Når Sondre Nordstad Moen denne morgenen kommer hostende nedover stiene ved Kerio View Hotel i Riftdalen i Kenya, er det ikke lett å se at det gjemmer seg litt av en supermann i den spinkle kroppen. Klokken er kvart over sju. Den siste halvtimen har løper etter løper med søvnige ansiktsuttrykk forlatt stien på vei til dagens første treningsøkt.
Sondre Moen føler seg tydeligvis ikke i toppform. Idrettsutøverens konstante bekymring for basiller kan minne om arketypen av hypokondri. En ru stemme avslører at det er noe i svelget. Vedvarende hoste har i et par dager alvorlig forstyrret løperlivets destillerte monotoni av trening, massasje, hvile og mat.
Vi befinner oss i Kenyas høyland. En hane galer og en hund bjeffer mens vi spaserer rundt én kilometer oppover bakken til landeveien som utgjør underlaget til de første kilometerne av dagens første treningsøkt.
I storbyer som Nairobi og Mombasa ville de kalle det utkant-Kenya. For langdistanseløpere med ambisjoner befinner vi oss imidlertid i verdens sentrum. Det er derfor 27-åringen fra Trondheim beveger seg av gårde langs fremmede grusstier. I et par dager har Sondre Moen diskutert med omgivelsene sine om den ruskete formen skyldes støvkorn fra de tørre, røde jordveiene som han er nødt til å inhalere når biler passerer. Eller om han er rammet av infeksjonen som ser ut til å ha tatt kollektiv bolig hos gjestene på Kerio View-hotell, som er fullbooket med landslagsløpere fra Tyskland, Sveits, Hviterussland og Tunisia.
Mens han forteller hvordan han måtte snu etter bare tre kilometer på kveldsøkten i går, fremstår han unektelig som selve kroneksemplet på langdistanseløperens evig bekymrede kjærlighetsforhold til egen kropp.
Det er vanskelig å tro at samme mann så sent som i desember stilte østafrikanske stjerner som ugandiske Stephen Kiprotich og kenyanske Bedan Karoki til veggs under Fukuoka Marathon i Japan. Førstnevnte vant gull i OL og VM i 2012 og 2013. Sistnevnte er sølvvinner av VM i halvmaraton og crossløp.
Økte farten etter tre mil
I Fukuoka nøyde ikke Moen seg bare med å løpe fra begge to med en fartsøkning på verdensrekordnivå etter 30-kilometersmerket. Etter å ha tilbakelagt de første tre milene på en og en halv time, økte han farten og løp de neste ti kilometerne på 29.15. Han pulveriserte danske Henrik Jørgensens nordiske rekord med fire minutter, slo den europeiske maratonrekorden og har siden 3. desember hatt status som tidenes raskeste ikke-afrikanske maratonløper.
Blant norske mosjonister har det senere blitt en folkesport å teste hvor lenge det er mulig å holde seg oppreist på en tredemølle som er innstilt på hastigheten 20,2 kilometer i timen, Moens snittfart da han løp over målstreken på 2.05.48. Dette resultatet samt 59,48 på halvmaraton i Valencia to måneder tidligere, har plassert Sondre i en svært snever krets av langdistanseløpere med lys hud som uten å bli latterliggjort tør lufte drømmer om medaljer ved de aller største mesterskapene.
- Italieneren Stefano Baldini tok gull i OL i Athen i 2004. Hans personlige rekord var halvannet minutt svakere enn min. Hvis jeg er akklimatisert, treffer samme form som i Fukuoka, bruker hodet riktig og unngår tabber er det mulig å kjempe om medaljer. Å kjempe om gull i Tokyo, sier han.
Vi kontaktet Sondre Nordstad Moen i desember, og ble, via hans kvinnelige italienske agent, omsider invitert til å møte ham i Kenya noen uker senere. Derfor har vi nå benket oss i skyggen utenfor løperhotellet, som på dagtid fylles av sitt eget stille virvar av diskusjoner mellom agenter, topputøvere, trenere, fysioterapeuter og has-beens fra alle verdens løpebaner. Sondre Nordstad Moen viser seg raskt å være alt annet enn den distanserte hardhausen jeg delvis hadde forventet å møte, etter å ha lest flere intervjuer der han uttrykte sterk uvilje mot daglig å legge ut bilder på Instagram og Facebook for å øke markedsverdien. Han foretrekker å la bena snakke for seg, og takket derfor høflig nei til både Skavlan og Lindmo, da de kontaktet ham etter jul, selv om det ville vært to opplagte muligheter til bred publisitet i jakten på en storsponsor. Det passet imidlertid ikke, for Sondre Nordstad Moen var på vei til Kenya for å forberede en ny sesong.
Løpende protest mot janteloven
Nå har han altså sagt ja til oss, og Sondre Moen viser seg å være imøtekommende av natur så snart den første isen av blyghet er brutt. Som alle andre som tilbakelegger mellom 200 og 240 kilometer i uka iført løpesko har han løp på hjernen. Samtidig viser han seg etter få setninger å være reflektert langt utover resultatlister og treningsmetoder, og fremstår som et løpende utropstegn av protest mot norsk jantelov, norsk konkurransementalitet, norske prioriteringer og norsk helsevesen. På veien mot toppen har Sondre Nordstad Moen kassert mulighetene som finnes for å bo og trene i et skandinavisk velferdssamfunn som det norske.
Da han i 2012 ble rammet av en skade som truet karrieren hans, valgte han en finsk stjernekirurg til å utføre den nødvendige operasjonen. Den norske Olympiatoppen har han ingenting pent å si om.
- De siste to, tre, fire årene har jeg gitt litt opp når det gjelder Olympiatoppen. Jeg har skjønt at de ikke vil bidra. De motarbeidet meg nærmest før OL.
Han har i årevis undret seg over at det stort sett ikke var penger å hente for langdistanseløpere med stort potensial, mens utøvere av nasjonalsporten langrenn får i pose og sekk. Eller i hvert fall penger nok til at de ifølge Moen «faktisk kan leve et normalt liv». I fjor sommer uttalte Moen at han levde «under den norske fattigdomsgrensen».
- I 2014 og 2015 klarte jeg meg på drøye tusen euro (ca. 9560 kroner) i måneden til husleie, mat, kollektivtrafikk og medlemskort på et treningssenter. Det er utrolig hvor mye du kan kutte i et budsjett hvis du vil satse mest mulig på løping.
Sondre Nordstad Moen er ikke i tvil om at det er vanskeligere å jobbe seg opp til verdenstoppen i maraton enn i vinteridretter som langrenn og skiskyting, hvor utstyr og smøreteknikk spiller en avgjørende rolle.
- Jo mindre utstyr du trenger for å utøve en idrett, jo høyere er nivået. Hver gang du har behov for avanserte ting, er det færre som kan være med. Til maraton trenger du kun et par løpesko, sier Sondre.
Her i det nordlige Kenya er nettopp løpesko et verktøy til økonomisk og personlig frigjøring for tusenvis av gutter og jenter, hvorav mange kommer fra den talentfulle Kalenjin-stammen. De har i flere tiår valfartet til St. Patrick’s High School i Iten for å gjøre som eksempelvis Wilson Kipketer og utnytte et eksepsjonelt løpetalent som en vei ut av fattigdom.
Hundrevis av løpere
Ved en bensinstasjon i Iten stiller hundrevis av unge løpere opp flere ganger i uka ved daggry for å løpe om kapp. De bor i små running camps, hvor man for noen få kenyanske shilling kan få husly, enkel kost og muligheten til å prøve seg mot de beste.
Sondre Nordstad Moen er i en annen kategori. Under de tunge intervalløpene sørger den italienske treneren hans, Renato Canova, for at han blir matchet med de beste. Konkurransemiljøet blant folk som satser alt på å nå stjernene er nordmannens hovedbegrunnelse for å velge Kenya fremfor Norge.
- I Oslo finnes det ikke et miljø som skaper positiv energi for en person som meg. I Norge dominerer janteloven. Du skal ikke være bedre enn noen andre. Jeg kjenner ingen i Oslo som ønsker å bli best i verden i maraton. Derfor er jeg nødt til å dra ned hit. For å hente inspirasjon og motivasjon til å oppnå det jeg ønsker, sier Sondre Moen.
Mens eliteløp innebærer personlige ofre i nordisk middelklassesammenheng, representerer det personlig frigjøring i Kenya.
- Som løper i Kenya ofrer du ingenting. De er fattige og har så lite. Men de har en annen motivasjon. Som langdistanseløper i Norge ofrer du noe som er trygt, stabilt, tradisjonelt.
Sondre Nordstad Moen er litt unnvikende når jeg spør om han kan betraktes som en glad mann i sitt ensformige liv.
- Akkurat nå er jeg ikke helt der jeg føler jeg skulle ha vært med treningen. Det har ikke fungert så godt som jeg hadde håpet de siste ukene.
Han vet heller ikke om fjorårets store byks oppover på ranglistene har gjort ham til et lykkeligere menneske.
- Løp er på en måte en kontinuerlig prosess. Man setter ikke en strek, men man tenker fremover. Det er klart jeg er veldig glad for tiden jeg oppnådde, og det kan godt hende at det ikke har sunket helt inn. Men hvis jeg skal holde kursen kan jeg ikke gå og tenke på 2017 og 2.05, sier Moen.
Han føler seg overbevist om at han med den riktige treningen og optimale forhold kan hente enda et par minutter og treffe en tid på rett side av 2.04. Og jo - han er lykkelig bare over å få gjøre det eneste han har lyst til, sier han, uten å være tvunget til å jobbe deltid i Norge bare for å kunne holde hodet over vann.
- Man er nødt til å følge drømmen sin og gjøre det man har lyst til. Jeg synes det er altfor mange som bare innstiller seg på et helt vanlig liv med jobb, familie, hus og strenge daglige tidskrav. En idrettskarriere er veldig kort, typisk ti til femten år. De aller fleste jeg kjenner som har dyrket toppidrett, har sagt at de ergrer seg over at de ikke satte av mer tid til å forfølge drømmen.
- Men det kan også virke ensporet?
- Men er ikke et vanlig liv med familie også det? Du står opp klokken sju, drar på jobb klokken åtte, gjør de samme tingene på jobb som i går, drar hjem klokken fire, kjører barna dine til fotballtrening, lager mat, ser kanskje tv og går i seng. Et vanlig liv er også mye av det samme, sier Sondre Nordstad Moen, som undrer seg over at ikke flere løpere gjør som ham.
I likhet med sveitseren Julien Wanders og de newzealandske tvillingene Zane og Jake Robertson er Sondre et unntak som bekrefter regelen om at vestlige løpere nøyer seg med å reise ned hit på kortvarige treningsopphold for å tvinge kroppen til å produsere flere røde blodceller.
- Hvis man bare er i høyden i to-tre uker blir effekten relativt kort. Er du der i lengre perioder eller lever konstant i høyden, endrer du forskjellige parametere i kroppen. Det er ingen beviser for at høydetreningen fungerer. Men praksis er som regel det beste svaret på om noe fungerer. Og det fungerer jo.
Dopingrykter
Hans voldsomme fremgang på maraton og halvmaraton i løpet av to år, har fått enkelte stemmer i det internasjonale friidrettsmiljøet til å stille spørsmål ved om Sondre Nordstad Moen har tydd til ulovlige, prestasjonsfremmende midler. Han valgte å reagere med ironisk imøtekommende vennlighet da den franske sportsavisen L’Équipe før jul luftet mistanken gjennom et intervju med løpetreneren Jean-Claude Vollmer.
«Takk for en interessant artikkel og for at jeg selv fikk anledning til å forklare mine fremskritt», skrev Moen på Twitter, direkte henvendt til L’Équipe-journalisten.
Treneren hans valgte en mer aggressiv tilnærming på løpersaiten letsrun.com.
«Selvfølgelig er det noen skeptiske idioter som ser doping som hovedforklaringen på fremgangen hans. Alle som kjenner Moens og min holdning, vet utmerket godt at han aldri har brukt noen form for kunstige hjelpemidler. Det er imot prinsippene våre.»
Med toppidrettens historikk forstår Sondre Moen godt den utbredte mistanken om juks. Samtidig har han ingenting imot å se meg dypt inn i øynene mens hans svarer «nei» på spørsmålet om han er dopet.
- Hva er så forklaringen bak fremgangen?
- Ti år med trening.
- Og mer spesifikt de sju minuttene på maraton og de to og et halvt på halvmaraton?
- Mer spesifikk trening. Flere døgn i høyden. Mer trening med kenyanere som har vært bedre enn meg. Det har gjort at jeg mentalt har måttet endre meg selv. Hvis jeg skal bli enda bedre er jeg nødt til å være her nede. Fordi om du er best i Norge er det ikke gitt at du når mye lengre enn et nasjonalt nivå.
- Hva tenker du om folk som bruker ulovlige midler?
- At den første du bedrar er deg selv. Man lyver for seg selv.
Om konkurrentene har jukset seg til heder og ære, interesserer han seg lite for. Han nøyer seg med å konstatere at det er mange kulturelle tilnærminger til dopingproblematikken, og at «det å lyve er en del av det å komme videre» i mange kulturer.
- Hvis du kommer fra Sibir i Russland, er fattig og har mulighet til å løpe deg til 30 000 euro i året, ville mange være villige til å ta den risikoen.
- Har du i den forstand forståelse for det menneskelige valget som kan tas?
- Ja, ta Kenya. Hva har de å tape på å bli tatt i doping? Ingenting.
- Nettopp med kenyansk idrett har det vært historier om mangelfull dopingkontroll?
- Ja, men her er det veldig tabubelagt. Men man kan si at der det finnes penger, finnes det juks.
Energieffektive afrikanere
Doping eller ei - forskere har i flere tiår diskutert forklaringsmodeller på den østafrikanske løpedominansen. Man har vekslet på å trekke frem tynne legger, lange lårben, oppvekst i høyden og et enkelt kosthold med kjøtt, bønner, ubehandlet melk, mais og hodekål.
Sondre Nordstad Moen kjenner kenyanske løpere bedre enn de fleste og tror ikke på teorier om overlegen genetikk.
- De vokser opp med lite tilgang til mat, som gjør at kroppen ikke blir ferdig utvokst. De er veldig små. Mange har kropp som en 12-13-åring i Norge eller Danmark. De er 1,70, veier 48-50 kilo og har en beskjeden muskulatur, som gjør at det er veldig lite vekt å flytte på. Matvanene deres gjør kroppen dyktig til å utnytte den beskjedne næringstilførselen den får. Det gjør den mer energieffektiv på lange distanser.
- Altså en slags fysiologisk funksjon av en fattig oppvekst?
- Ja, men det handler også om motivasjon. Du kan være flink på skolen, men så strekker ikke skolepengene til. Alternativet ditt til å jobbe på gården til foreldrene dine er å prøve å trene deg opp, løpe inn penger og få deg en tur til Europa.
Det daglige samværet med disse menneskene gjør at Sondre Nordstad Moen ikke har spekulert særlig mye over sin nyvunne status som verdens raskeste hvite mann. Det er tre tiår siden folk som walisiske Steve Jones og portugisiske Carlos Lopes slo verdensrekorder. Sondres nåværende maratontid ville ikke engang plassert ham på topp-50-listen over tidenes beste kenyanske løpere. Verdensrekorden på 2.02.57 tilhører kenyaneren Dennis Kimetto. En annen kenyaner, Eliud Kipchoge, har løpt 2.00.25 i et underkjent rekordforsøk.
- De tidene gir et annet perspektiv. Selv om Kipchoges Breaking Two-forsøk ikke er godkjent, tenker jeg fortsatt at det er mulig å løpe under to timer. I den forstand er min tid seks minutter tregere enn det.
- Her i Kenya er din rekordnotering en helt ordinær tid?
- Jeg tenker i hvert fall at seks minutter er mye. Veldig mye.
Ikke desto mindre mener både Sondre Nordstad Moen, treneren hans og kenyanske eksperter at han i de store mesterskapene vil kunne true de aller beste fordi han trener mer systematisk og langsiktig enn mange afrikanere. De prøver ofte å slå mynt på karrieren ved å pakke kalenderen full av maratonløp i jakten på start- og premiepenger. Sondre Moens 2018-sesong er mer oversiktlig og hadde VM i halvmaraton i Valencia i april som første store mål, helt til han måtte melde forfall på grunn av sykdom. I juni vil han gå til angrep på Are Nakkims norske 10 000-meterrekord under Bislett Games, og i august følger EM, hvor Moen enten løper 10 000 meter eller maraton.
- Jeg er fortsatt bare 27 år. Rekorden på 10 000 meter på bane er noe som jeg på en måte bare har lyst til å slå. Det er ikke mye penger å hente der, men jeg tenker at rekorden tilhører meg. Det er samtidig noe som kan gjøre meg enda raskere på maraton. Da jeg startet med Renato Canova som trener hadde jeg sluppet tempotreningen litt. Utholdenhet har jeg hele tiden prioritert, men i 2015 og 2016 prioriterte jeg galt og mistet fart.
«Helvetesdager»
73-åringen Renato Canova har i en omfattende trenerkarriere stått bak en lang rekke internasjonale toppnavn. Treningsfilosofien hans handler om å legge inn massevis av lange treningsturer med høy intensitet i treningsprogrammene. Korte treningsturer i et bedagelig kilometertempo på 4.30-minutter har han ingen tro på. Lengre såkalte restitusjonsløp foregår sjeldent i langsommere tempo enn 3.50 minutter per kilometer.
I spesialtreningsperioder i ukene før sesongens største konkurranser gjennomføres det treningsopplegg som man kan kalle «helvetesdager», med hard trening både morgen og kveld. Et eksempel på et tungt treningsprogram med intervalløp i konkurransefart er Sondre Nordstad Moens morgentrening 11. november:
Først fem kilometers oppvarming på 18.15. Deretter to ganger 3000 meter på bane på 9.00 og 8.55 minutter. Så tre 2000-meterintervaller på mellom 5.53 og 5.55. Deretter fem 1000-meterløp på mellom 2.57 og 2.59. Til slutt seks ganger 500 meter på mellom 1.25 og 1.27. Kveldstreningen samme dag var 10 kilometers restitusjonsløp på 38 minutter.
Sondre Moens 2018-sesong har som formål å gjøre kroppen hans i stand til å øke kilometertiden med et par sekunder eller tre, og på den måten bygge bru til en maratontid rundt 2.04. Renato Canova fremhever Moens mentale egenskaper som best i verden.
- Fysiologisk er han et stort talent, men det er mange som er bedre enn ham. Motivasjon er det som gjør ham annerledes. I fjor hadde Sondre aldri en fridag. Kontinuiteten hans er ekstrem, han er svært presis med treningen sin, noterer alt han gjør og skiller seg på den måten fullstendig fra de mer instinktive afrikanerne, sier Renato Canova.
Hvor grensen ligger tør han ikke si, ettersom den permanente høydetreningen uten forstyrrende deltidsjobb kun har vart i litt over et og et halvt år.
- Du må bruke tre-fire år på å nå ditt beste. Det er en stor fordel at han ikke løper etter penger. Afrikanerne har vanskelig for å planlegge langsiktig fordi de ønsker å tjene mye penger på kort tid. De løper en masse maraton og får skader, sier Renato Canova.
Sondre Nordstad Moen fremhever verdensrekordholderen Dennis Kimetto som eksempel på en løper som har blitt opptatt av å bruke pengene han har tjent inne i den regionale hovedstaden.
- Han har ikke vært i nærheten av den tiden siden han satte verdensrekorden. Flere jeg har snakket med sier at han er opptatt med sitt inne i Eldoret. Han har kjøpt nye biler og bruker tid på, tja - ladies. Forstyrrende ting som får deg til å falle raskt. På toppen er det ekstremt. Endrer du en smule på livsstilen din - søvnvaner, treningsvaner, kosthold eller den mentale innstillingen, betyr det raskt at du plutselig presterer fem minutter dårligere.
I pakt med drømmene
2013 spådde Olympiatoppens norske idrettslege, Arne Daljord, at Sondre Moens daværende seneskade var så alvorlig at den var uforenlig med et liv som løper. Moen bemerker at Daljord «hadde mer fokus på feil i rehabiliteringen enn på hva som kunne gjøres. Der ser du forskjellen på de virkelig gode legene og de mindre gode».
Moen reiste til Finland, kom seg over skaden og har siden forvandlet seg til en løpende kosmopolitt uten fast bosted. Kenyanske Iten byttes i sommermånedene ut med høytliggende Sestriere i Italia, der han i konkurransesesongen kan bo med kort avstand til de europeiske storbyene og Grand Prix-stevnene der.
Men den store økonomiske jackpoten har latt vente på seg. I sommer kvittet han seg med leiligheten i Oslo. Eiendelene er flyttet inn på et rom hos søsteren. Førstepremien i Fukuoka ga 50 000 dollar (nesten 400 000 kr, red.) i premiepenger, men den gylne høsten i fjor har så langt ikke ført til noen stor, innbringende sponsorkontrakt.
- Det har vært tre-fire potensielle sponsorer. Jeg er fortsatt i forhandlinger, men det er nok et minus at jeg er så mye i utlandet. Sponsoratene blir kanskje av mindre verdi.
Samtidig trives han med å leve i pakt med drømmene sine. Han smiler skjevt mens han svarer på hvordan han en dag gjerne vil huskes.
- Det er litt tidlig å svare på ennå. Jeg har mange nye skritt å ta. Men kanskje kan jeg bli en legende hjemme i Norge. Han som flyttet fra alt til ingenting?
ukeadressa@adresseavisen.no