- 99,5 kilo er greit. 100 er helt krise!
Sånn har det vært i mange år, sier han, men nå er han 102 og like blid.
- Ifølge psykologen skyldes det at jeg er på et godt sted i livet.
Han går barføtt. Han løsner den nederste knappen i skjorta og setter seg med hendene i fanget.
- Jeg har ikke mange sperrer og kan jo ledes hvor som helst. Hvor vil du?
- Mikael Persbrandt beskriver kjendislivet som en kabaret av gratis kokain, fete biler, villige kvinner og sprit i strie strømmer. Hvordan er det hos deg?
- Haha, kokain er fullstendig uaktuelt og strømmen av villige damer har jeg ikke merket noe til. Jeg har prøvd hasj og fikk noen spennende bilder i hodet, men jeg er altfor streit til å leve et utsvevende liv. Men da det ble slutt med eksen for noen år siden, bestemte jeg meg for å gi psykologen noe skikkelig mat: «Vet du hva jeg har gjort», sa jeg, «jeg som skulle skaffe ungene mine tak over hodet har kjøpt meg splitter ny Volvo!»
- Og hva svarte psykologen?
- Jeg forventet en kraftig korreks, hans eneste reaksjon var: «Er den fin, da?»
Godhetshumoristen
Klaus Joacim Sonstad, komiker, journalist og programleder i tv og radio, stiller seg foran det store vinduet i huset sitt på kanten av Byåsen. Han elsker å se utover byen, sier han. På hurtigruta som umerkelig smyger seg mot land, på helikoptrene som farter til og fra sykehuset. Togene. Folk på vei over Elgeseter bru. Lerkendal, Nidarosdomen og Nidarøhallen, den gigantiske politikertabben.
Akkurat nå har han litt fri mellom tv-opptak hjemme hos ernæringspredikant Berit Nordstrand, hvor de steiker lapper med ansjos og drøfter tarmens gleder for TV2.
Enda en serie.
Enda et konsept basert på den lune, varme humoren hans. I over tjue år har han holdt det gående som profesjonell komiker.
- Hva er prosjektet ditt i all denne godhetshumoren?
- Det er fortsatt litt uklart, men jeg er opptatt av å berøre andre og touche det som kan føles som litt vondt. «Det var fint å høre at en liten tv-tjukkas som deg har hatt det likedan,» får jeg høre noen ganger. Dét betyr noe!
Sin fars sønn
Klaus og hans to søstre vokste opp i Klæbu der foreldrene jobbet med psykisk utviklingshemmede. To mennesker med bankende hjerter for de svakeste i samfunnet, sier han. Men samlivet var litt vanskelig.
Kanskje var han fem, kanskje sju. Han husker det som scener i en dårlig norsk film. Faren som drar ned til butikken for å drikke øl på bakrommet med en kompis. Moren som er lei seg. Den lille gutten som henter faren og får ham i seng. Faren som våkner og er i bedre form, slik at lørdagskvelden blir ok. Du blir bra til å sense av en sånn oppvekst. God til å se elefanten i rommet - og peke på den og le av den. Denne dualismen mellom det morsomme og det vonde som er selve arketypen på god humor, synes Klaus.
Den lille gutten tar på seg ansvaret med å skape god stemning overalt hvor han er. Underholder. Overlever. Han drar gummihåndtaket av sykkelstyret og roper inn i metallrøret, før han litt etter litt slipper ut lyden mens de andre ungene flirer så tårene renner.
- Jeg elsket å få folk til å le, men det handlet også om å få være med i gjengen. De andre fikk småkjærester og holdt hender, men trengte en gjøgler for å lette på spenningen. Der kom jeg inn i bildet. Som komiker eller guttekompis. Jeg var han fjortisen som danset med hun som hvisket meg i øret om kjærlighetssorgen sin mens jeg tenkte, «kan du ikke bare være stille et lite øyeblikk, så jeg kan late som om det er meg du er interessert i».
Han går bort til et av bildene på veggen og sier faren hans i mange år drev «Galleri G» i Prinsens gate. Georg fortalte historier og deklamerte dikt, og kunne gjort det stort som operasanger om han bare hadde lagt bort teddyen.
- Pappa var nok en kunstnersjel som ikke var så flink som han trodde. Han preget livet mitt mye mer enn jeg forsto. Jeg måtte bli godt voksen før jeg klarte å dytte ham såpass unna at jeg fikk puste, og slutte å oppføre meg som en liten, underdanig gutt i hans nærvær.
Ved en knallrød kiste
Det er snart tre år siden faren døde av kreft. Klaus har fortalt om det på radio. Kista var knallrød og oppi den lå en smokingkledd mann som krevde å få tro på Gud da han som ung meldte seg inn i Kommunistpartiet. Og ved siden av kista sto sønnen som i dress og langt skjegg så ut som sin far.
- Når et så komplekst menneske skal takkes av … om du ikke sier noe om det vanskelige, blir det kunstig. Jeg sa det omtrent som det var, tror jeg. Pappa var sta, steil, uforsonlig, og noen ganger gikk det i stå. Men han var også varm på sin måte, han elsket livet, elsket damer og «kysset som en karl ska».
- Hva i deg er ham?
- Jeg har arvet selvhøytideligheten, evnen til å begeistre eller forsure et rom, og er fæl til å gå etter og etter og ikke gi slipp på ting. Men jeg er jo ikke ham, og jeg er en helt annen far til ungene mine. Vi er nære, vi snakker ofte og mye sammen og de kan si, «nå klandrer du, pappa», og jeg kan si «sorry». Da pappa begynte å bli skikkelig dårlig, sa jeg at vi gjerne kunne ta den praten om han ville si meg noe. The talk, liksom, før det var for sent. Da så han rart på meg, og sa: «Si?»
Du kan ikke forandre faren din, sa psykologen. Du vil aldri få den faren du håper på.
Et enkelt innspill som det tok tid å begripe, men som gjorde tingene mye lettere da det først satte seg.
- Et generelt råd til folk som er veldig fokusert på en av foreldrene sine, er å huske at du har en til. Mamma er opptatt av det som skjer i verden, fortsatt nysgjerrig og engasjert, og får du henne i gang på Palestina og Israel-konflikten, tar hun helt av. Hun elsker barnebarna sine, og vet ikke hva godt hun skal gjøre for oss. Mens jeg så bare på pappa, som så veldig mye på seg selv.
Gandhi og Fugelli
- Hvordan er det forresten med deg og Gud?
- Altså, jeg tror på Jesus, men jeg vet ikke om Jesus var Guds sønn. Noen få mennesker har den evnen til å være raus og varm og samtidig stå opp mot urettferdighet, uansett hva det koster dem. Jeg prøver på det jeg og, men er altfor feig. Redd. Jesus er sånne som Gandhi, Mandela og Martin Luther King, i Norge har vi ingen på det nivået der. Det nærmeste vi kom var antagelig Per Fugelli.
- Du intervjuet ham i Olavshallen, noen mener det er noe av det beste du har gjort?
- Det var alvor, latter og sårhet, og jeg nærmet meg noe jeg gjerne vil gjøre mer av.
- Mens andre sa de var gått lei av Fugelli?
- Og det skjønner jeg ikke. Ble det for mye godhet for dem da, som om denne verden har fått nok av det? Ble det for mye gnål om at vi skal ta vare på hverandre, og stå opp mot urett og ulikhet? Jeg har en av stolene fra den kvelden med Fugelli stående på soverommet vårt. Jeg vet ikke hvem av oss som brukte den, men jeg liker å tenke at det var den stolen han satt i da vi pratet sammen.
Smidd for lange forhold
Klaus Sonstad har tre barn med to kvinner, forholdet til minstemanns mor tok slutt for snart fem år siden.
- Jeg er en kjærestetype, med en kropp som er bygd for langvarige forhold, for sofakos og Netflix. I et forhold er det viktig ikke å seile under falskt flagg, at man er ærlig på hvem man er på godt og vondt. Etter andre runde tenkte jeg at jeg kanskje er umulig å leve med. Jeg er jo en mann som lett blir, tja, det er det der…
- Tungsinnet?
- Før var jeg preget av mye dødsangst, som var like mye livsangst. Jeg var redd for å fly, redd for døden, redd for å bli sjuk, redd for, tja, jeg var vel redd for nesten alt. Det er mye mindre av det der nå, men jeg går fortsatt etter med et... «koffer». Og hvis jeg ikke får et godt svar, lurer jeg på hvorfor jeg ikke får et godt svar, og det der er jo ikke et sympatisk trekk.
- Kontrollfreak?
- Litt. Det skyldes vel en slags grunnleggende usikkerhet. Jeg har lyst til å klatre inn i hodet på kjæresten min, jeg vil ha full oversikt fordi jeg er den som vil kjenne henne best, og så måler jeg og styrer og sjekker og maser for å være trygg på at akkurat jeg er den rette for henne. Antagelig skyldes det at livet har lært meg at det vi sier i det ene øyeblikket, om at man elsker noen og bla, bla, bla, er som skrift i sand. Jeg må jo tåle at jeg ikke kjenner kjæresten min hundre prosent. Som Anne Krigsvoll sier det, «et menneske er ikke et menneske uten å ha hemmeligheter.» Men jeg synes det er vanskelig å erkjenne.
Men det har blitt bedre, lover Klaus.
Mye bedre.
Som ung mann forelsket han seg fullstendig, og i to år var nesten alt han foretok seg på gymnaset motivert av å erobre akkurat henne. Han ble til og med venn med søskenbarnet hennes for å forsøke å innynde seg den veien (…og endte opp med å få ham som bestekompis).
- Jeg gjorde alt du ikke skal gjøre, ifølge boka. Hun hadde en annen type, og jeg tømte øl i ansiktet hans bare fordi han var hyggeligere enn jeg taklet. En gang hun ikke var på Studentersamfundet, overtalte jeg klassekompisen min Odd til å kjøre meg opp til huset hvor hun bodde med faren sin. Odd ble litt frustrert fordi planen var å tjene penger som pirat-taxisjåfør. «Det her e jævlig viktig, Odd, herre handle om selve livet. DET E LIV ELLER DØD, ODD!» Og så fraktet Odd meg oppover, så jeg kunne dumpe postkort med The Smith-sitater i postkassa hennes:
The boy with the thorn in his side
Behind the hatred there lies
A murderous desire for love!
Bump!
I postkassa!
- Dæven!
- Jeg løp etter henne som en kåt engelsksetter.
- Men uten å lykkes!
- Ja, men da jeg ble innkalt til førstegangstjeneste, la jeg en masterplan. Jeg begynte å hardtrene, gikk all inn som en marinesoldat, klippet meg crewkort og byttet ut fett med muskler. Etter militæret grodde jeg langt hår og skjegg, og var slank og ugjenkjennelig. Antagelig var det denne staminaen som til slutt overbeviste henne, og sammen dro vi som kjærester til Tromsø for å studere. Men det forholdet tok jo slutt ganske raskt etter hvert som hun fikk øye på mitt sanne jeg. Eller var det jeg som fikk øye på hennes, haha.
Bonde i ubalanse
Klaus flyttet hjem til Trondheim der han møtte Are Sende Osen, som først loset ham inn som journalist i Adresseavisen, noe Klaus senere betraktet som en dannelsesreise fordi journalistyrket tvang ham til å bli opptatt av andre. «Skriv en god sak, så får du åtgaum læll», sa Are, og Klaus skrev så godt at han raskt ble lagt merke til. Etter hvert inviterte Are ham til å bidra i «Bare Are» på NRK P3.
Da ble den halvøkologiske sauebonden fra Namdalen født, og senere ble han superstjerne i «Are og Odin». Urbanisten Osen og rurale Jensenius leverte på radio, tv og fra scenen, mens Klaus strevde med småbarnslivets utfordringer og tilværelsens uutholdelige travelhet. Det var ubalanse i kjærlighetens regnskap.
- Det ble endel kauking?
- Jasså, du har fått tak i den sida av meg.
- Litt crazyness?
- Det er rart du har fått snusen i det der altså, fordi det er litt … eksplosivt. Joda, jeg kan bli litt forbanna, og når rullegardina senkes er det snakk om skadebegrensning.
- Å?
- Altså, jeg går ikke løs på folk, men jeg kan straffe ei dør, for eksempel. Og på jobb går det innimellom ei kule varmt. Noen synes jo at det der er litt vanskelig selv om jeg sier unnskyld med en gang etterpå, jeg er ikke langsint. Da sier de fleste at det er greit, men så er det jo ikke helt greit likevel, fordi de har fått den klumpen i magen, du vet. Av erfaring har jeg lært at du ikke skal tro at folk forsones med et unnskyld, selv om det virker sånn der og da.
- Du selv avvæpner motparten med å agere litt trist: «Koffer e du sånn da, æ bli lei mæ når du si sånne ting te mæ?»
- Før var jeg ekstremt opptatt av å bli likt av absolutt alle, og det gjorde meg jo uspiselig på et vis. Jeg var så desperat. Du kan ikke bli likt av alle, det prosjektet er umulig, men på vei til den erkjennelsen skjer det jo vonde ting. Jeg husker et nachspiel i studietida der det var en fyr fra Østlandet. Han satt liksom og stirret på meg, og syntes tydeligvis jeg tok for mye plass. Plutselig så bare begynte han: «Klævs! Klævs! Måten du er på Klævs, jeg liker’n ikke!» Det gikk skikkelig inn på meg. Måten jeg ER på? Herregud, så grusomt.
- Du blir lett fornærma?
- Eh, ja! Jeg blir nesten litt fornærma når du sier det. Jeg er bunnløs når jeg byr på egne mangler og svakheter, men blir skikkelig fornærma når andre peker på de samme, da blir jeg ekstremt selvhøytidelig. Da blir jeg lille-Klaus.
- Du er ikke så bra på hverdager, og bruker en evighet på å finne melka i butikken?
- Det er så sykt, det. På butikker går jeg inn i et slags zombiemodus. Jeg er helt uten plan og setter fra meg vogna og vandrer rundt på kryss og tvers, ser på folk, hilser på kjente, sender en sms. Slik kan jeg gå rundt i flere timer mens andre kommer tilbake for å handle mer.
- Du hamstrer gulost når det er salg og kjører rundt i byen på jakt etter billig diesel?
- Hjelp, det der er et ømt punkt! Ja, jeg kan bruke en halv tank på å finne billig diesel. Ellers er jeg ganske raus og liker å spandere, men så kan jeg plutselig bli sånn ... «du skal ha cola også no da, kan du ikke drikke vann, da». Da blir jeg plutselig smålig!
- Det er litt deilig Tourettes over det der?
- Ja, litt smålighetstourettes. Det er jo det der klassiske, du er irritert for noe og så kommer kjæresten din hjem og sier hallo, og så sier du … hallo, og du har bestemt deg for ikke å si hvorfor du er irritert, men i det hun kommer opp trappa så sier du det likevel!
Men alt i alt er Klaus superfornøyd, for drøye tre år siden traff han nemlig den supre dama og ble akutt forelsket.
Han kjente på noe av den samme giringa som han følte på gymnaset, men denne gangen satset han på å være bare seg selv. Make or break. Sist høst flyttet Kathrine og sønnen hennes inn hos ham og ungene.
- Flere barn?
- Nei. Jeg bestilte time for å klippe strengen, men så fikk jeg jo sånn plutselig behov for å prate med kirurgen for å forstå mer av hvorfor og hvordan og sånne ting. Så tenkte jeg, kanskje det kunne blitt et program på radio!
- Hvorfor ikke tv?
- Ja, det har du fanden ta meg rett i! Hvorfor ikke tv! Klaus klipper strengen, ha, ha!
Lyst på Gullruten
I kontrakten med TV2 står det at det skal tas hensyn til at Klaus Joacim Sonstad bor Trondheim og har barna sine her.
Det er han stolt av å ha fått med. Han har hatt tre ulike tv-konsept på skjermen på under et år, i tillegg lager han radio, holder foredrag som Odin Jensenius og er toastmaster og konferansier.
Firmaet hans H-Touch fakturer et par millioner kroner i året og Klaus har begynt å investere i aksjer. Han er seint ute med alt og kjøpte seg inn på topp.
Han ordner en dose knekkebrød. Med smør. Ser ut av sidevinduet mot Lerkendal. Han spilte inn en ny rosenborgsang for ett år siden, en sang han skrev for mange år siden, men som fortsatt ikke er framført offentlig. Det er en sang til den tolvte mann. Kjernen representerer det ekte Rosenborg, synes Klaus, men han synes også det er litt artig med de tatoverte superstjernene som blir søtt keitete og sjenerte når han tuller med dem.
- Er du en a-kjendis?
- Jeg er litt sånn a-kjendis i Trondheim og b-kjendis i Norge. Men Are og Odin, de var svære over alt.
- Drømmer du deg tilbake dit?
- Vi turnerte land og strand rundt, ga ut plater, mottok masse priser og var elsket av folk fra 12 til 92 år. Det er jeg veldig fornøyd med, men du kan ikke fortsette å gnåle om fortida. Dessverre. Det blir som når jeg drar fram maratonkortet for Kathrine og minner henne om at jeg persa på 3.25. Og hun sier: «Kjempebra. Er det 25 år siden nå, eller 26?». Jeg drømmer ikke om mer fame, men er glad i anerkjennelse. Jeg har lyst på en Gullrute. Og en Spellemannspris. Og en Amanda og Hedda og Kanonprisen, ha, ha, ha! Nei, men sammen med Are hadde jeg fortjent tittelen Årets trønder den gangen vi var nominert, det tør jeg å si. Da gikk prisen til ei frelsesarmédame og henne var det jo litt vanskelig å argumentere mot. Men det viktigste er at folk liker det jeg gjør og at jeg føler jeg har mer å gå på.
- Hvordan da?
- Jeg har ikke maksa meg ut enda. Jeg har ikke fått gjort det jeg bør gjøre på tv før jeg gir meg. Kanskje er det å lage noe i den retning jeg gjorde da jeg intervjuet Per Fugelli.
- Ditt eget talkshow?
- Nei, det var før. Tenker mer på å bruke et større spekter av meg selv i samtale med kjente og ukjente mennesker, blande humor og alvor i en deilig, uimotståelig Sonstad-røre.
Og så drømmer han om ei hytte på Frøya, hvor han kan se storhavet slå inn over skjærene. Sitte der med et glass rødvin og skrive den boka vi vil huske fordi den fikk oss til å gråte, i det minste av latter. Men vi må smøre oss med tålmodighet, sier han. Ting tar tid.
- Don't hesitate - procrastinate. Det er mitt motto.