyllearresten til neste morgen.

- Det ville vært veldig bekvemt for meg å bare betale forelegget jeg fikk på 8000 kroner og dermed blitt ferdig med saken. Men jeg måtte fighte denne for meg selv, fordi jeg visste at opptrinnet ikke skjedde på grunn av beruselse, men fordi jeg hadde pådratt meg en hjernerystelse og hadde en bevissthetsomtåking.

Gjennom et langt liv har Christian Wiig forsvart klienter som skremmer vannet av hvem som helst. Den siste han fikk frikjent, var seg selv.

I retten fikk han medhold.

Kvelden før rettssaken startet, vendte Christian Wiig tilbake til åstedet.

- På lørdagen, to dagen før saken åpnet, falt Kirsten på ski i Oppdal. Neste dag var kneet så vondt at hun ikke kom seg ut av senga, men måtte bæres i ambulansestol ned to trapper på hytta. Etter en tur innom legevakta ble hun kjørt i taxi til akuttmottaket på St. Olav, der jeg hentet henne noen timer senere.

- Hvordan hadde hun oppført seg i mellomtiden?

- Helt eksemplarisk. Ingen hadde hatt noe å utsette på henne. Kirsten er eksemplarisk.