- Det har vært en spesiell reise. Vi kjøpte en 500 år gammel gård som sto til nedfalls og restaurerte den, sier Roar Aune. «Vi» er han selv og kona Petra Lohmann. Derav har viner du finner på polet i Trondheim fått navnet Aune Lohmann.

De brukte flere år på å få den gamle gården med tre hektar vinåker i stand og samtidig lære seg vinfaget. I fjor nådde de målet om å få vinene sine inn i bestillingsutvalget hos Vinmonopolet. Samme året kom den store brannen som feide over distriktet Coimbra, store deler av Portugal og inn i Spania. 42 mennesker omkom i Portugal som følge av brannen.

NTB 17. oktober 2017: «De fleste ofrene døde i bilene sine. Men vi har også funnet ofre i deres egne hjem, sier ordfører José Carlos Alexandrino i den portugisiske byen Oliveira do Hospital til TV-stasjonen RTP.»

Midt inne i infernoet av flammer befant Roar Aune seg.

- Det har vært det tøffeste. Den store skogbrannen som kom da vinden hadde orkan styrke og det var 35 varmegrader. Vi flyktet fra gården 15 minutter før gården brant og reddet livet med nød og neppe, forteller Roar.

Skogbrann: Petra Lohmann og Roar Aune måtte flykte fra veggen av røyk og flammer i oktober 2017.

- Flammene kom fra alle kanter

Roar ønsket å bli i et forsøk på å redde gården, men kona sa til ham at de måtte flykte.

- Vi slapp løs bordercollien vår. Den døde. Folk hylte, skrek og løp rundt.

Flammene kom fra alle kanter. Brannen startet fem-seks mil vekk fra oss raste gjennom landskapet i 50-60 km/t. Vi har ikke trær tett inntil huset, men glørne kom feiende fra skog 200–300 meter unna. På vei vekk så vi døde folk som lå i veikanten. Området var som en krigssone. Vi berget livet og det skal vi være glade for, sier Roar.

Da brannen var over, kom paret tilbake til gården. De fant ut at vinkjelleren hadde berget. Hovedbygningen var rasert, men annekset i nærheten sto. I tillegg var det meste av vinåkeren intakt.

- Vi brukte litt tid på å tenke over hva vi skulle gjøre. Skulle vi gi opp?

De ble værende og står nå midt oppe i gjenreisingen av gården.

Roar Aune og Petra Lohmann foran det som var kjøkkenet før brannet raserte boligen deres.

Et godt liv

- Alt ligger til rette for et godt liv her. Vi krummer nakken og går på igjen. Det går tregt da byråkratiet her nede kan ta knekken deg, men vi hadde forsikring på huset og får også støtte gjennom EU's krisefond, sier Roar.

Dermed fortsetter skredderen, som vokste opp i Rønningsveien på Persaunet i Trondheim, livet som vinbonde i det vakre landskapet med de skogkledde åsene i Portugal. Oliveira do Hospital ligger ute på landsbygda, inne i landet, omtrent midt imellom storbyene Porto og Lisboa.

Hvordan fant han på å følge det som for mange trøndere er drømmen: Å bo på en vingård og leve det gode liv i sørligere strøk.

- Jeg var rundt 60 år og fant ut at jeg hadde en god pensjon. Og så har jeg alltid vær interessert i vinproduksjon. Fra barndommen i eplehagen i Rønningsveien husker jeg godt foreldre og familie som laget eple- og stikkelsbærvin, for ikke å snakke onkler med trøndersk spesialbrygg av sterkere karakter og av ymse kvalitet, forteller Roar.

Roar Aune jobber med å fylle vinen over på eikefat.

Eselkjerrer og damer i sort

Gjennom jobben som klesdesigner for Helly Hansen og etter hvert leverandør til kjente kjeder som Ricco Vero, Boys of Europe, Kløver og Sundt-konsernet og Dressmann, hadde han fått reist rundt i verden. Derav hadde han også kjennskap til Portugal. Senere ble han lærer i design og jobbet på Årstad videregående skole i 20 år.

- Jeg jobbet delvis i Portugal på 70-tallet da vi produserte mye av klærne utenlands. Gjennom medlemskapet i EU har landet utviklet seg voldsomt siden den gang. Men ikke her ute på landet. Her ruller fremdeles eselkjerrene og de gamle damene går rundt kledd i sort, sier Roar.

Området, Dão, er et av de eldste vinstrøkene i Portugal. Den har i en periode falt litt ned sammenlignet med vinene fra Duoro-distriktet, men er på vei opp. Selve gården Petra og Roar heter Quinta das Mercês og firmaet fikk navnet Vinhos das Merces. Historien om gården kan spores 500 år tilbake i tid.

Vinåkeren gjødsles naturlig ved at geiter beiter i området.
Vinstokkene klippes og stelles av Roar Aune og en innleid kar. Bildet er tatt i februar.

Overkommelig pris

- Hvorfor på landsbygda i Portugal og ikke Italia, Frankrike eller Spania?

- Vi kikket på eiendommer i Frankrike, men fant ut at det ble for dyrt. Her fant vi et flott område til overkommelig pris, sier Roar.

- Hva vil du anbefale for andre som ønsker å realisere drømmen om vingård?

- Kjør rundt og se. Finn stedet der du kan tenke deg å bo. Det er masse til salgs både i Spania og i Portugal. Du får bedre hus her enn mange andre steder. Både engelskmenn og hollendere kjøper her. Etter hvert også en del nordmenn, sier Roar.

Selve businessen kan være tøff. For Aune Lohmann er det slik at det bærer seg.

- Vi driver det som en hobby og har i dag ingen kostnad på å produsere vin. Det er muligheter for dem som vil tjene penger til å gjøre det, sier han.

- Hvordan ble dere mottatt?

Vi er jo utlendinger, men samtidig innbringende økonomisk for dem. Vi er blitt tatt godt imot og møtt med respekt. Og så er vi aldri blitt lurt av noen, sier han.

Og så har det vært en utfordring å lære seg portugisisk.

- De som vil snakke norsk og er avhengig av fersk VG må dra til Alicante, sier Roar Aune.

Landskapet består av daler og skogkledte åser. I ikke langt unnar reiser fjellkjeden Serra da Estrala seg med opp mot 2000 meter høye fjell seg.

Fant en mester i faget

Han søkte hjelp til vinproduksjonen og var heldig og fant en mester i faget.

- Vi hadde drikkbar vin det første året, men vi skjønte at vi måtte ha hjelp og brukte seks-syv år på å lære oss faget. Vi fikk kontakt med en mann som senere viste seg å være en av Portugals «grand old vinemakers», forteller Roar.

Mannen var Virgilio Loureiro, tildligere professor på universitetet i Lisboa og lærer til en hel generasjon unge, nye portugisiske vinmakere.

Roar beskriver seg selv som en bygutt som er godt vant i den urbane stilen. Nå er han transformert til bonde som arbeider på vinmarkene sammen med kona. De leier inn arbeidsfolk når det er større arbeider som må gjøres.

- Mine venner sier jeg er en gammel gubbe, men det er ingen bedre måte å holde seg frisk på enn å jobbe ute i åkeren. Her har vi litt grønnsaker i tillegg og tusler rundt og plukker oliven fra trærne. Råvarene og maten er bra. Det er et eventyr, sier 68-åringen.

Roar gjorde sin drøm til virkelighet - har du eller noen du kjenner forlatt Trøndelag?

Fortell oss om det! Bruk epost: oyvind.lein@adresseavisen.no

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.