Jeg hamret løs mot egoisme, mangel på toleranse og raushet, hensynsløse bilister, tomgangskjørere og folk som står i rulletrappa og sperrer veien for oss som har det travelt. Folk som klager og blander seg borti alt mulig de ikke har noe med. Folk som tror de kan heve seg over vanlig folkeskikk.
Jeg slo med hammer og følte jeg traff hardt og presist: Folk som ikke er i stand til å uttrykke seg klart og tydelig, men som snakker om å «adressere krevende utfordringer». Folk som henger opp dorullen feil vei, som ikke tråkker sammen pappkassen før de kaster den. Folk som står og prater i kassen på butikken og ikke tenker på at det blir lang kø bak dem.
Jeg hadde lest i Store norske leksikon at «meiselen holdes i skråstilling mot arbeidsstykket og drives med hammerslag». Med redskapet på skrå slo jeg til mot datatrøbbel og fullstendig bortkastede oppdateringer. Mot sure miner, sure sokker og sursøt saus.
Siden det nærmet seg påske, tenkte jeg på hålke, slaps og nullføre, klister på fingrene og unger som ikke vil bli med på tur.
Jeg dundret i gulvet så støvskyen sto. Jeg måtte ødelegge gulvet så fort som mulig. Å ødelegge sitt eget badegulv er en drittjobb, men skal man skape noe nytt, må det gamle bort.
Da jeg begynte rivearbeidet, kunne jeg ikke lenger lukke øynene for at den høyre siden av fundamentet hadde trukket seg enda lenger ut til høyre, slik at det oppsto en stor sprekk midt på gulvet. Flere småsprekker gikk etter hvert på kryss og tvers.
Selve fundamentet slo sprekker. Slik kan vi ikke ha det, som politikerne sier, så jeg fant hammer og meisel. Jeg måtte fjerne det gamle fundamentet. Det var ikke lenger samlende, og splittelsen kunne ikke glattes over. Jeg trengte et solid, harmonisk gulv å stå på.
Det kan ligge en underlig tilfredsstillelse i å ødelegge. Å knuse, smadre, splintre, sprenge og slå i stykker, kan i enkelte tilfeller vekke en primitiv fryd i mange av oss. I en av hinduismens hovedretninger regnes Shiva som den høyeste av alle gudene. Shiva er ødeleggeren. (Joda, Shiva har også andre egenskaper, men dette er ingen teologisk diskusjonsgruppe.)
Først når alt ligger i ruiner, oppdager vi at nesten hele jobben gjenstår. Da skal underlaget primes, avrettingsmassen skal fordeles jevnt og fint, membran skal strykes på, og flis skal legges, nøyaktig og møysommelig.
Jeg la fra meg hammer og meisel og ventet på håndverkeren, han som skulle bygge etter at jeg hadde ødelagt. Han var innvandrer, snakket ikke perfekt norsk, men var i hvert fall ikke så språklig svak at han bablet om «krevende utfordringer».
- Dette blir nok bra. Ikke noe problem, sa han. Jeg tørket svette og spyttet støv. Plutselig var alt mye bedre.