Dette er en jærstol, Theo. Ikke dentastix.

«Hvor mange kilo tåler disse stolene?» En av gjestene i det lille venninnelaget jeg hadde invitert til lurte på dette.

Jærstoler med tyggemerker. Hunden Theo har en hang til å tygge på stolbeina. 

En annen gjest var rask med å supplere, «det lurer jeg også på», mens de fryktløst rugget på de gamle jærstolene våre med en så taktfast rytme at jeg faktisk ble litt bekymret for om de snart deiset i gulvet begge to. Og dermed ble jeg påminnet at, ja, vi har gamle spisestuestoler. Overmodne for utskifting. De er mer enn slitne. De er utslitte. Noen er delvis ødelagt, men gjør nytten sin likevel. I alle fall så lenge ingen utfordrer muligheten for totalkollaps og ublidt møte med gulvet ved nettopp å rugge frem og tilbake. Som om det var en gyngestol. Eller at noen skader seg ved å ramle av de to-tre som er i kategorien: ubrukelige, burde vært kastet for lenge siden. Vi har altså et par av dem.