Det gjør det ikke hos meg. Her skjuler snøen grønne skuffelser.

En gang drømte jeg om en hage som duftet av roser og bød på saftige epler og søte plommer. Jeg ønsket meg en miks av naturtomt og frodige blomsterbed. Jeg ville gå barbeint på en plen uten mose. Og under skyggen som frukttrærne kastet på varme sommerdager, skulle jeg hvile på en grønnmalt benk med myke, rutete puter.

I stedet har jeg en sliten benk som må slipes og males og en skråning som ugresset har lagt sin elsk på. Der kjemper jeg en evig kamp mot brennesler, løvetann og vekster som jeg ikke aner navnet på, men som har røtter som er like utholdende som Marit Bjørgen er i skisporet. Jeg er dømt til å tape, men heldigvis er jeg ikke alene om å ha en hage som ikke blir som planlagt.

- I år lager vi en plen der vi kan spille krokket. Må bare fjerne den gamle boden først og sette opp en støttemur i skråningen.

Sier naboen.

- Det blir bra.

Sier jeg.

- Men hva med badestampen som dere snakket om? Snakket ikke dere om hageparty med stamping og kald hvitvin på varme sommerdager?

- Ja. Det hadde vært fint, det. Men nå blir det plen og krokket.

Sånn kan det gå. Store drømmer erstattes av praktisk hverdagsvirkelighet. Jeg drømte om roser, men fikk hestehov, løvetann, brennesler, knekte negler og vond rygg i stedet.

Og apropos hestehov. Hvor er den? Jeg har ikke sett snurten av den gule, bustete blomsten ennå.

Men vårsola varmer , så vi sees vel snart igjen. Jeg, hestehoven, brenneslene og alt ugresset jeg ikke kan navnet på.

Farvel vinter og snøfres.

Velkommen vår og nye hagedrømmer.

Anne-Marit Dahl Foto: Ole Martin Wold