«Du kan bare komme opp! 2. etg til venstre» sto det i tekstmeldingen som hadde gitt gjenlyd i en tom inngangshall i Rådhuset i Trondheim. Den hadde vært tom i ti minutter for lenge. Ingrid Skjøtskift blir etter alt å dømme Høyres ordførerkandidat i Trondheim. Kanskje kan hun bli ordfører også. Men foreløpig har ikke åpent hus-politikken hun snakker om å innføre nådd helt ned i resepsjonen.
- Det er jo idiotisk at du som journalist, med gyldig pressekort, må henvende deg i resepsjonen for å få adgang til rådhuset. Vi har vedtatt at pressefolk, som har gyldig pressekort, skal kunne komme inn på rådhuset i normal arbeidstid uten registrering og uten å måtte be om tillatelse. Det er ikke lenge siden pressen ble kastet ut på gata fra rådhuset, under møter man til og med kan diskutere om burde vært åpne!
Hun sparer ikke på kruttet. Her skal det åpnes. Hun har begynt å hamre det inn.
Åpning
Inne på sitt eget kontor har hun akkurat dimitert to av sine egne partifeller etter det ukent-lige mandagsmøtet. Det ble gjort unna i en fei på grunn av intervjuavtalen, men helt ferdige rakk de ikke å bli.
- Heihei, bare kom inn og sett deg, var den kontante beskjeden til den fjerde statsmakt. Vi etablerte oss lydig i sofagruppen i Rådhusets hjørnekontor og har ingenting oppsiktsvekkende å rapportere fra møtets sluttminutter annet enn at vi observerte en overraskende lavmælt møteledelse.
- Du har ingen betenkeligheter med å invitere pressen inn i møtet?
- Nei, det er ingenting som ble sagt her som ikke kan stå på trykk i avisa. Jeg visste at du skulle komme, og jeg visste hva vi skulle snakke om, og at det ikke var noe som ikke tålte å komme på trykk. Skulle vi diskutert mer delikate saker, hadde det kanskje ikke vært likens.
Dunder og brak
Det har vært dundrende tordentaler mot hallbygging på Nidarø. Det har vært offentlig oppvask om mangelen på åpenhet i Rådhuset. Det har vært offentlig og knallhard kritikk av sakshåndtering i utdanningssektoren. Siste nytt er at den nye metrobussen er truet. Det har ikke manglet på kraftfull posisjonering. For en konspiratorisk anlagt sjel kan det ha sett ut som siktet har vært innstilt på ordførerposten helt siden Ingrid Skjøtskift tok over som gruppeleder for Høyre i Trondheim da Yngve Brox ga seg. Noe hun bedyrer ikke stemmer, ettersom hun har brukt lang tid på å finne ut av om hun ønsker alt en slik oppgave medfører, både profesjonelt og privat. Men så var det muligheten til å gjøre endringer, og å vokse på utfordringer. Nå øyner Høyre muligheten for å overta ordførerkjedet i Trondheim gjennom valg for andre gang siden andre verdenskrig.
- Jeg ser jo hvor mye det er å ta tak i i Trondheim kommune! Det er et system som har stivnet, det sitter et maktparti som er mest opptatt av å beholde makta, og som er lite inspirert når det gjelder å tenke nye løsninger. Trondheim har et fantastisk godt utgangspunkt, med universitet og teknologi. Det er jo den fineste byen i landet. Da trenger vi litt mer fart inn i politikkutviklingen i byen.
Høyrebølgen
I 1890 kom familien Skjøtskift fra Meldal, og tok over gården Lien i Oppdal. Der har de holdt hus siden. Ingrid stabbet energisk og målbevisst rundt på barnsbein. Gårdsarbeid. Skole. Langrenn. Vitebegjærlig og egen. Hun visste hva hun ville. Nå har storebroren tatt over Lien, mens hun residerer på nabogården, overtatt etter onkelen. Det har i grunnen vært gårdsarbeid hele livet. Riktignok skylte Høyrebølgen over landet på slutten av syttitallet, men hvorfor valgte gårdbrukerdatteren Høyre? Var det moren, som satt i kommunestyret og formannskapet i Oppdal kommune for Høyre, når hun ikke drev med papirarbeid for faren? Var det malermesterforretningen til faren? Som sørget for ekstra inntekt, lange arbeidsdager og lommekjennskap til bygda og folkene der?
- Faren min var gårdbruker og maler. Malte husene til folk, la gulvbelegg og tapetserte. Samtidig som han var gårdbruker og bygget nytt fjøs og drev med sauer. Moren min var det som i gamle dager het husmor. Så hun jobbet hjemme og satte potet og vasket fjøset og passet på. Gjorde gårdsting. Laget spekeskinke og syltetøy og alt det der. Vi var en vanlig familie. Ikke spesiell rikdom eller fattigdom i økonomiske termer. Men de jobbet mye. Det jeg så ganske tidlig, det var jo at … det var jo i en tid med ... på syttitallet var det et offensivt Arbeiderparti som ville regulere stadig mer av livene til folk. Som ville bestemme stadig mer over hvordan vi skulle leve livene våre. Som dessuten hadde en skattepolitikk som var veldig urimelig for småbedrifter. Folk som jobbet hardt og sto på for å skape sin egen arbeidsplass fikk et skattenivå og offentlige reguleringer som gjorde det vanskeligere for dem. Det var en skjevhet i politikken som gjorde at jeg syntes det var rett å reagere imot.
Og så var det en ting til. Det var kald krig på den tiden. Det var de gode mot de onde. Den utenrikspolitiske debatten var viktig. Norges plassering i Europa, og i Nato. Vi fikk kjennskap til historier som viste hvor store fordeler det liberale demokratiet har, opp mot de autoritære regimene som var vår motsats. Det er jo et tema som har fulgt meg hele veien i politikken. Det er forsvaret for det liberale demokratiet. Rettssikkerheten, åpenheten, at enkeltindividene skal ha en trygg og sikker posisjon. At enkeltindivider ikke skal utsettes for overgrep, enten det er økonomisk eller fysisk eller sosialt.
Ordførervesen
Kunnskapsrik. Analytisk. Hardtarbeide. Politisk talent. Redelig og skvær. Så kommer det alltid et «men». Hun er ikke ordføreraktig, sies det. Det vil si, de fleste referer til at «de» sier at hun ikke er ordføreraktig. Med påfølgende karakteristikker som skal underbygge mangelen på denne ordføreraktigheten.
- Hvordan føles det at folk nå skal drive og beskrive personligheten din?
- Det er ikke direkte oppmuntrende. Men … samtidig er det sånn at det som har betydning, er jo hvordan du faktisk håndterer rollen. Hva du faktisk gjør. Det er det du må bli vurdert på. Det er en spesiell rolle, som stiller spesielle krav, sier hun, før hun snakker om hvordan Arbeiderpartiet er, som er det motsatte av hvordan hun skal være. Glir raskt fra å snakke om person til å snakke politikk.
- Men hvordan føles for deg å bli karakterisert?
- Næsj, sier hun. Blåser litt. Synes kanskje det er uvesentlig.
- Det er nå en del av gamet. Det må de bare gjøre. Men jeg får jo andre tilbakemeldinger. Det er mange som sier til meg at de heier på meg, fordi de mener jeg har de rette egenskapene. Og jeg legger jo mer vekt på de positive enn de negative egenskapene, så klart, smiler hun mildt og spøkefullt.
- Men du er veldig bestemt?
Muligens funderer hun på om det er ordføreraktig eller ikke å være bestemt. Pausen før hun svarer, varer i hvert fall en liten stund.
- Ja … kanskje. Jeg prøver jo å gjennomføre det jeg setter i gang. Jeg er ganske utholdende. Jeg tar det ikke litt med venstrehånda. Hvis jeg går inn for noe, så gjør jeg det med full tyngde. Det er nok litt det som har vært fremtredende som gruppeleder etter at Yngve (Brox, journ.anm.) forsvant. Da har jeg gjort den jobben hundre prosent. Ikke lent meg tilbake og tenkt at andre skal gjøre jobben for meg. Og jeg må jo uansett være meg selv.
Stein på stein
Den som vokser opp hos dobbeltarbeidende foreldre på en gård, vokser ikke opp på latsiden. Det var sommerjobber på onkelens gård, det var maleroppdrag oppunder høye møner med tidlig utviklet høydeskrekk. Og det var steinhugging i skiferbrudd. Ryktet sier at Ingrid hogg like mye skifer på fire dager som de andre gjorde på fem.
- Neeeei, det tror jeg ikke at jeg gjorde. Men jeg husker at da jeg var og hentet lønn, det var et sånt gammeldags lønningskontor hvor vi gikk inn til sjefen og fikk konvolutten, da husker jeg at han spurte om jeg hadde fått ekstra bra stein. Han trodde jeg fikk den beste steinen, så jeg fikk mer kvadrat ut av det.
- Det har kanskje noe med denne bestemtheten å gjøre?
- Ja, og så var det jo for å tjene penger. For å arbeide. Du sitter ikke oppe på fjellet og kikker inn i skogen når du har en jobb å gjøre!
- Nei. Men du. Kan du være litt bulldoseraktig, tror du?
Og den som tror Ingrid Skjøtskift bare er seriøs, tar grundig feil. Hun skoggerler, det gjør hun ofte. Og rådgiveren som sitter sammen med henne i sofaen, han ler han også, det er bare sånn han gir lyd fra seg, foruten når han googler frem fakta.
- Hvem er det som har bedt deg om å stille det spørsmålet, spør hun.
- Bedt meg? Ingen.
- Ok. Ja, jeg kan kanskje det.
- Tror du det kan være en ulempe for deg?
- Ja, det er klart det kan det, humrer hun. Kjenner seg selv.
- Jeg vet jo at det kan det. Noen oppfatter meg nok som bestemt, og at jeg overkjører. Det vet jeg. Men jeg tror ikke de fleste oppfatter det sånn.
- Hva med «brå»?
- Ja. Hvis jeg opplever at folk ikke skjønner, ikke vil skjønne, eller ikke klarer å henge med fordi de ikke har gjort jobben sin, da blir jeg litt sur. Fordi jeg liker ikke at … Latskap, det liker jeg ikke, altså.
- Hva gjør du da?
- Da blir jeg sur. Da skjærer jeg kanskje gjennom. Men, det er klart, hvis jeg er for utålmodig, så kan jo det føre til at andre blir irritert også. Det er noen som vil ha litt mer prosess rundt ting, at alle diskusjoner skal på bordet, mens jeg er mer opptatt av at nå må vi enes om noe. Vi må komme videre! Ta et steg fremover! Ikke bare oppholde oss i en prateklubb!
- Hvordan er du på small talk?
- Jeg har øvd meg mye på det, jeg.
Hun smiler.
- Det er ikke det du setter aller mest pris på?
- Neida. Men du må jo være interessert i folk. Snakke med folk. Høre hva folk sier. Men jeg er en litt introvert type. Det er andre som er flinkere enn meg til det.
Privat
Det er ikke mange som kan skryte av å kjenne Ingrid svært godt, være en nær venn.
- Mange sier at du er veldig privat?
- Ja. Det er nok helt rett, det. Jeg har mange bekjente, men få nære venner, som jeg deler alt med. Men det har nok sammenheng med at jeg er en litt innadvendt type. For meg er det naturlig at det er slik. Mens andre legger ut de mest intime detaljer på Facebook, er jeg mer påholden.
- Andre beskriver deg som en veldig god og omsorgsfull person og venn. Skiller du tydelig mellom dem som er innenfor og utenfor?
- Ja, jeg gjør kanskje det. Men jeg legger jo vekt på, også overfor dem som ikke er supernære venner, at jeg skal stille opp for folk. Det mener jeg er viktig. Lojalitet, og snillhet, det er undervurdert. Det har vi bruk for. Vi har bruk for at hvis du er litt i trøbbel, enten det er praktiske eller personlige ting, så stiller vi opp for hverandre.
Da hun var veteran i Unge Høyre, var det Ingrid som sørget for at ferske fjes ble sett, hørt og følte seg velkomne. Antakelig var det den egenskapen som gjorde seg gjeldende da hun forlot både journalistikken og politikken for å jobbe for Røde Kors i Afghanistan.
- Jeg hadde lyst til å prøve om jeg kunne brukes til noe annet, under andre betingelser sier hun. Hun hadde ikke så lyst til å vende tilbake til Adresseavisen etter at hun hadde vært utenrikskorrespondent i Brussel.
- Var det utelukkende for å gjøre noe nytt, eller var det ting du ikke var fornøyd med i avisa?
- Jeg hadde lyst til å prøve noe annet. Og så var det litt usikkert hva jeg gikk tilbake til. Jeg så for meg at jeg kanskje kom tilbake til noe som var litt kjedelig, og jeg liker utfordringer.
Donald Duck
Da burde Kabul være midt i blinken.
- Det er et land jeg hadde hatt lyst til å reise til lenge. Det er et interessant land. Og så tenkte jeg det kunne være morsomt å jobbe innenfor Røde Kors-systemet, en organisasjon som gjør mye viktig arbeid. Det var en attraksjon i det også.
- Var du redd noen gang mens du var der?
- Nei. Vi var jo privilegerte. Det var så mange prosedyrer, så mye sikkerhet.
- Er du en uredd type?
- Jeg er kanskje det. Men jeg kan være redd hvis jeg blir utrygg. Hvis jeg er på skitur i ukjent terreng, det blir uvær og jeg ikke vet hvor jeg skal og kjenner dødsangsten komme. Alle kjenner vel det. Situasjoner hvor du ikke helt har kontroll. At du ikke ser neste steg.
Ved siden av å være dønn seriøs, er Ingrid kjent for sin utsøkte tørre humor fra øverste Høyre-hylle.
- Hva betyr humor for deg?
- Veldig mye. Det er et avbrekk, det er et middel til kreativitet, det er et middel til å tenke litt annerledes, og du kan vitse med ting som er litt vanskelig.
- Stemmer det at Donald Duck er favorittkomikeren?
- Hehe. Nei, men det hender jeg leser Donald, ja.
- Jeg har hørt at du har en gigantisk Donald Duck-samling?
- (Gulp!) Ja. Jeg har en del, ja. Jeg kjøpte opp gamle årganger. For jeg er litt mer fascinert av de gamle. Men jeg har sluttet nå, siden jeg ikke har plass til flere, humrer hun selvironisk.
- Men jeg leser mye tegneserier. Jeg synes det er kjempeartig. Da jeg var i Brussel kjøpte jeg alle Tintin-albumene, for å prøve å lære meg fransk. Det gikk sådär. Men jeg prøver å lese Asterix på fransk. Det er vanskeligere, med komplisert språk med bilder og referanser.
Rein lykke
Langt inne på fjellet har Ingrid ei koie. Hun vant sitt første skirenn som fireåring, og kan fremdeles ikke fordra å bli slått ned ei fjellside.
- Det er en god måte å holde seg i form på. Men ski, vet du, det er mer enn bare det fysiske. Det er estetikk, det er skismurning, det er snø og snøforhold, og turer. Det er liksom alt, det.
- Er du målbevisst når du går tur også?
- Ja, hugger det kontant.
- Du vet, det er to strategier når en er på tur. Det ene er raskt og lett. Det andre er tungt, med mye utstyr og god tid. Jeg er på den første.
Unntatt når hun har ferten av villrein. Det er en stund siden nå, men hun kunne gjerne gå i dagevis for å legge ned byttet. Plutselig se en villrein i siktet. Vite at nå må alt gjøres riktig. Roe ned kroppen. Vente på riktig øyeblikk for å presse avtrekkeren inn.
- Oh. Det er et enormt adrenalinrush. Spenning. Hvis du er helt sikker på at nå har du det, det er en mestringsfølelse det også. Det å vite at dette kan du få til. Det gir meg en trygghet. Jeg tror mange av de utfordringene jeg har gitt meg selv har gitt meg en trygghet på at da får jeg sikkert til mye annet også.
- Du er ikke en av dem som har en grunnleggende selvtillit?
- Nei. Det var en av grunnene til at det ikke var opplagt for meg å stille opp en runde til. Det er ikke sikkert jeg er rett valg, og det er ikke sikkert at det går bra. Og hva da?
- Hvordan møter du motgang?
- Tja. Noe motgang kan overvinnes. Da setter jeg alle krefter inn på å overvinne det. Og så er det noe motgang som er utmattende, og du innser at dette går ikke. Da må en bare finne på noe annet. Men jeg tror ikke jeg har noe generelt svar. Du opplever jo motgang hele tiden. Det er ikke noe som bare skjer glimtvis. Og så er det sånn, at jeg opplever at jeg er usikker på hvordan jeg vil klare å takle å møte motgang i form av at jeg blir utsatt for kritikk. Det kan ramme ganske hardt. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kommer til å klare det. Jeg ser at mange toppolitikere, de er i stand til bare å gå videre. Ikke ta det innover seg. Ikke bli personlig såret. Ikke ta det til seg for mye.
- Er du flink til det?
- Nei. Jeg tror ikke det.
- Gruer du deg?
- Ja.
Solo
Når du på samme tid er både svært sosial og temmelig introvert, passer det kanskje ikke så verst å ha mange venner, men muligheten til å være alene, uten nær familie.
- Hender det du savner å ha familie selv?
- Ja, det gjør det nok. Samtidig synes jeg i grunnen at jeg har en god situasjon nå. Jeg er ikke en voldsomt sosial person. Så jeg synes jeg har det fint. Jeg har gode venner. Men jeg har også et stort behov for å gjøre bare det jeg har lyst til. For min del, er det helt uproblematisk, og helt ok, å reise på ferie på egen hånd, for eksempel. Det er ganske behagelig. Da gjør jeg det jeg vil og setter kursen dit jeg vil. Da får jeg ofte opplevd mye mer enn de som reiser sammen med mange andre. Da er det ikke noe krangling om hvilken restaurant du skal på.
- For du liker godt å være mutters alene, du?
- Ikke hele tiden, nei.
- Men - det med kjærest, det er ikke noe du driver med?
- Jeg går ikke og jakter på det, nei.
- Du har ikke drevet med det før heller?
- Neh-eish, blåser hun.
- Ikke så mye. Nei. Og nå begynner jeg å bli så gammel også, vet du. Så nå begynner det å bli en annen situasjon der. Men. Vi får nå se, da. Jeg skal jo leve noen år til ennå.
ukeadressa@adresseavisen.no