En annen gjest var rask med å supplere, «det lurer jeg også på», mens de fryktløst rugget på de gamle jærstolene våre med en så taktfast rytme at jeg faktisk ble litt bekymret for om de snart deiset i gulvet begge to. Og dermed ble jeg påminnet at, ja, vi har gamle spisestuestoler. Overmodne for utskifting. De er mer enn slitne. De er utslitte. Noen er delvis ødelagt, men gjør nytten sin likevel. I alle fall så lenge ingen utfordrer muligheten for totalkollaps og ublidt møte med gulvet ved nettopp å rugge frem og tilbake. Som om det var en gyngestol. Eller at noen skader seg ved å ramle av de to-tre som er i kategorien: ubrukelige, burde vært kastet for lenge siden. Vi har altså et par av dem.
Og grunnen til det er primært at jeg liker gamle jærstoler i gulnet furu. De er som robuste, ujålete naturbarn. Vakre i all sin ukompliserte enkelhet. Geniale, med andre ord, og det uten så mye som et hint av snobberi. Overdreven designpopularitet har aldri blitt klistra på en jærstol fra Rogaland. Du snobber ned med stolen som er av det kortreiste slaget, og som ikke kan påberope seg dansk statsborgerskap. Den er norsk, nærmere bestemt fra Hjelmeland. Den lages der, og sivet i setet plukkes i nabolaget. Og det var nå jeg gjerne skulle ha tilføyd at den er langt billigere enn sine danske «slektninger», men den er nok ikke det. Så der snobbes det litt opp igjen. Men det er ingen poshe utgaver jeg kan skilte med. Alle stolbeina har tyggemerker. For det har seg slik at Theo også er begeistret for jærstoler. Det kan faktisk se ut som om han har forvekslet dem med dentastix.
