Begge er plassert på sokler, begge har verkslapper som presenterer tittel og årstall, og begge er stilt ut til offentlig beskuelse. Men det ene verket er stilt ut i en kunstfaglig veletablert, profesjonelt kuratert og tilrettelagt utstilling i et museum. Det andre verket vil til sammenligning være «kjøpesenterkunst», stilt opp mellom en blomsterforretning, en minibank og Vinmonopolet. Førstnevnte verk er tilvirket av en profesjonelt utdannet kunstner og sistnevnte av en såkalt «glad amatør».

Om man velger å la disse verkene fungere som illustrasjoner til en større og grunnleggende diskusjon om kunst, begynner helt sikkert en rekke spørsmål å melde seg hos noen. Jeg synes riktignok det profesjonelle verket definitivt er mer elegant i uttrykket, og det er godt belyst. Det har beholdt litt av det opprinnelige instrumentets form, selv om det nå er frarøvet muligheten til å produsere messingblåser-toner. Det har vært gjennom en prosess hvor det er forvandlet fra bruksobjekt til estetisk objekt.

Det andre mekanisk sammenpressede, kompakte objektet ligner derimot litt på flere verk av César Baldaccini (1921 - 1998). Han presset nettopp en mengde gjenstander til kubeformede skulpturelle objekter og er en velrenommert skulptør. Slik har altså selv amatørverket visse likhetstrekk med «profesjonelt tilvirket kunst».

Begge verkene er laget nøyaktig 100 år etter at en annen franskmann, Marcel Duchamp, signerte sitt berømte pissoar, som han stilte ut i 1917 med tittelen «Fontene» og insisterte på at dette var kunst. Evenementet er blant de mest kjente historiene fra den moderne kunstens annaler: Stilles det ut innenfor - og aksepteres av - institusjonen kunst, ja, så er det Kunst.

Og det skjer noe med våre sanser når vi trer inn i et museum - nysgjerrig på estetiske stimuli fra kunst. Dette gjør oss ikke mindre mottagelige for det estetiske i hverdagen. Snarere tvert imot. Museene skjerper sansene.

En annen vesentlig forskjell mellom disse to objektene er at det profesjonelle verket ikke bare er et isolert objekt: Det inngår i en lang og kontinuerlig verksproduksjon hos en kunstner som prøver ut og utvider sitt repertoar som utstillende kunstner. Det er et verk som inngår i det man kan kalle det profesjonelle kunstlivets økosystem. Og dette er en hel verden av forskjellige uttrykk, beskjeder, kommentarer, tradisjoner og eksperimenter, hvor det faktisk kreves en utdannelse for å kunne få en stemme innenfor.

KAN SES: «tuba no. 3» (2016) av Yngvild

Rolland vises frem til 25. mai på utstillingen «Jeg hører deg» på Kunstmuseet Nord-Trøndelag, Namsos.

«Can you hear the music?» (2017) av Christina Christensen er blitt vist ved en søyle i førsteetasje på kjøpesenteret Byhaven i ett års tid.

KUNSTNERE: Yngvild Rolland og Christina Christensen

TIDLIGERE VERKER:

Yngvild Rolland (f. 1977) er utdannet master fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har en mengde solo- og gruppeutstillinger bak seg både i

Norge og land som Brasil, U.S.A., England og Tyskland. Hun jobber innenfor en rekke medier og har i mange verk vektlagt lyd i forskjellige betydninger med performance og skulptur.

Christina Christensen har ingen formell kunstfaglig kompetanse, hun er daglig leder for

Sellanraa Bok & Bar i Trondheim og er deleier i delikatesseforretningen Alma mater på Kjøpesenteret Byhaven.

OM VERKENE

«tuba no. 3» (2016) av Yngvild Rolland

«Can you hear the music?» (2017) av Christina Christensen