«I’m back in the saddle again», rapporterte Espen Teigen på sin egen vegg, før Sylvi Listhaug øyeblikkelig stemte i, nesten like klokkerent som countrystjernen Gene Auntry, om enn i litt mindre poetiske vendinger: «Veldig glad for at min rådgiver blir med videre på Stortinget…».
På bildet sto Teigen flankert av Sylvi og Bård Hoksrud på Manglerudhjemmet i Oslo, der han noen timer tidligere hadde innledet et nytt kapittel i sitt spinnville spinndoktorliv. Skjorta, en av de 80 han hadde hatt å velge i da han sto opp denne mandagsmorgenen - for å matche en av de 30 dressjakkene og -buksene i skapet ved siden av - virket allerede litt krøllete. Da vi møttes nede på Stortinget etterpå, beklaget han kombinasjonen, men han hadde altså kastet seg i sadelen for å rekke alt, og da ble det som det ble for en gangs skyld.
Ikke hadde han blankpussede sko på føttene heller, slik han vanligvis er så nøye med, men det var helt folketomt i Frp-korridoren og ingen stor skade var skjedd.
Det var med andre ord ikke helt den stilsikre Espen Teigen, dette. Men han hadde vært ute av manesjen i nesten fire uker, og fått mer søvn på denne tiden enn han normalt brukte å unne seg gjennom et helt år. Han var sannsynligvis bare litt rusten. Han hadde vært på flyttefot de siste dagene også. Han og Astrid Nordahl, samboeren som også er fra Stjørdal og som jobber med markedsføring og design på partikontoret til Frp på Youngstorget, hadde låst seg inn i en leilighet i andre etasje på Sørenga fredag ettermiddag. Alt var derfor ganske kaotisk ennå med Ikea-esker som ikke var åpnet og hvitevarer som ikke var blitt levert.
- Dyrt? Det var ikke hæssgæli, men dyrt nok.
Ute i Bjørvika stiger prisene med 100 000 kroner for hver etasje du klatrer. Han og Astrid kunne muligens ha rukket helt opp i fjerde, kanskje femte, om Espen Teigen hadde valgt annerledes og takket nei til en ny runde med Sylvi Listhaug.
- Jeg fikk en del lukrative tilbud fra det private næringsliv, og det å føle seg ettertraktet gir en god følelse på alle vis. Men til syvende og sist var det egentlig ikke så vanskelig å bestemme seg for å være med Sylvi videre, selv om jeg kunne tjent langt mer andre steder enn jeg vil gjøre som politisk rådgiver i Frp. Men det er fortsatt politikk jeg brenner for og vil drive med. Alt det andre blir det tidsnok en råd med. Jeg er jo bare 25 år, sier Espen Teigen, nesten litt forbløffet selv.
- Én ting er det ytre, for jeg ser jo i speilet hver dag at jeg er kledd en smule formelt. Men i sinn er jeg sikkert 40 år også, og det har jeg vært nesten så lenge jeg kan huske. I hvert fall helt fra jeg gikk på videregående på Ole Vig, men det er jo bare åtte-ni år siden, det også, ler gamle Teigen.
- Der gikk det mye i samfunnsspørsmål, politikk og historie, selv om jeg var veldig ungdommelig og helt i front på andre ting som data og spill, sånt som har preget min generasjon. Bortsett fra det var gammelmannsfaktene ganske fremtredende i ung alder, ja.
Siste farvel
Men egentlig skjedde den store forvandlingen den jula Espen var 13 år, i 2005. Det var da livet tok en ny vending.
- Faren min hadde vært kreftsyk i flere år og hadde vært ut og inn av sykehuset, men hver gang ordnet det seg liksom, og han kom hjem og alt var som vanlig en stund. Men sykdommen forverret seg hurtig mot slutten, og langt raskere enn jeg greide å forestille meg.
Oskar Rossing var sosialist og hadde vært både sjømann og sveiser før han ble sportsjournalist i Stjørdalens Blad.
- Han var ikke en sånn type far som var der så veldig ofte tidlig i oppveksten min. Han og mora mi var aldri gift, og de bodde bare sammen i en kort periode da jeg var veldig liten. Men fra jeg var åtte-ni år ble ting satt mer i system, og jeg brukte å dra hjem til ham hver mandag og gjøre leksene for hele uka. Han var vesentlig mer tålmodig enn mora mi. Han kunne mye om veldig mange forskjellige ting, og jeg gledet meg alltid til å gå dit rett etter skolen.
Når leksene var unnagjort, hendte det at de dro ut på et jorde i nærheten og skjøt på blikkbokser, hvis faren ikke heller var i humør til å skrive dikt eller fortelle historier fra sjøen.
- Han hadde uryddige arbeidstider, og jeg var ofte med ham i redaksjonen, der jeg lekte på røykeloftet mens han skrev saker til neste dags avis.
1. juledag tok mora, Berit Teigen, med seg Espen og den 15 år eldre halvbroren på det som skulle bli den aller siste visitten til Levanger sykehus.
- Pappa var nesten helt borte mens vi var på rommet hans, og jeg forsto at dette snart kom til å være over.
Dagen etter døde Oskar Rossing, 54 år gammel.
- Det var ikke slik at jeg endret meg fra én dag til en annen, men mora mi mener også at jeg bråmodnet i tiden som fulgte. Det som i hvert fall er sikkert, er at ingen går gjennom noe slikt og er nøyaktig den samme personen etterpå.
Espen ble sittende og gruble over essensielle spørsmål, som om det i det hele tatt eksisterer rettferdighet i verden. Han kom frem til at svaret var nei.
- Jeg savnet faren min, og jeg savnet mannsrollen han representerte og som kunne gjøre meg i stand til å håndtere verden. Men der hadde jeg heldigvis broren min. Den store aldersforskjellen gjorde at Ola Morten på mange måter ble en reservepappa for meg i de viktige tenårene som fulgte.
Ville fått aksept
Ola Morten Teigen hadde innrettet seg så viselig at han ble far i tidlig alder også, men forholdet til barnas mor hadde tatt slutt og han flyttet hjem til mamma Berit i det store huset som lå i bakkene opp mot Remyra.
- Eldstegutten til Ola Morten var sju år yngre enn meg, og dermed fikk jeg nærmest en lillebror med på kjøpet.
Og ganske snart et medlemskap i Fremskrittspartiet også.
- Det var broren min sin fortjeneste det også, selv om jeg helt sikkert ville funnet frem dit selv. Men han var sentral i kommunestyret i Stjørdal og en viktig pådriver, på samme måte som mora mi var det. Alternativene eksisterte ikke, selv om slekta kunne by på litt av hvert.
Tippoldefaren, som hadde slåss mot tyskerne på Hegra festning, hadde vært med på å stifte et lokallag av Arbeiderpartiet. En onkel var gruppeleder for KrF, for ikke å snakke om pappa Oskar da.
- Han var en klassisk industrisosialist, der fagforeningen var det viktigste. Han gikk i 1. mai-tog og var en ihuga EU-motstander. Han rakk aldri å se hvor det bar av gårde med meg politisk, men jeg er ganske sikker på at han ville tatt en god diskusjon med meg og deretter akseptert valget uten problemer.
Da helsa begynte å skrante, trodde legene først at det var en enkel forstoppelse i tarmsystemet. I stedet hadde Oskar fått en av de mest aggressive kreftformene.
- Han hadde sikkert nølt i det lengste, som mannfolk flest i den alderen, med å oppsøke lege. Når vi vet hvor mye som har skjedd på den medisinske fronten i de årene som er gått siden han døde, kan det hende at utløpet ville blitt annerledes i dag. Det er ikke godt å vite, sier Espen Teigen.
Men det motiverer ham uansett litt ekstra til å gyve løs på helse- og omsorgsektoren, der Sylvi Listhaug skal bruke kreftene fremover. Med Teigen som tilrettelegger, wizkid og trollmann på nett.
Tåler gærningene
«Sylvis wonderboy» ble han kalt i starten, da han 23 år gammel bidro til at Facebook-kontoen hennes økte fra 15 000 følgere til nærmere 160 000.
To posteringer i uka ble til to om dagen, og profilen ble så spisset at det var som om lynskarpe kniver ble presisjonskastet ut fra Teigens war cabinet. Det handlet om «svenske tilstander», om «feministelite» og «hylekor» og om at vi «her i Norge spiser svin, drikker alkohol og viser ansiktet». Det var «lik og del» og en gradvis opptrapping til det uunngåelige – da teppet falt.
«Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del».
- Jeg tror nok at venstresiden ville tatt Sylvi på ett eller annet, før eller siden, om ikke de hadde fått det til denne gang. De ville ha prøvd om og om igjen. Jeg har tatt selvkritikk og sagt at Facebook-posten ikke burde vært lagt ut, gitt den reaksjonen den fikk der ute. Likevel mener jeg fortsatt at dette ikke hadde noe med 22. juli å gjøre, men nå er dette historie.
Han angrer ikke på noe.
- Jeg ble lært opp i barndommen til at det er bortkastet tid å gå rundt og angre. Trua på hardt arbeid og at man gjør opp for seg, var gjennomgangsmelodien både hos mora mi og broren min.
I startfasen ble han kalt Sylvi Listhaugs mørke fyrste.
- Det er sikkert mange som tenker at jeg er en kynisk fyr som bare sitter og provoserer, og dermed bidrar til splitting og polarisering. Det er ikke hensikten. Mange politikere klager over at velgerne ikke engasjerer seg, men det er politikernes fordømte plikt å skape det engasjementet. Det gjør Sylvi Listhaug. Det er rom for å gjøre ting annerledes i Frp, og som neppe kunne vært gjennomført på tilsvarende måte i andre partier. Er du Høyre-mann, tror jeg du setter pris på en mer lavmælt kommunikasjonsform enn det vi i Frp står for. I Ap er det så mange fraksjoner for tida at jeg ville vært forsiktig med å si noe som helst, og på sett og vis forstår jeg Jonas Gahr Støres trøblete situasjon. Men det er altså ikke mitt problem.
Han er passe lei av å bli angrepet for en retorikk han mener folk i hovedstaden ikke begriper.
- Jeg kan gå gjennom alle utsagnene til Sylvi, og så lurer jeg på om det er noe der som ikke er vanlig innhold i dagligtalen rundt omkring i landet. Nei da. Ikke er det bannskap, ikke er det over the top, men det er ofte en svært direkte tale i Facebook-postene våre. Mange, både politikere og journalister, ville hatt godt av å snakke mer med vanlige folk. Det er mitt gratisråd.
Men selv Espen Teigen lukker av og til øynene for det som ramler inn i kommentarfeltene.
- Jeg synes ikke det er behagelig å bli omfavnet av nazister som Tore Tvedt, for eksempel. Jeg har kalt ham en gærning, for det mener jeg virkelig, og han driver en ondskapsfull, om enn knøttliten organisasjon uten særlig mange følgere. Men det er ekkelt.
Han mener at idiotene er rimelig jevnt fordelt over den politiske aksen, og han har fått sine doser på mail og telefon de siste årene. «Du bør ikke leve», var en av de ferskeste tekstmeldingene.
- Jeg regner med at ingen som virkelig mener alvor, gidder å varsle på forhånd. Hets er ille, uansett hvor den kommer fra, men jeg føler meg ikke som noe offer. Jeg tenker at det er en kalkulert risiko ved å være en offentlig person. Sånn er det bare, og så må man forholde seg til det. Prisen ved å leve i et fritt land er antagelig å la idiotene i samfunnet få tømme seg for dritt.
Ingen misantrop
Farens tidlige bortgang, ennå mens Espen Teigen sto på terskelen til tenårene, gjorde ham muligens en smule avstumpet, har han tidligere hevdet. Han fikk også mange til å sperre opp øynene da han i et intervju i Dagens Næringsliv rett før påske ordla seg på en måte om kunne tyde på at han sorterte verden i tre sirkler, der den innerste besto av mora, broren og kjæresten, den neste av nære og gode venner, mens alle de andre befant seg i den ytre sirkelen, der han ikke brydde seg en døyt.
- Det ble veldig feil og tatt ut av sammenhengen, som handlet om hvordan man tenker rett i kjølvannet av en personlig tragedie som det er å miste en far.
- Etter hva jeg har lest om sorgbearbeiding, verner man om sine nærmeste, men så får man jo et litt mer normalt forhold til det etter hvert. Og jeg bryr meg om andre enn mine aller nærmeste. Hvis ikke hadde jeg ikke giddet å drive med politikk. Hadde jeg vært misantrop eller helt apatisk, ville jeg ikke brydd meg om landet eller samfunnet rundt meg, og i valget mellom å ta en jobb i det private næringslivet for å tjene mer penger, fremfor å fortsette i politikken, ville jeg gjort det motsatte av dette, bedyrer Espen Teigen.
- De som frykter at du mangler empati, har ingen grunn til å uroe seg?
- Jeg er helt normal, vær trygg. Men så klart, man bryr seg jo aller mest om sin egen familie, noe annet ville vært merkelig. Jeg lever ikke i en slags filosofi om at alle mennesker er like viktig for deg.
- Du tror Audun Lysbakken også har det slik?
- Jeg tror at også han bryr seg mer om sine egne barn enn andres, ja, noe annet ville vært merkelig. Det er mange vedtatte sannheter man må eller bør forholde seg til i Norge, som at man skal bry seg sånn og sånn. Jeg har alltid vært opptatt av hvordan folk er og hvordan vi er skrudd sammen, og jeg tror vi er tjent med å anerkjenne at det er ganske logisk å bry seg mer om den man føler mest kjærlighet for.
Skal gifte seg
Astrid ringer for å fortelle samboeren at hun haster hjemover til Bjørvika for å ta imot komfyren som er meldt om noen minutter.
- Det skal bli godt å få alt på plass i løpet av uka, Jeg gruer meg til å gå løs på de fordømte Ikea-pakkene som ligger og venter. Det er det verste med hele denne flytteprosessen.
Men så snart alt er på plass, vil Espen Teigen kunne finne frem i det rikholdige klesskapet og få orden på antrekkene igjen.
- Hvor befinner du deg om fire år?
- Aner ikke. For fire år siden kunne jeg ikke vite at jeg kom til å sitte her som rådgiver for Sylvi. Jeg tenker ikke sånn om fremtiden.
Mora fikk eldstegutten da hun var 16, og broren ble far da han var 22.
- Sånn sett ligger jeg bak det familiære skjemaet, men vi har god tid. Og først må vi uansett gifte oss. I mitt hode skal vi være gift før vi får barn, og sånn tenker Astrid også.
Han er ikke dypt kristen, sier han, men tradisjonene og verdiene som det representerer, er viktige for ham.
- Jeg hadde mange og fine opplevelser i Misjonskirken på Stjørdal.
Og så ringer plutselig Sylvi Listhaug for å rådføre seg med den gammelmodige unggutten. De har vært på jobb i tre timer allerede, og det er snart tid for oppdatering på Facebook.
The show must go on.