- Det er bare slik han er skrudd sammen, ler Han-Na Chang.

Det var rett før påske og kvelden før hun skulle gå på scenen og lose Trondheim Symfoniorkester gjennom Bruchs fiolinkonsert og Rakhmaninovs symfoni nummer 2 fra 1907. Sjefdirigenten hadde som vanlig etterlatt seg en liten dam av svette etter den nest siste energiske gjennomkjøringen med orkesteret. Deretter hadde Han-Na takket den ene instrumentrekka etter den andre for innsatsen og sett at alle dro sin vei, hver til sitt, både strykerne og messingblåserne og de som slo på slagverk eller spilte strenge- eller treblåseinstrumenter. Noen skulle hente i barnehagen, andre hadde en buss å rekke, men et par av dem skulle ta en øl på Krambua eller et glass vin på Moskus. I løpet av et par minutter var konsertsalen tom og dørgende stille, og bare skrittene til Han-Na kunne høres der hun forsvant ut døra, hun også. Han-Na hadde slengt oppom hotellrommet sitt, det som er hennes hjem når hun er på jobb i Olavshallen, for å ta en dusj, og om en stund skulle hun spise middag for seg selv nede i restauranten. Etterpå skulle hun krype tidlig til køys, slik hun gjør hver eneste kveld når hun er i Trondheim. Men først ville hun sikkert sende en tekstmelding hjem til foreldrene i New York og si at alt gikk som på skinner, at hennes «musikalske familie», som hun kaller TSO, helt sikker kom til å levere neste kveld også, for det kunne hun føle på seg. Og så ville hun slokke lyset.

- Monotont og ensomt? Nei. Jeg turnerte som cellist i flere år, og da kunne jeg av og til føle det slik. Det var inn et sted to dager før jeg skulle spille, øving med orkesteret dagen etter, og så av gårde morgenen etter konserten. Men som dirigent er jeg sammen med orkestermedlemmene hele dagen, av og til i bortimot to uker i slengen. Du omgås mennesker på en helt annen måte. Dette er rett og slett et fantastisk sosialt liv, forsikrer Han-Na Chang.

Det er først når hun kommer hjem til huset i Rockland utenfor New York om noen dager, at faren igjen vil komme til å stå der, riktig nok med et glimt i øyet, men like fullt lure på det som har gnaget ham mer og mer i det siste, føler Han-Na.

«Livet er mer enn bare musikk, Han-Na», sier hun med tilgjort mørk stemme, slik at vi selv kan høre hvordan den masete faren hennes låter.

- Jeg har ikke tid, pappa, pleier jeg å svare tålmodig. «Du må ta deg tid, Han-Na. Finn deg en gutt. Gift deg. Få barn». Jada, jada, svarer jeg, og så bryter vi ut i latter, begge to. Jeg antar at det må følge en pris med det å bo under samme tak som foreldrene sine når man er 35 år, men det er fortsatt verdt det, forsikrer Han-Na Chang.

Og, kunne hun føyd til, hvis det var så om å gjøre for faren å få det eneste barnet sitt gift, burde han og mora kanskje ikke forlatt Sør-Korea da hun var ti år gammel og flyttet til USA, der det eneste målet var å pense henne inn på det sporet hun nå følger. Men det sier hun ikke.

- Jeg vil tvert imot være dem evig takknemlig for det valget de gjorde, og for alt de ofret for at jeg skulle lykkes.

Sin egen stil

Noen kalte forvandlingen som skjedde med den forrige sjefdirigenten for «Urbanski-metoden». Orkesteret løftet seg til uante høyder med Krzysztof Urbanski ved roret, han som tilsynelatende kunne spasere på vannet, og som fikk ellers sindige anmeldere av klassisk musikk til å gå sportsjournalistene i næringen ved å bruke ord som geni, magiker, komet og verdensstjerne om seg. Musikerne pleide å sitte som tente lys, ytterst på stolkanten, og i Olavshallen virket det som om alle sto på geledd, i litt skrekkblandet fryd, når Urbanski var i farvannet. Han hadde mange kvaliteter, og det hendte at han trakk på smilebåndet også, men bare noen få kan huske at de noensinne hørte ham le høyt.

Annerledes nå. Han-Na Changs latterkuler triller gjennom korridorene som om noen skulle ha slengt dem av gårde på måfå. Urbanski likte å presisere at han var dårlig på small-talk. Han-Na er ustoppelig på alle former for snakk, smått eller stort.

- Det er flere veier til mål, og Urbanski og jeg er ulike som mennesketyper, innser Han-Na Chang.

- Men som kunstnere har vi det aller meste til felles, selv om stilen sikkert kan oppleves forskjellig.

Takt og tone: Han-Na mingler aldri med orkesterets medlemmer på fritiden. Ikke har hun noe tid til overs heller, for den sakens skyld. Men på jobb går hun detaljert til verks med hver og en, som her med Lesley Hatfield, vikarierende konsertmester.

Fortsatt sitter orkesteret årvåkent når sjefdirigenten entrer podiet, men det sies at skuldrene er senket noen hakk, at stemningen er mindre anspent. Mange mener også at Han-Na Chang allerede har gitt Trondheim Symfoniorkester nye dimensjoner, og at hun vil komme til å etterlate seg minst like tydelige fotavtrykk som Urbanski og Daniel Harding, briten som regjerte for tjue år siden.

- Dette er et samspill på flere plan. Jeg kan ikke lage en eneste lyd, det må komme fra orkesteret. Det eneste jeg forlanger, som et minimum, er at de legger hele sitt hjerte i musikken. Når det er gjort, handler det om at vi sammen klarer å kommunisere og føle fram musikken, slik at vi kan bringe fram komponistens visjoner for stykket. Det er hva alt dette handler om. Jeg er nitidig i mine forberedelser, jeg studerer den aktuelle komponisten til minste detalj for å forstå hans innerste tanker. Det er derfor jeg tilbringer mesteparten av tiden på hotellrommet. Jeg leser og lytter, lytter og leser.

Og når hun hever taktstokken og konserten begynner, har hun tilført verket en dose Han-Na Chang i tillegg.

- Jo, en del av meg fins inni der et sted, for jeg kan jo ikke lese døde menns tanker, sier hun.

Men sluttproduktet står og faller på hva orkesteret presterer.

- I gamle dager var det allment akseptert at de italienske mestrene, for eksempel, skulle skrike og skjelle og oppføre seg ganske så rabiat. Arturo Toscanini, kanskje den aller største av dem, var også blant de aller verste. Det var drama så det holdt. En sånn form for orkesterledelse har for lengst gått ut på dato, og ville aldri fungert overfor voksne, selvstendige, høyt skolerte musikere.

Ritualer: I sjefdirigentens garderobe, i etasjen over konsertsalen, er Han-Na avhengig av fem minutter for seg selv for å gjøre noen rituelle pusteøvelser, enten det er foran en gjennomgang med koret eller om det er før selve konserten.

Han-Na Chang føler aldri behov for å understreke hvem som er sjefen.

- Det sier seg liksom selv. Det er jeg som dirigerer, det er meg de ser og som de må forholde seg til. Det er ikke mer komplisert enn det. Jeg trenger ikke heve stemmen for å gi beskjed om noe så åpenbart.

Korea-krigen

Hun var tre år gammel da mora hennes, som var komponist, plasserte Han-Na foran et piano og ga henne de første musikalske leksjonene. De hadde nettopp flyttet til hovedstaden Seoul, der faren hadde fått jobb som markedsdirektør i en av de største sør-koreanske bedriftene.

- Pianoet var et instrument jeg aldri ble ordentlig venn med. Det var så ekstremt stort, og jeg nådde ikke en gang ordentlig ned til pedalene. Men med koreansk besluttsomhet bet jeg tennene sammen, ler hun.

I to år gjorde hun gode miner til usedvanlig slett spill, før hun dristet seg til å fortelle mora at hun og dette monsteret var dårlig match på både kort og lang sikt.

- Mor smilte lunt, og før jeg ante ordet av det, var pianoet stuet bort.

I stedet kom mora tilbake med en cello i barnestørrelse.

- Det var ikke bare et helt nytt instrument for meg, men det bød på alt det som pianoet ikke var i stand til. Celloen er et veldig fysisk instrument, og dette var som å få en vaskeekte venn inn i huset, en søster eller bror som jeg kunne omfavne og gi en klem, og som jeg kunne bære med meg over alt.

Hver ettermiddag spaserte hun på tunge bein bort til en cellolærer som bodde i nabolaget.

- Hun var helt forferdelig, for å si det rett ut.

- Hun hadde en skremmende utstråling og var ekstremt streng. Det var ikke sånn at jeg grudde meg direkte til å gå dit, men det var alt annet enn lystbetont, slik det å øve burde ha vært for en seksåring.

I helgene søkte Han-Na trøst hos storfamilien i Suwon, fødebyen tre mil utenfor hovedstaden. Foreldrene hadde beholdt et lite hus der, og hver fredag tråklet de tre seg ut fra Seoul for å dra hjem.

- Der tilbrakte vi helgene sammen med besteforeldrene mine, som hadde kommet dit som flyktninger fra nord under Korea-krigen. Jeg ble flasket opp på historier om den lange flukten fra kommunistene, og om hvordan de hadde gjemt seg i kornåkrene for å unngå å bli oppdaget.

Det anslås at 1,3 millioner mennesker flyktet fra nord til sør etter at andre verdenskrig var over. 650 000 av disse la i vei under den store masseflukten da Korea-krigen splittet landet fra 1950-1953.

- Bestefar er 93 i dag, bestemor 92. De bor fortsatt i Suwon, og jeg ringer dem så ofte jeg kan, og jeg besøker dem hver gang jeg skal dirigere i Sør-Korea. Hele deres generasjon har sin krigshistorie, men vi som vokste opp over tre tiår senere, har fått Korea-krigen under huden, vi også, takket være dem. Mine besteforeldre forteller fortsatt levende detaljert om redselen og sulten, og om desperasjonen de følte da de ble splittet opp og havnet fra hverandre. Da de endelig ble gjenforent, i Suwon, feiret de med å unnfange min mor.

Stjernepar: Da Truls Mørk spilte for Han-Na Chang for noen uker siden, var den gjensidige respekten stor. Det var som cellist Han-Na først skapte seg et verdensnavn, før hun bestemte seg for å bli dirigent.

Men først hadde de takket sin Gud for at de hadde overlevd kommunistene og funnet igjen hverandre.

- Mange av dem som flyktet nordfra i disse årene, var kristne. Misjonærene hadde kommet til Korea sent på 1800-tallet, og mine oldeforeldre var blitt kristnet. Bestefar og bestemor er overbevist om at gudstroen reddet dem. Jeg er fjerde generasjon kristen i min familie, og den lokale kirken vår i Suwon var et viktig samlingssted i oppveksten, forteller Han-Na.

Kan hende hadde Gud en finger med i spillet da cello-læreren hennes i Seoul etter bare seks måneder flyttet til en annen by.

- Da jeg fikk høre at jeg ikke lenger skulle gå til henne etter skoletid, jublet jeg i hvert fall høyt. Det var den lykkeligste dagen i mitt liv.

Den viktige videoen

Den nye cellolæreren studerte på musikkonservatoriet, og hun hadde både kaker og sjokolade tilgjengelig når Han-Na kom dit for å øve om ettermiddagene. De pedagogiske evnene var langt bedre utviklet enn forgjenerens, og da Han-Na fylte åtte, var både hun og mora overbevist om at hun var noe langt mer enn et ordinært cello-talent.

- Jeg så et filmopptak, i svart-hvitt, av den britiske cellisten Jacqueline du Pré på denne tida. Hun måtte gi opp karrieren bare 29 år gammel. Da kunne hun ikke røre en muskel lenger på grunn av multippel sklerose. Men før tragedien satte en stopper for alt, wow – for en cellist hun var. Jeg var helt lamslått, og så filmsnuttene om og om igjen. Der og da forsto jeg at det ville koste en del å komme opp på et tilsvarende nivå, men det var dit jeg ville.

To timer om dagen ble dermed til fire timer øving hver dag, sju dager i uka. Og da den verdensberømte cellisten Mischa Maisky kom til Seoul for å holde konsert, rakk faren til Han-Na å gi ham en videokassett med opptak av datteren. Om han ved leilighet kunne ta seg bryet med å gløtte på henne, spurte faren, for å se om han kanskje kunne tenke seg å gi henne privatundervisning?

- Dette var i slutten av 1992, like før jeg fylte ti år.

- Mischa skulle videre til Taiwan etter konserten i Seoul, og før han dro ut til flyplassen den formiddagen, hadde han fått lånt en opptaker på hotellet og sett videoen av meg.

På flyet hadde han skrevet til Han-Na Changs far, og fortalt at datteren var hjertelig velkommen neste sommer, til Siena i Italia, der han holdt sommerkurs for spesielt utvalgte, og deretter til Brussel, der han kunne gi henne spesiell oppfølging.

Svettetakter: Bruchs fiolinkonsert og Rakhmaninovs symfoni nummer 2 fra 1907. Sjefdirigenten hadde som vanlig etterlatt seg en liten dam av svette etter den nest siste energiske gjennomkjøringen med orkesteret.

Brevet fra Mischa Maisky var det som avgjorde alt. Foreldrene bestemte seg for å flytte til USA, der Han-Na kunne fortsette musikkopplæringen på det prestisjefylte og kostbare pre-college-programmet ved Juilliard School i New York.

- I Sør-Korea er det vanlig at mor blir med på flyttelasset, mens far blir hjemme og jobber, slik at han kan sende penger. «Hun trenger begge foreldrene i USA», bestemte mor, og dermed sa faren min opp jobben og flyttet uten å ha noe konkret å gå til i New York. Det ordnet seg etter hvert, men der og da var det en beslutning som krevde mot, og som jeg i voksen alder har lært å sette pris på.

Celloens begrensning

12 år gammel vant hun en stor konkurranse i regi av Mstislav Rostropovitsj, som sammen med Mischa Maisky skulle foredle vidunderbarnets cellotalent og berede grunnen til det som senere skulle forvandle henne til dirigent. I stedet for å fortsette en lynende karriere som cellist, hoppet hun nemlig av, før hun var blitt 25.

- På cello går du i det samme repertoaret hele tiden. Jeg så ned i de samme partiturene hele tiden. Både Mischa og Rostropovitsj hadde lært meg å lese mellom linjene i notene, at komponistene hadde en beskjed de ville ha ut. Og jeg fikk stadig mer lyst til å tolke og dirigere all den utrolige musikken jeg hørte.

På Juilliard tok hun dirigeringstimer under James DePreist, og i 2007 hevet hun taktstokken for første gang foran symfoniorkesteret i Seoul.

- Jeg savner ikke å spille cello. Det er et avsluttet kapittel i mitt liv. Nå er jeg dirigent for alt det er verdt, sier Han-Na.

En dag håper hun å kunne dirigere i et gjenforent Korea, kanskje i Pyongyang.

- Jeg har aldri vært i Nord-Korea. Det ville vært en veldig spesiell opplevelse. Bestemor hadde en eldre søster som aldri ble med på flukten sørover. De prøvde forgjeves å få kontakt i årene etterpå, men de så aldri hverandre igjen. Jeg antar at hun er død nå.

Hun føler seg like mye koreansk som amerikansk, selv om hun har bodd mesteparten av livet sitt i USA. Da hun ble ansatt som sjefdirigent for det statlige symfoniorkesteret i Qatar, ble hun brått mer amerikansk enn noensinne.

- Det var meningen at jeg skulle tilbringe 15 uker i året i Qatar.

Hun brøt treårsavtalen etter den første sesongen.

- Det var en lærerik periode, men det å reise inn og ut med amerikansk pass i denne delen av verden, var ikke alltid like behagelig.

Tiden som er borte

Da virker mørket som er i ferd med å senke seg over Trondheim denne onsdagskvelden, mindre truende, selv om hun knapt har sett stort mer av denne byen enn av Doha, hovedstaden i Qatar.

- Det blir til at dagene og kveldene flyr her inne, i konserthallen og på hotellrommet. Men jeg har gått bort til Solsiden noen ganger, og jeg har vært borte på Rema 1000 i Olav Tryggvassons gate. Men jeg bør utvide territoriet, jeg innser det.

- Du bør ta trikken opp i Bymarka.

- Trikk? Har dere trikk her.

- Har ikke TSO fortalt deg noen ting om hva Trondheim har å by på?

- Eller kanskje jeg ikke har hørt så godt etter. Jeg vet ikke.

Byvandring: Hun beveger seg sjelden lenger unna enn til Solsiden når hun er i Trondheim. Men Adresseavisen lokket henne med til Ravnkloa i fjor høst, og neste gang hun kommer, vurderer hun å ta trikken på egen hånd til Lian.

Det hun heller ikke vet, er om hun noensinne kan oppfylle farens ønske.

- Han får bare mase. Fedre er gode til slikt. Jeg er bare 35, og det er tusenvis av dager igjen til jeg fyller 40. Men jeg kjenner bare dette livet, som jeg har levd siden jeg var liten og øvde fire-fem timer om dagen. Å innlede et forhold, krever at du har tid. Det er den store utfordringen. Tid.

Når hun er hjemme i New York, er det så vidt vennene greier å taue henne med på kino eller en konsert, for hun har nesten aldri tid der heller. Det er alltid en komponist som skal studeres i detalj.

- Jeg har venner som har to og tre barn, og som har fikset livet på sitt vis. Bra for dem, sier jeg. Bra for dem. Jeg? Vi får se, pappa, vi får se.

Her finner du flere Portretter fra Ukeadressa.