Toppmøtet

Kvilhaugen mars 2018: Det tok sin tid å få til, men så kom de. Hastende fra Rådhuset, fra Lerkendal og fra Nidarosdomen. Fra forskningsbastionen, fra mediehuset, fra teateret. Fra hver sin topposisjon kom de for å dele sine erfaringer med å være kvinne på topp. Selvsagt møttes de på toppen av byen.

NETTVERK:

OM LUKKEDE DØRER, UTLUFTING OG HARMONIEN

Vi var innom et forslag om å møtes på herreklubben Harmonien, men skjønte at det var noen motforestillinger rundt det. Hansen, du har sagt at herreklubben Harmonien er et usunt nettverk. Er lukkede nettverk for kvinner noe bedre?

Elisabeth Egseth Hansen: - Lukkede nettverk for kvinner er ikke nødvendigvis noe bedre. De beste nettverkene vil være de som går på tvers av både fagfelt og kjønn. Men samtidig vet vi at noe av utfordringen med kjønnskvotering eller rekruttering til kvinnelig ledelse er nettopp at det finnes nettverk hvor kvinner ikke får innpass.

Rita Ottervik: - I den rollen jeg har, ville jeg uansett ikke deltatt i en lukket organisasjon som Harmonien. Det handler ikke bare om kjønn. Jeg er prinsipielt imot å være en del av noe som ikke er åpent for alle. Ap har et kvinnenettverk, men de har som formål å skolere og motivere kvinner til å delta i politikken. Og det er helt åpent.

Tove Moe Dyrhaug: - Jeg tror ikke at kvinnenettverk er noe bedre enn Harmonien, for der går det også på invitasjoner. Vi kvinner er veldig opptatt av at kvinner skal komme i posisjoner, så er det en annen ting om vi gjør det eller ikke. Vi kan i hvert fall ikke tro at det er kvinnenettverkene som gjør det, så da må vi være der ting bestemmes. Og det er absolutt ikke i kvinnenettverkene.

Herborg Finnset: - Det spørs hvilken type nettverk man snakker om, hva formålet er: å lage et beslutningsnettverk, eller å dyktiggjøre noen til å være med i noe?

Alexandra Bech Gjørv: - Jeg har vært invitert til å delta noen ganger på et nettverk som startet for nesten 20 år siden, da det var ganske få kvinner i topplederposisjoner i næringslivet. Rett og slett for å booste selvtillit og lære om hverandres virksomheter og utfordringer. Jeg har ikke vært med på mange år, men så allierte de seg med yngre kvinner. Da tenkte jeg at lederskap innenfor teknologi er viktig og meldte meg frivillig til å lage et kvinnenettverksarrangement. Mer som et stunt enn som et nettverk.

Kirsti Husby: - Å støtte opp om kvinnelig lederskap, tenker jeg er en bra ting, men når går det over i at det egentlig er den samme type nettverk som vi kan kritisere menn for å ha? Det er verdt å reflektere over. Dessuten. Da jeg og Tove (Nedreberg, administrerende direktør i Adresseavisen) holdt et foredrag der for litt siden, ble vi fortalt at Harmonien ble etablert for at mannfolkene skulle sitte der og feste, for å slippe å rave fulle rundt i byen og skjemme seg ut. Haha! Men du går ikke inn der som kvinne uten å si fra hva du synes. Vi brukte takk for maten-talen til å påpeke alle de som ikke var til stede der.

Hva om Harmonien neste uke åpnet for at kvinner kunne blitt invitert. Ville dere takket ja?

Husby: - Nei. Det er ikke forenlig med min rolle.

Ottervik: - Nei, ikke til en lukket organisasjon.

Gjørv: - Siden jeg representerer næringslivet, så er det en kjensgjerning at mye tjenestesalg er relasjonsbasert. Av og til kan man ikke være så prippen at man setter seg på en prinsipiell hest. Så hvis Harmonien var det stedet som skulle til for at mine kvinnelige og mannlige ledere skapte noen verdier og fikk noe til, så måtte vi ta det som et «fait accompli». Men i prinsippet mener jeg atlukkede nettverk hører fortiden til. I dag finner vi faglige fellesskap på profesjonelle arenaer, vi har et konferansesamfunn der man kan få utløp for sin tenkning.

Finnset: - Jeg er den første biskopen som ikke er embetsmann. Det ligger så mye bagasje bak stand og stilling i den oppgaven jeg har. Så jeg ville takket høflig nei.

Hansen: - Jeg ville ha vurdert om det var av betydning for Trøndelag Teater. Så ville jeg selvfølgelig ha vurdert det faglige innholdet, hva det kunne tilby.

Dyrhaug: - Jeg burde vel vært der for å selge fotballkamper!

Ottervik: - Spørs om det er gruppen som går mest på kamp, Tove, da tror jeg det er en større kundegruppe i Arbeiderpartiets kvinnenettverk!

Dyrhaug: - Jeg vet du har årskort Rita, hehe. Men jeg ville ha gjort som Alexandra, tenkt over formålet. Jeg har jo en litt annen jobb enn dere, vi favner alle.

LEDERANSVAR:

OM SELVSIKRE MENN. Å «DRIKKE OPP HELE UKA». OG DEN ALLER FØRSTE LEDERJOBBEN.

- Du tok sjansen allerede som 13-åring, Dyrhaug? Fortell om det!

Dyrhaug: - Jeg ble spurt om å være oppmann for pikelaget i Varden da jeg var 13. Vi hadde ikke mobiltelefon den gangen, men vaktmesteren var heldigvis veldig Varden-fan. I langfriminuttet satt jeg på kontoret hans og avtalte kamper og bestilte buss og ordnet med utstyr. Jeg fikk ikke støtte hjemme, mora mi var bare bekymret for at jeg ikke skulle klare det. Jeg har tenkt mye på det, at det var noen som hadde trua på at jeg klarte det. Og jeg var 13 år! Ungene mine pakket nesten ikke bagen sin sjøl da de var på den alderen! Men det er litt sånn, du må ta sjansen. Kanskje er det det som gjør at jeg er der jeg er i dag.

Finnset: - Ære være vaktmesteren!

Dyrhaug: - Ja, vaktmesteren og de som ga meg sjansen. På den tiden var det bare karer rundt fotball, og de var førti pluss, de jeg dro på møter med.

Ottervik: - Vet du hva som var det første vervet jeg hadde? Jeg var eneste kvinne i styret i Vest-Hitra idrettslag. Sekretær. Da gikk jeg på ungdomsskolen. Så jeg kjenner meg veldig igjen i det at det er noen som har trua på meg, at dette skal jeg sannelig klare! Jeg hadde støtte hjemmefra, for mora mi sa: «Du skal ikke klage på noe hvis du ikke orker å gjøre noe med det sjøl». Jeg var vel 14-15 år, tenker jeg.

Dyrhaug: - Nå er det snakk om å få med ungdomsrepresentanter, men det var det ikke den gang. Sånn sett fikk vi sjansen.

Gjørv: - Jeg begynte også som fotballtrener. For jentelaget. Jeg var fjorten og bodde i Stockholm. Det var den første lederjobben jeg tok på meg. Bortsett fra å være storesøster, da. Haha!

Husby: - Jeg har en litt artig historie. For en stund tilbake hadde vi noe vi kalte «lederintervjuet» i Adresseavisen. Det var en ukentlig spalte med faste spørsmål, og hun som jobbet med den var veldig opptatt av at kjønnsbalansen skulle være fifty-fifty. Hun fortalte at mens kvinnfolkene vegret seg, ringte mannfolkene avisa selv og ville være med. Jeg tror ikke kvinner kommer på at man kan gjøre det. Det gjør menn!

Dyrhaug: - Det ble veldig harselert med de der alkoholenhetene!

Husby: - Ja, alle jugde på den!

Dyrhaug: - Jeg husker på en middag, at det var noen som sa til en annen: «Hallo, nå må du ikke drikke mer, for da har du drukket opp hele uka di!» Hahaha!

SYNLIGHET:

OM NETTROLL, SAMFUNNSANSVAR OG

EN NATT MED MYE GRUBLING

Kvinner synes fremdeles mindre i samfunnet enn menn, både i offentlige debatter og som kilder i media. På morgenmøtene i Adresseavisen er det nærmest jubel hvis vi kommer opp i 30 prosent kvinnelige kilder i siste døgns dekning. Hva sier det om norsk presse og norsk offentlighet?

Husby: - Det er et sørgelig syn. Vi har et mål om 50 prosent kvinnelige kilder, men det er ekstremt krevende. I snitt ligger vi mellom 20 og 30 prosent. Det er til dels et demokratisk problem. Vi har en jobb å gjøre. Men skjer det noe i en bedrift, hvem ringer du da. Hvem er sjefen? Noe ligger også i strukturene, vi skriver mye om Rosenborg, og sport, hvor det er mye menn. Så det er bra vi har noen saker om Arbeiderpartiet, Rita!

Ottervik: - Jeg skjønner at jeg bidrar, for en dag i forrige uke ble jeg kontaktet av fem journalister fra Adressa!

Husby: - Haha! Men når dere blir lei av oss, så tenk på at dere er med og bidrar til en viktig statistikk!

Har noen av dere måttet gå en ekstra runde med dere selv for å våge å være synlig?

Gjørv: - Jeg hadde en interessant opplevelse rundt det. For en del år siden ble jeg oppringt midt på natten av statsministeren, og spurt om jeg ville ta jobben som leder av 22. juli-kommisjonen.

Det var en veldig vanskelig beslutning, og jeg ringte til fire personer for å rådføre meg. To sa det var en samfunnsoppgave jeg bare måtte påta meg. De to andre sa at det ville være helt umulig å lykkes, og at jeg ikke måtte finne på å ta oppgaven. Jeg vet ikke om det var tilfeldig, men det var en krystallklar kjønnsforskjell. Kvinnene sa «Just do it», mennene var betenkt.

Ottervik: - Å, jeg trodde det var motsatt!

Gjørv: - Ja, nettopp. Oppgaven var jo veldig synlig, men medførte en stor risiko. Jeg tror kanskje ikke at kvinnene var mer risikovillige, men at det var på grunn av samfunnsoppdraget. Å sette oppgaven over seg selv.

Det var en jobb hvor du la hodet på blokka. Hvorfor landet du på ja?

Gjørv: - Jeg følte selv på at det var et samfunnsansvar. Jeg hadde sett på denne tragedien og tenkt på om det var noe jeg kunne bidra med. Sånn sett var det et svar på mine bønner som var litt større enn jeg hadde tenkt.

Vi ser mer og mer hets på sosiale medier, hvor nettrollene slår seg løs. Fikk du mye hets i den rollen?

Gjørv: - Nei. Det var noen nettsteder, men ingen som kom til meg.

Ottervik: - Jeg hører kvinnelige ledere som sier de trekker for gardinene fordi de er bekymret for reaksjoner på deres lederjobb eller etaten de leder. Reell kritikk er greit, men mye kan oppleves som både sårende og vanskelig å håndtere.

Finnset: - Én ting er å stå opp mot det hvis du blir intervjuet i en sak. Men å gå aktivt inn i den offentlige debatten utløser noe annet. På bispemøtet nå i februar hadde de en temasak om islam i Norge, hvor Bushra Ishaq snakket om hets. Hun er innvandrer, kvinne og muslim. Hun har tre lag, der vi blendahvite bare har ett, kvinnelaget.

Gjørv: - Jeg synes også at jeg merker meg at media, og karikaturer særlig, er styggere mot kvinner enn mot menn. Apropos 22. juli, det var mange i utsatte roller som ble kritisert, også av meg, men jeg tror ingen ble tatt så stygt som Janne Kristiansen, leder for PST, i de karikaturtegningene. Det syntes jeg var helt forferdelig. Der synes jeg mediene kan gå litt i seg selv.

Miljøpartiets Lan Berg i Oslo har sagt at hun kanskje ikke ville blitt heltidspolitiker hvis hun hadde visst hvor ille det kom til å bli. Hva er det mest alvorlige du, Ottervik, har måttet tåle?

Ottervik: - Jeg er glad for at jeg ikke visste hvordan det ble da jeg sa ja. Du er nødt til å ta med deg baksiden av medaljen, men det vanskeligste er når det er privatlivet ditt og familien din som blir angrepet. Det har vært noen tøffe runder. To ganger har jeg anmeldt det jeg har oppfattet som trusler, eller oppfordring om å ta livet av meg.

WHEN THE GOING GETS TOUGH:

OM RITAS TØFFESTE ÅR. OG Å STÅ I STORMEN.

Metoo, Kystad-saken, tillitskrise og kritikk for manglende synlighet. Er dette din tøffeste periode som ordfører?

Ottervik: - Jeg er i hvert fall glad for at jeg har litt erfaring i det jeg står i nå. Men jeg tror ikke noe kan måle seg opp mot det første året mitt som ordfører. Vi begynte på høsten, og årsresultatet for det året som ble avsluttet hadde 130 millioner i minus. Å skulle kutte i budsjettet rett etter å ha tatt over som ordfører, det var tøffere. I det vi står i nå, er det klart at det er noen involverte som det går ut over. Men det er begrenset i forhold til en situasjon der du er nødt til å kutte ned på tjenestetilbudet til folk. Jeg husker godt følelsen jeg hadde den våren.

Dyrhaug: - Men samtidig var det jo så gæli at alle skjønte at det måtte til.

Ottervik: - Sant nok, men årsaken til at du stiller til valg, er entusiasmen og idealismen. Og så er den første oppgaven du møter å kutte! Så da blir vinden sterk. Det er fortsatt vind, da.

Hvordan vil du beskrive den situasjonen du er i nå?

Ottervik: - For Arbeiderpartiet er det en tøff periode. Det er klart at det gir noen utfordringer, samtidig er økonomien i Trondheim kommune på stell. Hadde ikke det vært i orden, hadde jeg vært mer bekymret. Resten må vi ta et grep om og få jobbet med. Men da er det greit å ha litt erfaring som ordfører, ikke bare seks måneder. Det hjelper.

Har grensene for hets flyttet seg i løpet av din tid som ordfører?

Ottervik: - Det har gått litt opp og ned, men for meg personlig er det ikke blitt verre.

REKRUTTERING:

OM AVMYSTIFISERING. HEIMEBANE.

OG DET Å GÅ EN EKSTRA RUNDE.

Føler dere et ekstra ansvar for å rekruttere kvinner?

Alle: - Ja!

Har dere gjort noen konkrete rekrutteringstiltak i egen bedrift eller institusjon?

Gjørv: - Da jeg jobbet med dette i Hydro og Statoil var det sånn at man aldri må gi seg før man har minst én godt kvalifisert kvinne blant kandidatene. Jeg hadde en konkret episode i Sintef nylig med en person som ble utnevnt til en viktig lederstilling. Hun var en ønsket kandidat, men ville ikke, fordi hun hadde et så spennende arbeidsmiljø der hun var. Jeg sa til henne: «Hvis du blir leder for en masse folk, så kan du lage et fint arbeidsmiljø der!». Det tror jeg faktisk ikke hun hadde turt å tenke tanken på. Så schmokk, kom hun tilbake og hadde kjempelyst på jobben. Jeg tror og håper hun gjør en flott jobb.

Husby: - Jeg tror man må avmystifisere lederjobbene. Det høres mer skummelt ut enn hva det er. Det tror jeg gjør at folk blir engstelige, og det er ikke noe rart.

Finnset: - Det gjelder å legge til rette, kanskje særlig i den fasen hvor det er hektisk på hjemmebane både for menn og kvinner. Man må gå den ekstra runden. Kanskje er det også en sånn kulturell ting fremdeles, at du må forsikre en kvinnelig kandidat litt mer om at dette får du til.

Dyrhaug: - Det er nettopp der vi må ta sjansen, tenker jeg da. Vi er vår verste fiende selv. «Nei, det passer ikke akkurat nå, men kanskje om ett år». Men da er kanskje ikke muligheten der lenger.

Er det nødvendig med egne rekrutteringsplaner eller tiltak for å få fram kvinnelige ledere?

Hansen: - Ja, det tror jeg. Det handler om tenkning og strukturer. Per i dag ser man ikke hele utvalget av potensielle gode ledere. Så lenge det ikke skjer naturlig, må man gjøre det.

Finnset: - Det er påvist at ledere ofte rekrutterer folk som ligner på dem selv. Og det blir et korrektiv som vi må ha med oss alle sammen. Hvem ser du etter? Det kan godt hende at kvinner etter hvert også må se etter hvordan man rekrutterer menn. Det må jo speile begge veier.

Hva med Lerkendal, er det noen vits med kvinnerekruttering der?

Latteren runger rundt bordet.

Dyrhaug: - Øverste leder er jo dame! Det er mannsdominert, så sånn sett er det bra av RBK, som er den største klubben i Norge og delvis i Europa, å ansette en kvinne som daglig leder. Og med den serien «Heimebane», er det mye fokus på når den neste dametreneren kommer i Rosenborg.

Husby: - Når skjer det?

Dyrhaug: - Fotballtrener er et spesielt yrke. Jeg tror du må ha litt erfaring før du blir trener for Rosenborg …

Ottervik: - Så er det et spørsmål hvor attraktivt treneryrket er for kvinner, særlig hvis de har unger. Ofte har du en kontrakt som bare varer i et par-tre år, før du må bryte opp og flytte til en helt annen plass.

Dyrhaug: - Det er mange reisedøgn, og du jobber hver helg. Det er opp til oss selv, også. Vi må ta sjansen når den byr seg. Jeg føler i hvert fall ikke at jeg har forsømt familien. Jeg tror vi må bli flinkere til å si at det funker, men du må organisere litt ekstra.

Hva er det største hinderet for at kvinner når toppen, formelle strukturer, eller kvinnenes krav til seg selv?

Hansen: - En kombinasjon, tenker jeg. Det med å være flink pike - man må lære seg noen strategier som bryter med forventningene fra omgivelsene og en selv. Jeg tror også det er en kombinasjon av politiske og strukturelle rammer. Jeg tenker for eksempel helt klart at man har mye å vinne på at fedre er lenger hjemme med unger, det har alle - også ungene - noe å vinne på.

Husby: - Nå lever vi i et samfunn hvor det må være like naturlig at mannen tar mer hjemme hvis kona har en topplederjobb, som motsatt. Det betyr ikke at du har sluppet ungene dine. Det er en familiebeslutning. Du må vite at det går.

Ottervik: - Jeg tror ikke at jeg hadde sagt ja til å bli nominert den gangen hvis jeg ikke hadde visst at det var flere kvinner med små unger på den lista som jeg stilte til valg på, slik at vi kunne sette noen rammer for hvordan vi skulle klare begge deler. Det var viktig for meg å vite for å kunne si ja til å bli nominert. Du må vite at du har noen rammer slik at hverdagen går opp. Ellers hadde jeg ikke klart det.

Dyrhaug: - Hvis det ikke funker med familien, er i hvert fall jeg sårbar. De rundt deg må ha det bra. Så må man legge til rette rundt det. Det er jo kaos noen ganger, og litt mer strukturert og i orden andre ganger.

Ottervik: - Men det er fortsatt sånn at kvinner gjør mer husarbeid og har mer ansvar for unger. Det er en strukturell samfunnsmessig forskjell.

Husby: - Det er det.

Hansen: - Har alle rundt bordet det sånn?

Dyrhaug: - Men er det fordi vi tar ansvaret? Vi får det i hvert fall!

Ottervik: - Vi kan diskutere årsakene, om vi er skyld i det selv eller ikke…

Dyrhaug: - Jeg tenker at det er jo jeg som setter standarden for hvordan det skal være hjemme.

Husby: - Det handler mye om at man tar det ansvaret.

Dyrhaug: - Ja, det tror jeg også.

KVOTERING SOM POLITISK SOVEPUTE

OM TREGHET I SYSTEMET. OG EROBRING AV DE SISTE BASTIONENE

Hva tenkte dere da dere fikk henvendelsen om å bli med på denne saken, om kvinnene som styrer byen?

Gjørv: - Gøy.

Finnset: - Ja, det var artig. Da må man virkelig screene litt rundt i de andre byene om det er en unik situasjon. Det er i alle fall ikke en vanlig situasjon.

Ottervik: - Det er ganske mange bastioner vi ennå ikke har tatt, da! Hvis du ser på styreledere, for eksempel, i aksjeselskap, eller for så vidt også i kulturinstitusjoner, finner du ikke mange kvinner. Og det er ganske mye å hente i Den norske kirke ennå, selv om mange barrierer er brutt.

Finnset: - Å jada!

Ottervik: - Jeg tenkte at dette er en mulighet til å vise fram at vi har kommet et godt stykke på vei. Men jeg er litt redd for at vi bare skal lene oss tilbake og si at nå er alt bra. Der er vi ikke! Enn at vi har et samfunn som aksepterer at de fleste i deltidsjobber er kvinner, med den usikkerheten det innebærer lønnsmessig og med pensjon.

Gjørv: - Det er veldig interessant det du påpeker, at det er få kvinner i børsnoterte selskap og i aksjeselskaper, til tross for at vi har hatt en kvoteringspolitikk i mange år. Jeg var en av dem som var engstelige for at det ville fortrenge oppmerksomheten fra det å få kvinner inn i operative lederstillinger. At det ville bli en politisk sovepute, og det tror jeg det er blitt. Jeg har nytt godt av kvinnekvotering og lært mye i de styrene jeg har vært. Men du går ikke fra å være styremedlem til styreleder hvis du ikke har jobbet deg opp til en toppsjefstilling.Derfor er det faktisk veldig mye viktigere hvordan det går med mellomledere og toppledere i bedriftene, enn hvordan det går på styreplan.

Ottervik: - Men det man har vunnet, er at flere kvinner har fått betydelig skolering i å være styremedlem, og erfaring som kan brukes videre i neste ledd.

Gjørv: - Ja, men det går tregt å omsette det til å være styreleder.

SPILLER KJØNN NOEN ROLLE?

OM FORVENTNINGER. TABBEKVOTER.

OG OM Å TA MOPPEN FATT.

Blir dere lei for mye fokus på at dere er kvinnelige toppledere?

Dyrhaug: - Jeg synes det blir litt for mye fokus, men det er fordi jeg er i et veldig mannsdominert miljø. Jeg tenker egentlig at det ikke er så stor forskjell. Samtidig vet jeg at det er viktig. For etter at jeg fikk den jobben, så har det faktisk skjedd en endring. Nå er vi to kvinnelige ledere i eliteserien, og Vibeke (Johannesen) i Brann sier at hun aldri ville blitt daglig leder hvis vi ikke hadde hatt det i Rosenborg. Da var det åpnet for det.

Gjørv: - De beste er de mest innovative. Det ligger i sakens natur.

Har dere opplevd at forventninger til dere som ledere har vært annerledes fordi dere er kvinner?

Dyrhaug: - Jeg tror i hvert fall at det var bra at jeg hadde erfaring som arrangementssjef i mange år før jeg ble daglig leder, at jeg kjente nasjonal og internasjonal fotball.For når du er litt unik som daglig leder, så forventes det noe mer av deg. Du må i hvert fall kunne det du snakker om.

Betyr det at tabbekvoten er mindre?

Dyrhaug: - Ja, er det ikke litt sånn i alt da? Hvis du først mislykkes i starten, er det vanskelig å komme innpå igjen.

Husby: - Jeg tror det er en myte at kjønn har betydning for hvordan ledelse utøves. Det er mye snakk om feminine sider og maskuline sider, men jeg tror det er likelig fordelt.

Gjørv: - Jeg vet ikke, men jeg har i hvert fall alltid tenkt at det er viktig for meg, både som leder og som medarbeider, å spille på hele mitt register og ikke legge igjen de «skillsene» jeg har hjemmefra når jeg går inn på jobben. Som det med vertinnerollen, bordplassering, passe på at folk har det de trenger. Jeg vet ikke om det har noe med kvinne og mann å gjøre, men det er i hvert fall noe jeg har lært hjemme.

Hansen: - Men det er også en lederegenskap og en organisatorisk kompetanse når du går inn og sier: «Vet du hva, vi har mye mer utbytte av at folk sitter litt på tvers av dem de kjenner». Så det er noe med hva som er en «kvinnelig» egenskap og hva som er lederkompetanse.

Finnset: - Jeg opplever at jeg i noen sammenhenger blir veldig synlig. Ikke fordi jeg hele tiden går og tenker på at jeg er dame. Men hvordan andre ser på meg. Noen vanskelige saker kommer nok opp fordi de vet at det er ei dame de kan kontakte. Ikke fordi jeg er så mye flinkere til å snakke med folk enn mine mannlige kolleger, men det sitter noe i de jeg møter.

Dyrhaug: - Og så ligger det vel mer naturlig til oss damer også, da. Jeg tenker det er en positiv del av jobben min, at jeg ikke bare ser idrettsutøveren eller prestasjonen, men også det mellommenneskelige. Der tror jeg vi utfyller hverandre godt.

Men sier du nå at det er biologisk betinget?!

Ottervik: - Jeg har sett a Tove «in æksjn», og hun har fullstendig kontroll på spillerne, hun behøver bare å se på dem, så vet de hva de skal gjøre. Og hun tar vare på dem som ei mor.

Dyrhaug: - Jo, men det er klart at det er greit at det er noen som spør dem om de trives, eller hvor de bor, eller om de har kjøpt seg leilighet.

Ottervik: - Så tror jeg at vi som er kvinnelige ledere ikke er så opptatt av at vi er ledere. Må vi ta fram moppen og dra over golvet, så gjør vi det, ikke sant.

Til forskjell fra de mannlige?

Ottervik: - Ja. Det er i hvert fall mitt inntrykk at mannlige ledere bare blir stående og se på den flekken.

Latteren runger over bordet, før Gjørv tar ordet.

Gjørv: - Jeg vet ikke, det er selvfølgelig ikke noe som ligger i biologien, men hvis du tenker på tradisjonell oppdragelse, så er det ofte at kvinner er oppdratt til å ha det blikket.

Hansen: - Jeg synes det er gammeldags å snakke om kvinnelige og mannlige lederegenskaper. Jeg tror ikke det finnes kategoriske forskjeller. Skal man lage slike kategorier, så kan man tenke på faren eller kjæresten eller kollegaen sin, så ser du at det ikke stemmer! Det er de individuelle egenskapene som gjør at man kan lede. Jeg har hatt mannlige ledere, og jeg ser ikke at det er noe jeg har som de ikke har. Eller omvendt.

Dere er her i kraft av å være kvinnelige toppledere. På den ene siden opplever vi at noen av dere synes det blir vel mye fokus på kjønnsaspektet ved lederrollen. Samtidig sier dere at dere ser at deres posisjoner har en symboleffekt?

Gjørv: - Grunnen til at jeg er her i dag, er ikke fordi det er kjempeviktig at jeg er kvinne. Det er for å vise at kunnskapsbedriftene i Trondheim er utrolig viktige deler av nærings- og samfunnslivet her. Det at vi er kvinner er en artig gimmick, men å ha en prat med de andre topplederne som påvirker byen, er kjempeviktig. Men det er helt åpenbart at det ikke er likestilling i det norske samfunnet. Hele metoo-kampanjen viser at det er masse som ikke er gjort. Samtidig, når jeg skal utvikle ledelsen, så merker jeg at det er forskjell på de mannlige og de kvinnelige lederne, men det er også de individuelle forskjellene.

Finnset: - Jeg kan godt si noe om spørsmålet dere stilte. På teologistudiet var det en eldre student som så det som sin oppgave å konfrontere alle jentene med om vi skulle bli prest eller ikke, og hvordan vi kunne argumentere for det. Jeg har alltid levd med at det har vært noen som syntes at jeg ikke skulle være der. Ikke personlig, men saklig sett.

Samtidig er Den norske kirke full av damer. Jeg får masse tilbakemeldinger på at jeg er en symbolfigur. Ikke at min ledelse er bare symbolsk, men den er også symbolsk. Jeg vet at det betyr noe at kvinner er synlige.

Ottervik: - Husk på, det er ikke mange år siden mannlige prester kviet seg for å bli rettledet av en kvinnelig biskop.

Finnset: - Ja visst, det var ikke så lenge siden. Så noe er i rask forandring. Men jeg vil ikke slippe helt taket i at de erfaringene som jeg har med meg, har betydning i det jeg gjør. Det er en sammenheng der.

Erfaringer som kvinne eller generelt?

Finnset: - Begge deler. Og det er fremdeles sånn at du har en biskop - og så har du en kvinnelig biskop. En prest - og en kvinnelig prest. Med andre ord er det sånn at den kvinnelige et-eller-annet er ikke den egentlige, for det må nevnes spesielt. Du Kirsti, er en kvinnelig sjefredaktør. Altså ikke en «vanlig» sjefredaktør.

Husby: - Nei, det er sant. Jeg har egentlig aldri tenkt så mye på det, før jeg fikk den jobben her. Men da var spørsmålet hvordan det føles å være den første kvinnelige sjefredaktøren. Du kan spørre meg hvordan det er å være sjefredaktør, men hvis du putter inn den der kvinnelig ... Hva skal du svare på det? Jeg har ikke noe forhold til det. Du blir litt lei, men du kan jo forstå at spørsmålet kommer. Tross alt var mediebransjen og Adresseavisen ekstremt mannsdominert til vi kom langt utpå nittitallet.

Gjørv: (Henvendt til Ottervik) - Men du er ikke en kvinnelig ordfører, du er en ordfører.

Ottervik: - Jo da, i politikken begynner det å bli etablert. Etter at Gro ryddet vei. Jeg kom på en historie. Da Knut Fagerbakke var varaordfører, måtte han steppe inn på kort varsel i en barnehage for meg, for jeg ble syk. Noen unger som hang på gjerdet da han kom, lurte på hvem han var. Nei, han var og skulle ordne med grønt flagg. Hvorpå de svarte: «Neeeei, en mann kan da ikke være ordfører»!

De ler. Ottervik fortsetter:

-… men det som snudde historien for Knut sin del, var at han ikke fikk til å heise opp flagget i flaggstanga og sa han skulle ringe brannvesenet for å få dem til å ordne opp. Og da brannvesenet kom, da skjønte de at dette måtte være noe mer enn bare en vanlig mann! Haha!

Hansen: - Innenfor teateret er det nesten fifty-fifty kvinnelige og mannlige ledere.

Gjørv: - Men det er rart, for på film har det vært et stort tema at det er veldig mange mannlige hovedroller og regissører, det er ganske stor

forskjell?

Hansen: - Det er interessant hvilke rollemodeller vi kan presentere på scenen. I teater finnes det ingen begrensninger. Der kan man gjøre ting på tvers av kjønn. Nå lager vi en forestilling på Gamle scene hvor rollene er besatt på tvers av kjønn, altså at kvinner spiller manneroller og motsatt. Samtidig må det sies at teatret også har en vei å gå. Innen den klassiske dramatikken er det for eksempel en overvekt av mannlige hovedpersoner.

#METOO

OM MAKTFORHOLD. OG DE VANSKELIGE TABUENE.

Høsten 2017 skjedde det noe som kvinnene rundt bordet tror vil endre samfunnet til det bedre.

Ottervik: - Metoo-kampanjen er en strålende sak for å få til samfunnsendring. Men fortsatt er det kvinnetema som man sliter med å få på dagsorden. Hvis du skal ta opp dette med vold mot kvinner, er det veldig sjelden at det er menn som tar det opp.

Hvordan tror dere metoo vil forandre samfunnet og kvinners muligheter innenfor sitt felt?

Ottervik: - Jeg er ganske sikker på at metoo forandrer maktforholdene i samfunnet. Det er satt en standard for hva som er akseptabelt og ikke, og det tror jeg er med på å løfte kvinner.

Er det andre forventninger til hvordan kvinnelige ledere skal håndtere metoo-saker enn mannlige ledere?

Gjørv: - La oss si at om det kom en varsling til meg, eller til noen av dere, så vil man tenke «dette må jeg virkelig ta på alvor». Jeg tror jeg hadde gjort det før også. Men det blir veldig synlig hvis det skulle komme opp at kvinner ikke følger opp plaging av andre kvinner. Klart det gjør det.

Ottervik: - Jo, men etter denne vinteren tenker jeg at det er vanskelig for alle ledere å ikke ta det opp, og dermed tenker jeg at du har fått en samfunnsendring. Men fortsatt er vold i familien ganske tabubelagt. For ikke å snakke om incest - en veldig viktig kvinnesak som på ingen måte er løst.

HVITE KVINNER SOM PUSHER FEMTI

OM MANGFOLD. ULIKHETER. OG - HAR DET EGENTLIG NOE Å SI?

Seks hvite kvinner rundt bordet. Snittalder på 51. Spørsmålet blir for fristende: Hva vil «hvite kvinner som pusher femti» gjøre annerledes enn «hvite menn som pusher femti»?

Gjørv: - Det spørsmålet kan dere stille på sosiale medier!

Finnset: - Ja, men det er jo egentlig rett …

Vil det utgjøre en forskjell at dere seks som sitter her, er kvinner?

Hansen: - Det vet vi først om 10-20 år!

Ottervik: - For egen del har jeg vært veldig bevisst på å motivere kvinner til å følge etter. Det er noe med at man ikke skal trekke opp stigen etter seg. Jeg har vært veldig opptatt av mangfold i alle de år. Å få med folk fra forskjellige lag og forskjellige kulturer. Nå er det blitt bedre, men i perioder i bystyret speilet vi ikke befolkningen med hensyn til minoritetsgrupper. Nå tror jeg vi både har den samiske minoriteten og mange andre grupper i bystyret. Og det er bra. Og det å ha bevissthet rundt det å skape et mangfoldig samfunn, det håper jeg vi som kvinner virkelig kan være med og bidra til.

Gjørv: - Jeg håper at vi kan møtes igjen om et års tid, og da ha med menn.

- Det er jo tross alt noen menn som har litt innflytelse i denne byen også!

Her kan du lese flere saker fra Ukeadressa.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no

seba.bajoghli@adresseavisen.no