Det første som møter oss hjemme hos magedanslærer Nina Wilhelmsen på Jakobsli, er en enorm sort og grå amerikansk skogkatt. Den er vennligsinnet, rekker hun å berolige før vi får øye på enda én.
Og der sitter en tredje øverst i trappa til stua, mens den fjerde og gedigne avlskatten «Tyskeren» fra Frankfurt, later sine ti kilo inne i stua. Maine coon-kattene regnes som verdens største tamkatt-rase, skal vi få vite senere. Men det er en digresjon.
Det er ikke på grunn av kattene vi er her, men matmora som pryder plakaten «Magedans» på Valentinlyst. En av femti plakater hun egenhendig har hengt opp rundt om i byen.
- Har du fått napp?
- Jeg vet ikke hvor mange av elevene som kommer på grunn av tavla eller via Facebook-sida mi. Men jeg vil tro det har en effekt!
Selvredigerende tavle
I den digitale tidsalder finnes det fortsatt tusenvis av oppslagstavler rundt om på landets samvirkelag, kjøpesentre, bensinstasjoner og idrettshaller. Tavla på Valentinlyst virker ved første øyekast litt glissen, men alle lappene er en liten beskjed til verden om å melde tilbake.
Turid Dalen Botnan er senterleder på Valentinlystsenteret, og overvåker det hele fra andre etasje i høyblokka nærmest hovedinngangen. Hun vet lite om responstiden på oppslagene på tavlene ved A- og C-inngangen, men hun er ganske sikker på at lappene leses ofte og grundig.
- Det er jeg og vaktmesteren som holder øye med det som henges opp, men jeg må si at det er en lite tidkrevende jobb. Tavla er selvredigerende på det viset at folk henger opp og tar ned etter behov. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg selv har måttet gripe inn og fjerne kunngjøringer, sier Botnan. Men en uskreven regel er at ingen henger opp politiske budskap eller ren reklame, selv om balansegangen kan være hårfin.
En smell på p-plassen
Klokka hadde passert tre på ettermiddagen da 82 år gamle Sigrid Pauline Ulriksen syntes hun hadde brukt nok tid på Valentinlystsenteret denne torsdagen. To velfylte bæreposer med poteter, melk, samt litt pålegg og middag til et par dager var utbyttet etter det timelange raidet. Mesteparten av tiden hadde riktignok gått med til å ta en kopp kaffe på bakeriet, der det alltid pleier å sitte noen hun kjenner.
- Jeg slepte varene med meg ut på parkeringsplassen og bort til bilen, og straks jeg skulle åpne bakdøra for å lempe inn posene, så jeg hva som hadde skjedd.
En eller annen hadde rygget borti Sigrid Paulines ti år gamle Mazda og etterlatt en dyp og stygg bulk i døra bak førersetet.
- Jeg tok det for gitt at synderen hadde lagt igjen spor etter seg i form av en lapp med navn og nummer under vindusviskeren, men nei da, der var det ingen ting. Da ble jeg egentlig ganske satt ut, for å si det rett ut. Hvordan er det mulig, liksom?
Sigrid Pauline Ulriksen kjørte hjem til Persaunet, parkerte den grå og skadeskutte Mazda’en i kjellergarasjen, og etter å ha tatt heisen opp til leiligheten i tredje etasje og plassert matvarene der de hørte hjemme, satte hun seg ned med penn og papir.
- Jeg mente det var merkelig om ingen hadde sett noe, så derfor bestemte jeg meg for å henge opp en melding på oppslagstavla på Valentinlystsenteret dagen etter.
Om kvelden stakk sønnen Geir innom for å se på skadene. Som brannmann er han vant til større katastrofer enn en bulket Mazda-dør.
- Han trodde kanskje det var en litt større bil som hadde dunket borti meg, fordi skaden satt så langt oppe på døra. Kanskje en varebil eller noe sånt? Men at vedkommende ikke skulle ha merket noe? Ha! Det måtte han eller hun ha gjort!
Telefonnummeret elleve ganger
Neste dag hang Sigrid Pauline opp etterlysningen på tavla ved C-inngangen - røde blokkbokstaver på hvitt rutepapir - og optimist som hun alltid er, hadde hun skrevet telefonnummeret sitt elleve ganger slik at folk kunne nappe det med seg for å ringe henne. Det burde være mange øyenvitner til en slik hendelse, trodde hun.
- Men nå er det gått én måned og ingen har ringt. Bortsett fra dere, sier Ulriksen som er litt i villrede hva hun skal gjøre med bilen.
- Så vidt jeg skjønner vil det koste flerfoldige tusen å reparere bakdøra. Derfor er jeg fortsatt i tenkeboksen. Jeg bruker bilen stort sett bare til å kjøre til og fra butikken. Den er praktisk å ha når jeg skal handle tunge ting. Jeg er ikke like sterk i armene som før.
Men ellers flyr Sigrid Pauline som en ungsau til og fra bussholdeplassen på Persaunet. Denne formiddagen har hun vært på pensjonisttreff i Nordenfjelske Dampskibselskap, nede i sentrum.
- Jeg har fullt program gjennom hele uka. Det er viktig når du er kommet i min alder.
Hun jobbet på ærverdige Nordenfjeldske, som sekretær, fram til hun ble gravid og i 1960 fødte den første av sine og mannen Ulriks tre barn.
- Jeg gikk aldri tilbake til jobb på Nordenfjeldske, men ble hjemmeværende helt til ungene var store nok til å klare seg selv. Det var jo slik det var på 1960-tallet. Ulrik, derimot, jobbet på Nordenfjeldske hele livet. Vi møtte hverandre på jobben, så selv om Ulrik er borte nå, han har vært død i snart tolv år, møter jeg på pensjonisttreffene der hver måned.
Hun skal la det gå noen dager til for å se om det melder seg noen vitner til hendelsen på parkeringsplassen ved Valentinlystsenteret. Deretter vil hun ta ned lappen slik at den ikke tar opp plass for andre. Så skal hun ta en kaffe på bakeriet rett ved inngangen, og gruble litt over hvordan alt er blitt.
- Jeg fatter ikke at du kan rygge inn i noen og bare stikke av. Det er snodig, ikke sant?
Hundelufting i system
De store hvite ulldottene, som blir opptil en halvmeter høye om det er en hannhund, heter samojed og er en polar spisshund, opprinnelig fra Sibir. Hanna Flor Kjøren har sett noen eksemplarer av rasen i området rundt Tyholt og Valentinlyst, dit hun flyttet for et halvår siden.
Nå ønsker hun å bli hundepasser.
På lappen hun har hengt opp på oppslagstavla, skriver hun at hun gjerne påtar seg lufting av nettopp en samojed.
- På sikt kan jeg tenke jeg meg å eie en samojed selv, og da vil dette være en grei måte å bli kjent med rasen på, sier Hanna.
Hun er 20 år gammel og har nettopp tatt en pause i teknologistudiene på NTNU. Hvor lenge vet hun ikke, men i mellomtiden vil hun lufte andres hunder.
- I New York og London og andre storbyer er dette ganske vanlig, sier Hanna, som har sett bilder av hundepassere med kobbel på opptil 10-15 hunder i Central Park. Her hjemme har folk tradisjon for å lufte dyrene selv.
- Men jeg tror det kan være et marked her også. Folk som av forskjellige grunner ikke har tid eller anledning til å komme seg ut så ofte og så lenge som hunden krever, kan få avlastning og hjelp av meg. Det er i hvert fall forretningsideen, sier Hanna.
Hun har vokst opp på gård på Kjøra utenfor Orkanger som den yngste av tre søsken, og i helgene drar hun hjem for å pleie de to hestene sine.
- Jeg har hatt dyr rundt meg hele livet, og derfor savner jeg denne nærkontakten på Valentinlyst. På gården har foreldrene mine fire hester og ponnier, fem kaniner, to ender, en flokk høner og haner og to katter.
- Men ingen hund?
- Mamma og pappa har aldri vært spesielt glad i hunder. Synd, men sant.
Mora til samboeren har en shetland sheepdog som hun av og til passer, men nå vil Hanna gjerne sette hundeluftingen mer i system.
- Jeg har ikke fått noe napp på oppslaget mitt ennå, men plutselig ringer noen, og da er jeg klar.
Fotpleier: Tavla virker!
- De fleste som dukker opp her, har sett oppslaget nede på Valentinlystsenteret, sier Ingrid Johansen.
Hun er 87 år, men kjører nesten hver dag fra Sverresborg, på den andre siden av byen, til Persaunet hvor Norske Kvinners Sanitetsforenings avdeling Strindheim har sine lokaler i Kløverstua, i sokkeletasjen i Persaunveien 52.
- Vi tilbyr fotpleie på tirsdager, hyggetreff på onsdager og hårpleie på torsdager. Og mye annet, sier Ingrid, som har vært både sekretær og leder i foreningen i 40 år. Tidligere bodde hun og mannen på Pineberg, men selv etter at de flyttet til Sverresborg for noen år siden, har hun fortsatt å krysse byen nesten daglig.
- Det er dette som holder meg ung, sier Ingrid, som med jevne mellomrom er nede på Valentinlystsenteret hvor hun henger opp nye lapper, sirlig skrevet for hånd.
- Dette er den beste formen for kommunikasjon. Den er velprøvd og har ennå ikke slått feil, sier hun og slår ut med hendene i lokalet på Kløverstua, der 15 pensjonister har møtt til ukas «hyggestund».
Det henger mye omsorg på denne tavla.
To personer har startet «et nytt friskt firma som ønsker å yte omsorgstjenester med deg i fokus.» De tilbyr matlaging, handling, vasking, turer, og kan være med deg til lege eller frisøren. Tja, det aller meste. Har du magetrøbbel, sliter med diare og forstoppelse, har tavla løsningen i form av kursing i dietter for deg med irritabel tarm, anbefalt av Helsedirektoratet.
En tretti år gammel sykepleier tilbyr sine tjenester - til deg mellom 18 og 100 - innen motivasjon, mosjon, sykepleie i hverdagen, treningskompis og coach.
«Jeg tilpasser meg ditt behov og kan møte deg der du bor. Tiden bruker vi på akkurat det du ønsker. Jeg kan veilede deg på ulike områder. Aktivitet, livsstilssykdommer, ernæring, og samtaler om livet generelt. Mitt mål er at du skal kjenne på mestring og glede. Følelsen av å være sosial gjør noe med en som menneske, uansett alder,» skriver hun. Kvelder og helg kan også være aktuelt.
Er du rammet av demens eller en annen kognitiv svikt, tilbyr Persaunet Aktivitetssenter trening, dataspill og lavvoturer. Og litt til høyre for midten, henger lappen fra «Sterkere», et firmasom tilbyr «et helhetligtilbud til kvinner som ønsker å komme i gang med trening.»
Den samme beskjeden henger på et tjuetalls andre tavler i byen.
Topptrenere søker kvinner
- Funker ikke Facebook?
- Det er ikke alle vi når på Facebook, og reklame oppfattes som reklame. Kanskje har du litt mer tid, og får med deg hele teksten, når du står foran ei tavle, sier Gunnvor Halmøy. Sammen med Maja G. Olsen startet hun Sterkere før påske. Begge jobber ved Trondheim Idrettsklinikk og er fagpersoner i Olympiatoppen Midt-Norge. Nå vil de gi vanlige kvinner mye av det samme som tilbys toppidrettsutøvere.
- Det er et sammensatt tilbud over 12 uker som inneholder samtaler med trener og fysioterapeut, testing, screening og individuell treningsveiledning. Målet er å ha fokus på det mentale og fysiske over tid slik at hver enkelt kan finne sin varige og personlige treningsglede, sier Halmøy som også er fysioterapeut for kvinnelandslaget i fotball. Og Ranheims eliteserielag.
- Responsen så langt?
- Ikke veldig stor, vi har jo nettopp startet. Den hadde vært større om vi hadde henvendt oss til både menn og kvinner, men det er jo så mye som er tilpasset menn.
- Drømmekunden er en litt sliten dame med mye penger?
- Haha, nei, drømmekunden er alle kvinner som føler de trenger hjelp for å komme i gang. Vi ser på uka di og skreddersyr et opplegg du kan gjennomføre. Målet er at du skal holde deg i form resten av livet fordi det gjør deg lykkeligere, sier Gunnvor Halmøy.
Innenfor den samme sjangeren tilbyr også Merethe Grønbech sine tjenester.
Snart to år er gått siden hun tok sats og sa opp jobben i Sparebank 1 SMN, etter 25 år foran pc-en. Da satset hun alt på hobbyen hun gradvis hadde brukt mer og mer tid på, og som hun i dag reklamerer smilende for fra lappen øverst til høyre på oppslagstavla på Valentinlyst: «Yoga med Merethe».
Ulike yogakurs med ingredienser som myk yoga flow, eteriske oljer, PT-time og «kontorstrekk».
Når ikke alle på Facebook
Vi slår på tråden.
- Man når jo ikke alle på Facebook lenger. Der er det stappfullt, sier Grønbech som i snakkende stund befinner seg på hjemtraktene i Leirfjord på Helgelandskysten.
- Fra bank til yoga. En stor livsendring?
- Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet i livet. Var klar for å ta ut en drøm etter å ha sittet foran pc-en i 25 år. Jeg kjente det i nakke og skuldre. Kanskje skyldte jeg for mye på arbeidsstillingen ... jeg har etter hvert skjønt at det også var mye indre stress som satte seg der, sier siviløkonomen, som tok sitt første yogakurs mens hun studerte i 1993.
Nå har hun holdt det gående som selvstendig næringsdrivende i to år. Yoga døgnet rundt.
- Er du blitt mer harmonisk?
- Hehe, jeg sitter jo og jobber foran pc nå, også. Men det er noe annet å være sin egen sjef. Når jeg kommer på en idé er det bare å iverksette! Som det at jeg ville henge opp lapper på oppslagstavler, da tar jeg meg bare en tur ut og gjør det, sier Grønbech, som ikke har sjekket hvor mange av kursdeltagerne som kommer på grunn av lappen.
Litt stress må det vel ha blitt også i den nye yogavirkeligheten?
- Jo, det er det. Veldig mye stress. Like etter at jeg startet for meg selv ble jeg jo skilt, og. Så da ble det ekstra mye stress ...
- Det ble mye livsendring på én gang!
- Ja, da var det ekstra godt å ligge på gulvet på yogamatta og jobbe med energien, ler hun.
- Hvordan har yoga hjulpet deg?
- Veldig mye! Jeg gikk jo på yoga midt oppi skilsmissen. Det handler om gleden og energien i hverdagen. Å bli bevisst at livet er alle øyeblikkene her og nå, ikke neste sommer. Det handler ikke om å nå den fjelltoppen, men turen underveis. Gleden i en tekopp. Men det var tøft mens det sto på.
I perioder har hun ringt og ringt, til bedrifter og barnehager for å tilby yoga for store og små. To ganger i uken sender hun også noen yogaøvelser live for sine Facebook-følgere, tidligere denne uken fra Kristiansten festning der vår fotograf troppet opp.
Det tok lengre tid enn hun så for seg å få businessen opp og gå. Yogainstruktører er ikke lenger et eksotisk innslag. Det er mange om beinet.
- Før markedsførte du banken, nå må du markedsføre deg selv?
- Ja ja ja. Må det, ler hun.
Hun er fortsatt i en finne-ut-fase, sier hun, og har også søkt noen jobber. Men valget hun tok for to år siden, har hun ikke angret på.
- Jeg har ikke det, sier yogalæreren, som fortsatt kommer til å bruke oppslagstavlene her og der til å trekke til seg nye kunder.
Mer kryptisk er beskjeden litt lenger nede på tavla. Det er en advarsel til alle dere som har induksjonsovn.
Barn og gravide bør holde avstand til denne type kokeplater, advarer en anonym lappeopphenger som viser til nylige målinger fra Sveits hvor barn fikk dobbelt så mye strøm til hjernen som grenseverdiene tillater. Det samme gjelder ufødte barn som av naturlige årsaker befinner seg i omtrent samme høyde som en kokeplate. Den anonyme forfatteren har lagt ut to penneskrevne spor. Det ene er nettadressen «Felo.no», som viser seg å være hjemmesida til «Foreningen for El-overfølsomme». Det andre er navnet EMF Consult, et firma som leverer måletjenester og produkter for kartlegging og redusering av elektromagnetisk belastning i hjemmet, på arbeidsplassen, i barnehager og på skoler. Der kan du få kjøpt ei skjermende T-skjorte til mellom 1437 og 2331 kroner.
Det koster litt å være overfølsom.
I alle sammenhenger.
Men det finnes heldigvis et seminar for alt. Også for livet, sånn generelt!
Et seminar om livet
Kortet er festet så løst at du enkelt kommer til den viktige informasjonen på baksiden: Bjørn Mosebye har i over tretti år hjulpet mennesker til en enklere forståelse av livet gjennom seminarer og personlige samtaler. Med dette enkle budskap: « Kjærlighet og glede!» Men å komme i kontakt med ham, er ikke like enkelt.
- Jeg har nettopp snakket med Bjørn som sier han er veldig takknemlig for avisens interesse. Han har ikke tid nå, men inviterer gjerne til et seminar utpå høsten, sier seminarets påmeldingsansvarlig Ole Stølan.
- Vi må få ham i tale i løpet av uka for å rekke deadline?
- Det går ikke. Bjørn jobber med folk, og da må han koble ut alle andre folk. Dette tar all hans tid. Det hele handler om at han skal få hver enkelt til å forstå mer av seg selv, og da vil han heller ikke fokusere på sin egen person.
Sier Stølan.
Som forteller at Mosebye i mange år levde med indianere i Canada, men at han for tiden har en base på Hitra og reiser landet rundt med sine foredrag. Men i mangel på Bjørn Mosebye, kan vi selvsagt bruke det vi finner om ham på nettet, i tillegg til det som står nevnt bak på kortet. Bak på kortet står essensen av det han driver med, sier Stølan:
Og ifølge seminarinfoen handler det om å finne den balansen som vi alle søker. «Ro til sinnet». Og gjennom denne roen vil vi oppdage en større nærhet til «cosmisk inteligens». «I et uendelig univers, vil man gjennom ro også oppdage at man aldri har vært alene. På denne måten vil alle kunne forstå å forenes også med andre bevisstheter.»
Står det på baksiden av kortet.
Til tross for Mosebyes nærhet til kosmisk intelligens, er det ikke mye å finne om ham i de evige arkiver.
Men noe er det.
I november 1999 fortalte en Ufo-entusiast til Dagbladet at han var overbevist om at over ti millioner usynlige romskip lå rundt jorda og prøvde å holde planeten i balanse, men at dette ville ta slutt i perioden 2012-2015.
«Det høres selvfølgelig helt vilt ut, jeg er klar over det. Jeg var også skeptisk i begynnelsen, men det er skjedd så mye som bekrefter at det stemmer, » sa mannen. Som til Dagbladet opplyste at det var guruen Bjørn Mosebye som hadde fortalt ham alt dette.
Mosebye var dessverre for opptatt til å snakke med oss om dette, og mer. Men det kommer nye muligheter. Nærmere beskjed kommer på ei oppslagstavle nær deg!
Ånd i hånd
Om kosmisk intelligens i første omgang virker litt mektig, henger det flere åndelige tilbud til deg på tavla.
Hver torsdag er det «mat og prat» i Berg arbeidskirke, med underholdning, sang og andakt. For deg som vil drive det lenger, lokkes det med «Trosopplæring i menighet, prosti og nasjonalt» i Strindheim kirke:
- Nei, det er ikke jeg som er ansvarlig for dette arrangementet, da bør du nok snakke med noen andre, sier Odd Erik Stendahl. Han er riktignok avbildet på plakaten, som inviterer til «Trosopplæring i menighet, prosti og nasjonalt» - nettopp ved Odd Erik Stendahl, men er kun invitert gjest til seansen som skal finne sted i Strindheim kirke torsdag klokka tolv. Deltakerne er formodentlig fra menigheten, formodentlig godt voksne, formodentlig over pensjonsalder. Begynner det ikke å bli i seneste laget med trosopplæring?
- Nei, nei, de skal ikke få opplæring! Jeg skal holde et foredrag om hvordan trosopplæringen er bygget opp etter at den nye grunnskoleloven i 1969, forklarer Odd Erik Stendahl når vi ringer ham en times tid før møtet begynner. Han viser seg å være koordinator for trosopplæring i hele Strinda prosti, og det er slett ikke han som har teipet opp plakaten for det som skal vise seg å være den faste hyggestunden i Strindheim menighet. Men, jo da, han er allerede på plass. Det er bare å komme.
Strindheim kirke. God tid. Servietter og kaffekopper, i hjørnet et lite bord med hemmelighetsfulle gevinster til gratislotteriet. To-tre sjeler har allerede funnet seg en plass rundt bordene. Vi lister oss forbi og inn til menighetsforvalterens kontor.
Det er ikke mange minuttene til klokka er tolv og vikarierende frivillig Eldbjørg Dahling skal sparke i gang hyggestunden, men vi rekker en rask prat om hvordan man best formidler det glade budskap. Digitalt? Analogt? Eller rett og slett munn-til-munn-metoden? Menighetsforvalter Rigmor Hølmo forteller om flere veier til målet.
- Du vet, vi har en aldersgruppe her som ikke er heldigital, forklarer hun med et smil. De 40-50 som har vært her før og som de kjenner til, har for lengst fått programmet for hele våren i postkassa.
- Plakaten på oppslagstavla fungerer nok mer som en ekstra påminnelse, sier hun fornøyd.
Gjeter plakatene
Og dette vet de eldre kvinnene som nå er i ferd med å innta kirkens forsamlingsrom: At annenhver torsdag klokka tolv er det hyggestund i Strindheim menighet, med andakt, kaffe, snitter og en invitert gjest som foredragsholder. I dag er det altså Stendahl, som for øvrig også innimellom har annet fore enn å være koordinator av trosopplæring i Strinda prosti. På fritiden dirigerer han et barnekor. Og i den rollen er han ivrig - og aktiv - bruker av sin lokale oppslagstavle. Og der er det ingen nåde.
- Det er jo ofte kamp om plassen på disse tavlene. Er det noen som har klistret opp noe over min plakat, fjerner jeg det. Å jo da, jeg gjeter plakatene mine! forteller Stendahl, til bekreftende nikk fra Rigmor Hølmo. Selvsagt gjør de det. For det er visst ikke rent sjelden at kommersielle konsertarrangører tar seg til rette med sine store plakater.
Så kommer dagens frivillig hyggeledervikar Eldbjørg Dahling hastende innom med en forsiktig purring. Menigheten har funnet sine plasser der inne i forsamlingsrommet. Det er tid for velkomst og andakt. Et par minutter senere turnerer energiske Eldbjørg scenevant mikrofonen. Hun har allerede betrodd oss at hun med sine 84 år sannsynligvis er landets eldste natteravn, og at forsamlingen foran henne nok har en snittalder på 90. Men alder er vel ingen hindring, Eldbjørg er en utpreget sosial person. Og nå tar hun sats.
- Velkommen! Hører dere meg, er teleslyngen på? Da begynner vi med en sang. «Eit lite barn voks opp til mann».
Og 20 sjeler synger i kor.
Forsker fikk ikke napp
På en bildeløs liten lapp mellom alle A4-oppslagene, henger en beskjeden invitasjon til de som haster forbi for å handle på Valentinlystsenteret. Eller, ikke til alle.
Johanna Gjefsens invitasjon går kun til kvinner og kun til de som har fylt 18 år. Det handler om en forskningsoppgave i sosiologi, og da er det greit at deltakerne er myndige.
- Jeg skal skive en masteroppgave i forebyggende helsearbeid, forteller hun da vi overrasker henne med en telefon en hel måned etter at påmeldingsfristen for å delta har gått ut.
Oppgaven handler om informasjonstekster i forebyggende helsearbeid, med kreft som eksempel, og student Johanna trengte mellom åtte og ti personer til prosjektet sitt. De har hun fått. Men ikke som følge av oppslaget på senteret.
- Nei. Jeg tror ikke oppslaget ble lagt merke til, sier hun. Og det ikke selv om hun fristet med gavekort på kino til de som ville delta.
- Jeg har fått mange nok deltakere til prosjektet, men de kom ikke derfra, det vet jeg i grunnen helt sikkert. De er folk jeg har snakket med direkte, forteller sosiologistudenten, som for lengst har intervjuet sine deltakere og er godt i gang med skrivingen.
Tavlebeskuende magedans
Men magedansere fanger nok mer enn forskere. På tavla. På Valentinlyst.
Nina Wilhelmsen ler. Markedsføringen, hvor tavlene spiller en viktig rolle, har gitt henne fulle kurs. Men de fleste elevene kommer fra Lade, ikke Valentinlyst.
Når farmasøyten ikke er på jobb i et av byens apoteker, opptrer eller underviser hun i orientalsk dans. Gnisten ble tent da hun 14 år gammel, på ferie i Tyrkia med familien, så sin første magedansopptreden.
- Musikken levde i hodet mitt lenge etterpå!
Magedansbyen Trondheim er et relativt ukjent terreng for oss. Zagroutha forening for orientalsk dans i Trondheim har femti medlemmer, men anslår at ytterligere 200 er eller har vært innom et kurs.
- Mange hobbydansere bruker det som en mosjonsform, dansen styrker kjernemuskulaturen. For meg er det først og fremst en kunstform, sier 34-åringen, som har svingt seg til arabiske toner de siste femten årene.
Flere av dem som melder seg på kurs, er også interessert i kulturene dansen stammer fra.
- Det er ikke bare magedans slik mannen i gata kjenner det. Det er folkedans som er opprinnelsen, sier hun og forteller om den energiske Saidi-dansen fra Øvre Egypt, der man danser med store bambusstokker. En dans som er basert på gamle og eksisterende kampteknikker.
- Det er en helt egen verden som vi forsøker å formidle til publikum gjennom dansen, forteller Nina.
Nylig var hun på orientalsk dans-festival i Polen, i juni venter Tyskland og Finland, med workshops, undervisning, danseoppvisninger og inspirasjon - ofte med de mest anerkjente egyptiske danserne som læremestre. Her hjemme tar hun danseoppdrag, og får blant annet spørsmål fra utdrikningslag - av begge kjønn - om å undervise.
- Har du opplevd noe ubehagelig?
- Nei. I Norge har vi jobbet mye for at dansen ikke skal anses som lettkledd underholdning, men anerkjennes som en kunstform. Jeg flørter med øynene når jeg danser, men kun med damene, ikke menn. Ser jeg noen, unnskyld uttrykket, siklende gubber, eller fulle folk, styrer jeg unna. Jeg danser ikke for å gjøre meg deilig for noen.
I garderobeskapet til Nina Wilhelmsen på Jakobsli henger tyve kostymer. De koster fra fire til ti tusen kroner per stykk. De fleste er skreddersydd til henne i Kairo. Hun skifter om til det dyreste, et tyrkisk kostyme i silke.
- Har du møtt fordommer?
- Ja, fordommer som at jeg vil vise meg frem. En kollega opplevde at en kvinne i publikum demonstrativt snudde stolen og satte seg med ryggen til. Dette handler om å vise frem dansen.
På en vanlig formiddag er gjennomsnittsalderen på Valentinlystsenteret godt voksen, og det kan sikkert også forklare hvorfor oppslagstavla, som representerer en relativt gammeldags form for kommunikasjon, står så sterkt, tror senterleder Turid Dalen Botnan.
- Samtidig er vi et utpreget nærsenter hvor meldingene på oppslagstavla på en effektiv måte bidrar til å holde folk oppdatert på ting som skjer i området.