Leiv Einar Gabrielsen er forsker ved Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet Sykehus. Han har en doktorgrad i psykologi, og har selv jobbet med friluftsterapi siden 2013. Parallelt har han forsket på effekten denne terapiformen har for deltakerne.
LES BAKGRUNN: Sandras tur i villmarka
- Det vi vet, er at det virker, sier han.
En større studie Gabrielsen har gjort sammen med kolleger, viser at de som har effekt av denne type behandling, har god effekt. Den virker raskt og er robust etterpå.
- Vår studie viser at dersom du får med deg de rette folkene, har behandlingen god virkning. Så er det også slik at dette ikke virker for alle, slik det også er med all annen behandling.
Mestringstro er den største effekten
Den største enkelteffekten de ser, kaller forskeren for «mestringstro».
- Det er å ha tro på at du mestrer hverdagens utfordringer. Erfarer du at du kommer deg opp om morgenen, pakker sekken og kommer deg ut, er det vanskelig å si i ettertid, hjemme, at du ikke evner å komme deg ut av senga og i gang med dagen, for eksempel, sier Gabrielsen.
I friluftsterapien han selv driver med, og i villmarksterapien Espen Holmgren jobber med i Femundsmarka, er et av prinsippene at de reiser ut i gruppe. Deltakeren er sammen med andre som også strever. Med på turen er også psykolog og terapeuter.
- Det er sosialt. Man erfarer å stå i krevende situasjoner sammen med andre mennesker over tid. Gjennom dette vil man erfare og få verktøy til å løse slike situasjoner.
Det sentrale er overføringsverdi.
- Det viktigste vi gjør, er å sørge for at lærdommen kan overføres til andre situasjoner i livet. Det må til for å lykkes med behandlingen. Man må ha erfart og lært noe man ikke har sett tidligere og kunne anvende denne lærdommen i senere situasjoner, sier Gabrielsen.
Hva slags lærdom dette er, avhenger av hva det er deltakeren sliter med.
Disse menneskene har størst nytte
- Først og fremst må man kunne tåle å være i en gruppe og løse problemer der. Videre må man være innstilt på det og selv ha tro på at terapiformen har noe for seg. Disse to faktorene vil kunne gi deltakeren en «flying start». Det å hate å være ute, er et dårlig utgangspunkt. Da er ikke friluftsterapi noe for deg, understreker Leiv Einar Gabrielsen.
Videre ser forskeren at terapien er spesielt bra for unge som strever med relativt vanlige problemer.
- Vi har gode erfaringer når det kommer til ungdommer som har adferdsproblemer eller utfordringer knyttet til oppførsel. De med særlig lav selvfølelse kan ha meget god effekt av å se mestring. Folk som har vansker med å stå i sosiale relasjoner, likedan.
Det svakeste punktet er å ikke mestre
Dersom motstand gjør at man trekker seg, kan terapien ha negativ effekt.
- Siden behandlingsformen er basert på å vokse gjennom utfordringer, er det ikke bra om man ikke takler disse. Dersom du stadig opplever nederlag og dette blir ett nytt i rekken, kan forklaringsmekanismen bli at «jeg fikk ikke til dette heller».
Et annet svakt punkt deler friluftsterapi med all gruppeterapi.
- Vi ønsker grupper sammensatt av mennesker med ulike utfordringer. Det igjen kan gjøre det vanskelig å vite hvor man skal legge trykket når folk har ulike behov.
Dessuten er det dyrt.
- Det koster å ha psykologer og behandlere ute på jobb 24 timer i døgnet. Men på sikt er det bra både for enkeltindividet og samfunnsøkonomien å holde unge mennesker på beina, slik at de ikke faller utenfor og for eksempel blir trygdet, sier Gabrielsen.
Internasjonal forskning støtter norske funn
Leiv Einar Gabrielsens forskning benytter både kvalitative og kvantitative metoder for å finne ut hva som virker for hvem. Han kaller det nybrottsarbeid i Norge.
I Australia har psykologen Daniel J. Bowen og professor James T. Neill gjort en metastudie som samler all forskning som er gjort på det de kaller «adventure therapy» internasjonalt. Konklusjonene er i hovedtrekk at terapiformen gir rask og positiv effekt. Den ser også ut til å vare over tid.