Motivene er åpenbart beslektede. I grunnen er «beslektet» et feil ord. Bildet til høyre ser ut som et fotografisk negativ av bildet til venstre. Men forskjellene er da også markante, spesielt for den som oppsøker verkene i deres respektive rom: Det ene fargerike er betraktelig mye større enn det andre sorte bildet, laget i A4-format. Papirarkets standard størrelse gir kanskje også et hint mot tittelen: «Black Letter no. 144 (to Johs. Rian)».
Det ene er altså et eldre maleri av én kunstner, det andre et splitter nytt maleri på pleksiglass, et «sort brev» fra en nålevende kunstner til en avdød kunstner. De spiller sammen i form, og ikke som personer. Det er ingen blåkopi, men en sortkopi.
Et spørsmål melder seg nå: Hva tjener denne kopieringen til? Det kanskje mest karakteristiske trekket ved Rians maleri - nemlig de slående fargeeffektene mellom rosa, lilla, sort og blått - har forsvunnet i Sletvold Moes maleri. Og ja: det er et maleri, dette siste også.
Mens blikket flytter seg mellom «original» og «kopi», blir man som betrakter oppmerksom på hvordan formenes innbyrdes ordning er nøyaktig kopiert, hver skjeve linje, hver detalj langs det maleriske foreleggets bredde- og lengdegrader. Denne pinlige nøyaktigheten er faktisk ingen rent mekanisk kopiering. Hvilken gråtone brukes sammen med hvilken mørkere gråtone når rosa og mørk blå skal måles og males ut i grålandskapet? Og hvordan skal følelsen av forskjeller i overflate overføres fra matt lerret til en speilblank pleksiglass-plate?
Jo mer man ser på denne sorte kopien, desto tydeligere blir dedikasjonen: Lysten og viljen til å la seg inspirere av sine helter er markant i dette nye uttrykket, men blir her likevel presentert i sitt eget gråtonespråk. Man sier at en yngre kunstner kan befinne seg «i skyggen av sine forbilder». Her later det til at selve skyggen er malt frem - som et eget uttrykk, som tåler full belysning som selvstendig verk.
Interessert i kunst? Her kan du lese mer.
