Ingen er ute i det vesle boligfeltet på Osterøy.
Bortsett fra Robert Lillejord.
42-åringen tar seg forbi sperringene ved innkjørselen foran det ødelagte hjemmet. Han går sakte over tunet. Husker det kraftige smellet.
Robert ser knuste og tilgrisede eiendeler ligge strødd i hagen.
Bildekk, stoler, ski. Garasjen, eller det som var garasjen, er ryddet for jord. Husets endevegg er tettet. Muren er farget brun av størknet jord.
Jordmassene tok samboeren Kristine Anette Andersens liv, og rev samtidig bort tryggheten fra en familiefar, fem barn og et helt boligfelt på Osterøy.
Robert hadde trodd månedene som er gått siden morgenen 7. desember 2017 skulle gjøre det lettere å vende tilbake til huset.
Men han føler det er blitt verre.
Han tynges av flere ubesvarte spørsmål. Var det mer enn det intense regnet som spilte inn og utløste jordskredet? Og hva med rassikringen, må han ta regningen selv?
Robert, som er rørlegger, føler seg ikke trygg på at kommunen har sjekket rør og ledninger i skredområdet. Han er redd feil i rørnettet kan ha skapt skredfare.
Han kommer seg ikke videre.
Får ikke fred.
Ikke før han vet mer.
Robert finner frem nøkkelen til inngangsdøren. Går forsiktig inn i entreen. To skolesekker henger på knaggene. Langs veggen står barnesko på rekke.
En stram lukt av fukt og jord slår imot ham fra mørket inne i huset.
Hjemmet
Allerede som seksåring fikk Robert tomten i gave. Den lå rett ved siden av foreldrenes hus i en grend der husene klorte seg fast i brattlendte lier.
Utsikt mot fjord. Høye fjell i ryggen. En fredelig plett der en guttunge kunne utforske hver eneste gresstust på de gamle slåttemarkene.
Votlo var et lite stykke vestland. Et trygt og godt sted å vokse opp og stifte familie.
Robert møtte Kristine i 1997, året da den fine sommeren varte fra 17. mai til september. Han var 22 år og hun 18, en livlig jente, et samlingspunkt. Kristine kom fra Sotra og besøkte familien bare et par kilometer fra Roberts Votlo, på Askeland.
Kristine og Robert ble raskt kjærester. Det unge paret fikk etter hvert to gutter. Leiligheten deres på Haus ble for liten, så de solgte og leide et hus på Votlo i 2002.
Drømmen var å få sitt eget.
Fra terrassen kunne Robert se bort på eiendommen han hadde fått i gave som barn. Rørleggeren jobbet mye. De sparte og la seg opp penger.
Påsken 2004 hadde de nok midler til å starte grunnarbeidet. De gikk for et hus som var solid i vær og vind.
Sommeren huset var under bygging, hendte det noe i bratthenget på to naboeiendommer, skrått over tomten deres.
Det gikk et ras fra løsmasser mellom et nabohus og adkomstveien i boligfeltet.
Befaringen og rapporten etter hendelsen påpekte dessuten et tidligere ras fra eiendommen i januar 1992.
Da raste løsmasser, samt en bil, ned mot et bolighus.
Huseieren hadde reagert skarpt til kommunen:
«Det må være hevet over tvil at denne hendelse var til alvorlig fare for liv og helse»,skrev han, og stilte spørsmål ved om strakstiltak ble utført.
Rapporten Osterøy kommune bestilte fra eksperter fortalte at skråningen var av morene under et jordlag som var lite drenerende på grunn av leireinnhold.
«Sterk vannføring, eventuell oppbygging av vanntrykk i slike lag kan utløse ras.»
Inspeksjon med videokamera avslørte lekkasje i avløpsledningen. Ekspertene anbefalte å reparere, slik at nye ras ikke ble utløst.
Helningen var like bratt som en svart alpinløype. Den ville være stabil, «om man ikke gjør inngrep som tillater vann å erodere i massene», noterte ekspertene.
Våren 2005 ble det gjort tiltak og gravd en grøft i kommunal regi med nye vann- og avløpsledninger.
Grøften gikk rett inn mot eiendommen like over Robert Lillejords hus.
Kristine og Roberts nye hjem sto ferdig samme vår. Fra altanen hadde Robert og Kristine en uslåelig utsikt over Sørfjorden, solvendt mot Ytre Arna. Her kunne de sitte sene sommerkvelder og grille.
På Votlo kunne de ha et trygt familieliv, hvis de bare fikk sikrere skolevei.
Kristine gikk i bresjen for å få ned fartsgrensene i boligfeltet og på den smale veien til Haus. Hun tok kampen for fri skoleskyss og gikk ut i lokalavisen Bygdanytt da skoleelever i 5.-7. klasse ville miste tilbudet:
«Dette er eit nytt lågnivå i service frå kommunen … Her går det mange ras årleg. Ikkje store, men likevel farlege».
Kristine likte liv og røre, og hadde et stort nettverk. I hverdager og helger fulgte hun og Robert guttene på fotballkamper og turneringer. Familien reiste på Norway Cup og Dana Cup. Ingen var større fan enn Kristine.
Robert ukependlet mye. Selv jobbet Kristine flere år på Lonevåg Beslagfabrikk. Hun utdannet seg til prosesstekniker, men ville heller jobbe som assistent på ungdomsskolen med elever som trengte ekstra oppfølging.
I 2012 ble paret fosterforeldre for en gutt på 12 år. Fire år senere innlemmet de også to jenter i familien, den gang 5 og 7 år gamle. Familien talte syv i eneboligen på Votlo, pluss hundene Aiko og Balder.
Det regnet kraftig og ustanselig 6. desember 2017. Julepynten sto på gulv og hyller. Huset skulle ryddes og så smått gjøres klart til jul. Men både Kristine og Robert var slitne.
– Vi orker ikke. I kveld slapper vi av, sa Kristine.
Hun tok heller frem strikketøyet. Hun strikket til alle, og likte å gi sine nærmeste og venner gaver.
Robert hadde jobbet mye overtid i førjulstiden. Kristine tok lærerutdanning og nærmet seg innspurten på studiene. De hadde akkurat fått på plass fast avlastning. Håpet var å sette av mer tid til hverandre.
Planen var å reise til byen på førjulsweekend og bo på hotell, shoppe og gå på spa. De skulle hygge seg sammen med et vennepar fra Sotra. Hver jul pleide de å ta en helg uten unger. De gledet seg veldig.
– Nå skal vi begynne å leve, sa Kristine.
Skredet
Det nærmet seg midnatt før de la seg. Robert skulle opp klokken seks for å rekke jobben. Kristine pleide å ligge nesten en time lenger.
Regnet ga seg ikke.
Det skulle komme i alt 140 millimeter nedbør på Votlo dette døgnet. Særlig i morgentimene ville det bli så intenst at Osterøy kommune la ut melding til innbyggerne om å la bilen stå.
Det var den typen regnvær som Vestlandet har fått mer av de siste 30 årene, og som ifølge forskerne blir enda heftigere med klimaendringene. En type ekstremvær som gir flere kritiske og akutte situasjoner. Med Hordaland som et av de mest sårbare områdene for skred på nye steder. Og økt risiko for tap av menneskeliv.
Robert sto opp, gikk på kjøkkenet og laget kaffe. Eldstesønnen var også på beina. De skulle kjøre sammen på jobb. 19-åringen er hjelpearbeider i firmaet der faren jobber.
– Torsdag, er ikke det bossdag? spurte sønnen.
Robert gikk ned til innkjørselen med bosset og tente seg en røyk på veien over tunet. Eldstegutten satte seg i arbeidsbilen. Robert ble stående ute for å røyke ferdig.
Så hørte han et smell bak seg. Han trodde det var et fly som krasjet.
Det brakte og knaste fra huset.
Fra skråningen over boligen løsnet om lag 200 tonn jord. En vekt som tilsvarer minst syv fullastede betongbiler raste mot boligen. Jordmassene holdt en fart på rundt 20 kilometer i timen, før de gjorde et hopp på naboens veikant.
Så traff jordskredet garasjen og enden på huset. Med voldsom kraft.
Der lå soverommene.
I det ene lå fosterbarnet på ni år.
I det andre en mamma på 38.
For Robert føltes det som om raset var over på ett sekund.
Bilfelger, en hoggestabbe, en stol kom mot Robert. Ting traff ham i leggen, uten at han enset det.
Eldstesønnen måtte sparke opp bildøren som satt fast på grunn av jorden som la seg inntil bilen. Det var mørkt. Han tok på seg en hodelykt.
Robert og sønnen hastet inn i huset for å finne resten av familien.
19-åringen lyste inn på det første barnerommet i underetasjen. Det tilhørte den yngste jenten på syv. Det drysset jord fra et hull i taket. Tonnevis med jord lå utover gulvet i etasjen over.
Syvåringen satt oppreist i sengen og spurte hva som hadde skjedd.
– Det har gått et ras. Vi må få deg ut, sa Robert.
I motsatt ende av huset oppholdt de to yngste guttene seg. De var på vei ut av rommene sine og fikk ansvaret for å passe på den minste av jentene.
Robert og eldstesønnen så at begge soverommene i hovedetasjen var smadret. To rom var blitt til ett. Jordskredet hadde først truffet vegg og vindu i barnerommet og feid nesten alt med seg videre inn i foreldrenes soverom.
Dukkehuset var blitt kastet ut i gangen.
Sengene var flyttet og knust.
Deler av inventar og vinduer var skjøvet ut på terrassen.
Det var et digert hull i gulvet der barnerommet hadde vært.
Gulvene var dekket av en og en halv meter med mudder, stein og røtter.
I alt lå det nærmere 40 tonn jord inne i de to ødelagte rommene.
Robert og eldstesønnen fant den ni år gamle jenten på toppen av en jordhaug inne i det som hadde vært foreldresoverommet. Hun hadde et merke i pannen, men var ellers i fysisk god behold.
De to yngste guttene fikk beskjed om å ta med seg begge jentene og evakuere over til farfaren i nabohuset få meter unna.
Etter å ha reddet ut de minste, slo Robert nødnummeret. Han ringte fra gangen.
Klokken var 06.27 da nødsamtalen kom inn til politiet:
– Ras på Votlo, meldte Robert.
– Hvor?
– Det har gått et ras på Votlo. Kristine, vi finner ikke Kristine, sa han.
Han ga dem adressen, Sundlandsvegen 9.
– Hele huset er knust, ene enden.
– Er det din bolig?
– Ja, hele garasjen er fylt opp, det har gått gjennom soverommet.
– Kristine! Kristine! ropte Robert.
I nabohuset nedenfor hadde Kristines bror, Geir Christian Andersen, gjort seg klar til å kjøre til Fyllingsdalen på jobb. Så oppdaget han Roberts privatbil, skjøvet ut i veien.
– Hva skjer? spurte han seg selv.
Geir Christian startet bilen. Først da lysene kom på skjønte han at et skred hadde rammet søsterens hus. Han løp opp mot boligen og hørte eldste nevøen rope på moren.
– Hva har skjedd? spurte Geir Christian.
19-åringen svarte at de ikke kunne finne moren. Han ropte inn mot garasjen.
Geir Christian forsto raskt at hun ikke kunne være der.
– Hun må være på soverommet! ropte Robert.
De løp sammen mot hovedetasjen. På veien opp sparket Roberts eldstesønn hull i døren til vaskerommet for å se om moren kunne ha falt ned der. Døren var ikke til å rikke. Rommet var fylt av jord.
Geir Christian begynte å grave med bare nevene der dobbeltsengen hadde stått.
Dette var et hus han var godt kjent i. Nabohuset hadde også vært hans hjem. Da Geir Christian var tidlig i tenårene mistet de moren i kreft.
Kristine og Robert hadde tatt seg av ham frem til han var 18 år. Storesøsteren hadde vært som en mor for ham.
Nå sto det om livet hennes.
Han måtte finne henne.
Mens Geir Christian gravde, holdt Robert dialogen med politiet og AMK på telefonen. Alle nødetater var på vei. Brannvesen, ambulanser, leger, politi.
– Hun må være her inne, ropte Robert og pekte mot ytterveggen på foreldresoverommet.
Geir Christian begynte å lete der Robert pekte. To naboer kom til for å hjelpe. Geir Christian fortsatte å grave med bare hendene. Han skrek etter en spade, gravde videre, til følelsen forsvant i fingertuppene.
Imens sprang Robert til faren i nabohuset. Han lette etter grafser som de kunne grave mer effektivt med.
Det hadde gått elleve minutter siden Robert varslet nødetatene.
Geir Christian fant Kristine under jordmassene. Han så bare hodet. Resten av kroppen var begravd og fastklemt. Han gravde videre, i to minutter, før den første av fire lokale brannmenn kom til huset.
Geir Christians hender var kraftig nedkjølt. Jorden var ikke bare iskald, men også hard. Han hadde vondt i nevene, men fortsatte likevel. Han gravde fri hodet.
– Jeg klarer ikke mer, sa han og ba andre ta over.
Før han trakk seg bort, la Geir Christian merke til Kristines mobiltelefon. Den lå nær hodet hennes og vibrerte. Det ringte i ett.
Kristine ble funnet med dynen rundt seg og hadde om lag 70 cm jord over kroppen.
En av naboene og de lokale brannmennene løftet henne inn i stuen. Naboen satte i gang hjerte- og lungeredning, så tok en brannmann over.
Robert trakk seg tilbake. Han varslet Geir Christian om jentene. De var evakuerte.
– De hadde ikke klær på seg. Ingenting! Ropte han.
Kristine lå på gulvet i stuen. De fikk ikke liv i henne.
– Hun må få et teppe på seg, sa Robert, stille.
Han så faren som var dukket opp.
– Pappa, du må evakuere! ropte han.
Robert tenkte også på bikkjene, men de fikk stå, enn så lenge.
Etter 34 minutter avsluttet Robert samtalen med nødetatene.
Arne Nessestrand (73) hadde våknet av et brak han ikke hadde hørt maken til i sine 40 år i huset på Votlo.
Han gikk ned i stuen. Derfra så han flere biler med lysene på nede hos naboen Robert. Den pensjonerte læreren kledde raskt på seg. Politiet ringte da han var på vei ut. Det kunne være farlig å oppholde seg i huset. De måtte evakuere så fort som mulig. Raset hadde gått fra hans tomt.
Han og konen pakket med seg det mest nødvendige.
Da ekteparet forlot huset, så de at hele veien inn til huset var begravd i jord.
Robert ble stående og røyke, nærmest i transe i busskuret ved byggefeltet. Det blinket i blålys. Naboer strømmet inn i en buss som skulle evakuere dem til Haus. Han røykte 10–15 røyk før en nabokvinne kom.
– Hvorfor står du her alene? spurte hun.
– Jeg vet ikke.
– Du skal ikke stå her, sa hun.
Like etter kom en politimann til busskuret og geleidet ham inn i ambulansen som ventet i svingen.
Fra ambulansen så Robert unger, familiemedlemmer og venner sette seg i andre biler. En nabo tok seg av faren. De skulle alle samle seg i bedehuset lenger oppe på Votlo.
Ambulansen stoppet i kaoset like nedenfor Roberts hus. Der fikk politimannen som satt ved siden av ham gitt Robert den endelige beskjeden.
Kristine var død.
Robert og ungene var søkkvåte og måtte skifte klær. Venner kom til bedehuset med joggedresser, tykke sokker og sko. Men det hjalp ikke stort i det kalde bedehuset. Kulden hadde bitt seg fast.
Robert klarnet raskt igjen, adrenalinet holdt ham gående. Han bestemte at de skulle skifte kriseplass og dra til klubbhuset på Haus. Der hadde han selv i sin tid koblet varmepumpen. Kriseteamet samlet seg hos dem. Prest, helsesøster, barnepsykolog.
Klokken 09.53, tre og en halv time etter skredet, fikk Robert en tekstmelding, via søsteren. Den kom fra eieren av et leilighetsbygg på Haus. Hun hadde en leilighet ledig til Robert og guttene.
På Haus skule samlet evakuerte seg om ettermiddagen ulykkesdagen. Osterøy-ordfører Jarle Skeidsvoll og senioringeniør Svein Arne Vågane i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) møtte beboerne.
Flere var alvorlig bekymret, ifølge et internt NVE-notat:
«... fleire av bebuarane ytra otte rundt ei rekke problemstillingar i området som kan tyde på at lausmassane i store delar av Votlo-området er i sakte bevegelse (jordsig)»
Dagen etter var det folkemøte på Haus skule. Et bord med hvit duk, en rød rose, stearinlys og tegninger sto i hjørnet i gymsalen.
Ordføreren roste alle som hadde hjulpet til etter ulykken. Votlo-skredet hadde kommet uventet på ham.
– Men dette var ikke noe vi ventet skulle skje her, sa han til NRK.
Så vidt ordføreren kjente til, hadde det ikke skjedd alvorlige skred eller ras på Votlo tidligere.
Senioringeniøren i NVE, Svein Arne Vågane, mente de trolig hadde funnet årsaken:
Slåttemarken på nabotomten til Robert hadde et matjordlag på 70–100 centimeter som lå på morenegrunn. På overflaten av et slikt morenelag kan vann virke som smurning. Etter tre dager med kraftig regn må vann ha trengt gjennom laget av matjord, begynt å renne på den glatte morenen, og matjordlaget har glidd ut.
Robert, faren og naboen Arne Nessestrand fikk beskjed om at de ikke lenger kunne bo i husene sine. For fem andre hus ble evakueringen opphevet. Beboerne på Votlo ble anbefalt å holde seg vekke fra veien nedenfor Roberts hus. Senioringeniøren oppfordret:
«Gå fort eller kjør fort forbi.»
Hjelperne
Robert opplevde det som om tiden sto stille de første ukene etter ulykken.
Han kjente seg tom og følte seg som i en tåke. Konsentrasjonen sviktet. Han var så rastløs at han skrudde TV-en av og på, av og på.
Han var redd kjente skulle vike unna. Da han hadde behov for egentid, for å få ut sinne og frustrasjon, satte han seg alene i bilen og kjørte en tur. Da kunne han rope og banne i sinne.
Robert, sønnene og fostersønnen fikk bo hos søsteren hans i Mjeldalen, like ved Haus. Familien som skulle avlaste Robert og Kristine tok over omsorgen for jentene de hadde vært fosterforeldre for. Robert maktet ikke alt ansvaret alene.
De to hundene, Aika og Balder, ble gitt vekk.
Om kveldene dro Robert til svogeren Geir Christian på Votlo. De fant trøst og styrke i hverandre rundt bålpannen på terrassen. Her kunne de preike om alt mulig, fra de vonde tingene til tull og tøys.
Det fantes ikke bedre terapi. Sammen med støtte fra naboer og venner, et samlet bygdesamfunn.
Blant hjelperne var kompisen Eivind Vatle. De hadde vært venner siden ungdomstiden. På Votlo var de naboer. Vatle drev sitt eget entreprenørfirma. Han var kjent som en handlingens mann. Og nå trengte Robert og guttene hans et nytt hjem.
Denne jobben var viktigere enn alt. Vatle utsatte et avtalt jobboppdrag. Jul fikk være jul. Halvannen uke etter Votlo-skredet var det hektisk oppussing i en leilighet på Haus.
Vatle var villig til å forskuttere regningen på et par hundre tusen selv, om han så måtte. Datteren på elleve tømte boss. Samboeren og hennes kolleger i barnehagen kom rett fra jobb for å male.
Over 50 personer strømmet til for å hjelpe. Målet var å bli ferdig før nyttår.
Bygdesamfunnet på Osterøy sto stille fem dager før jul. Bildet av en smilende Kristine Anette Andersen i bunad var plassert ved kondolanseprotokollen. Ingen av de 350 setene i kirken var ledige under begravelsen. Seremonien ble overført til menighetshuset med plass til 100 mennesker.
Robert og den nærmeste familien satt fremst i kirken. Han og Geir Christian hadde slitt med å finne de rette ordene. Geir Christians samboer Jannicke Hernar hadde skrevet talen. Hun var også den som gikk frem til kisten med de håndskrevne ordene og leste:
Robert og familien hadde minnestund i menighetshuset. Samme kveld ble han kontaktet av en venn, Atle Fjeldstad, som ville låne dem huset sitt i julen.
Dagen etter begravelsen dro Robert og guttene til Fjeldstads hus. Det luktet nyvasket, juletreet sto pyntet og julestrømper og gaver til barna lå på sofaen i stuen.
Samme dag skjedde det ting i Roberts nabolag på Votlo. Der hadde uroen klort seg fast etter skredet. Det kom inn bekymringsmeldinger fra beboere til Osterøy kommune.
En huseier hadde advart kommunen flere ganger om en veiskulder som hadde sklidd ut og truet med å velte ned på eiendommen:
« ... murkanten har enorm vekt og ligger på toppen av det som trolig er ustabile jord- og vannmasser … barnas og familiens trygghet er avhengig av at dette blir tatt tak i snarest.»
Kommunen hyret to geologer som gikk fra eiendom til eiendom. De sjekket spesielt murer, fyllinger og skråninger.
Geologene noterte seg en rekke alvorlige funn.
I leiligheten på Haus ble det jobbet tidlig og seint, hele julen. Dagen før nyttårsaften fikk Robert og guttene flytte inn. Eivind Vatles familie hadde merket seg at det var gulvkaldt. Sengene i alle fire rommene lå nyoppredde. På hver av dem lå en innflyttingspresang: Haus-tøfler, bygdens ulltøffel som har vært laget siden 1800-tallet.
Robert kom seg i jobb igjen ut på nyåret. 50 prosent i starten, så kunne han selv regulere hverdagen sin. Men uroen, tankene og alle spørsmålene slapp ikke taket.
Robert lovet seg selv og Kristine én ting:
Han skulle prøve å finne ut alt om skredet.
Frykten
– Her satt den yngste jenten, sier han og peker på sengen.
Rammen står igjen. Et gapende hull er synlig i taket, sammen med en solid stålbjelke på tvers.
– Det er utrolig at taket ikke ga etter, sier Robert, og skryter av bygningsarbeidet.
Over lå det tonnevis med jord.
Han skritter opp trappen. Lysstråler trenger gjennom vinduet i oppgangen som er delvis dekket av jord. I husets hovedetasje er det enda mørkere.
Julenisser står på gulvet. Pynt ligger strødd. Utenfor kjøkkenet henger en julekalender i papir med skriften: «peace, love, hope». Små lapper henger på de ulike datoene. Kristine hadde laget aktivitetskalender til ungene.
7. desember er uåpnet.
Robert blir stående et lite øyeblikk, han tenker på om han skal åpne og lese.
– Nei, jeg klarer det ikke, sier han.
Han finner en arbeidslampe på gulvet, trenger mer lys, siden det er stummende mørkt i enden av huset, det som var soverommene.
Der Kristine ble funnet begravd i jord.
En uke senere i februar har Geir Christian Andersen besøk av svogeren Robert hjemme på Votlo. De står ved bålpannen, tar seg en røyk og prater om usikkerheten etter skredet.
Geir Christian er alvorlig bekymret for fremtiden. Natten da jordskredet kom, mistet han storesøsteren, og samtidig tryggheten for hele sin egen familie.
Første natten etter skredet hadde de våknet av et smell i veggen på huset. Geir Christian hadde stått opp, gått ut med lykt for å sjekke, uten å finne noen årsak. Først da det ble lyst, oppdaget han en større stein ved veggen.
Det er som om frykten har satt seg fast.
Geir Christian og samboeren Jannicke Hernar har barn på 8 og 7 år og den minste på 11 måneder.
Nå er Geir Christian urolig for hvordan skredfaren håndteres videre. Bekymringene har bredt seg til flere hus i boligfeltet, aller mest de som er tettest på skredet.
Bare to dager før tragedien rammet Votlo, fikk kommunen stryk fra Fylkesmannen for manglende helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse. Her het det blant annet:
«Osterøy kommune kan ikkje dokumentere eit system for opplæring for alle som er tiltenkt ei rolle i kommunen si krisehandtering.»
Fra terrassen peker Geir Christian ned mot løsmassene i terrenget. For fire år siden raste det herfra og ned mot naboen. Da startet han arbeidet med å planlegge en sikringsmur. To naboer varslet kommunen om prosjektet hans.
Geir Christian forteller at det troppet opp flere mann fra kommunen. De ville sjekke om alt gikk rett for seg.
– Jeg fikk vite hvor dum jeg var som satte spaden i jorden her, sier han.
– Alt ville komme til å rase om jeg gjorde noe, sa de.
Geir Christian sier det falt noen ord han aldri skulle glemme da tilsynet var over.
– På vei opp trappene fra terrassen sa en av folkene fra teknisk etat til meg: «En ting skal du vite, det er spådd at hele Votlo kommer til å rase på sjøen.»
Geir Christian viser også et brev han fikk fra Osterøy kommune, datert 8. desember 2014. Der står det:
«Kommunen er kjend med rasfare, lausmasseskred i området og ber om at alt arbeid blir stoppa».
Pengene han og samboeren hadde spart opp, gikk til fliser og overbygg på terrassen, ikke muren han ville reise.
Geir Christian tar et dypt trekk av sigaretten.
– Huset ditt står i alle fall på fjell, sier Robert.
– Ja, men om hele Votlo går på sjøen, hjelper ikke det, sier Geir Christian.
Han er irritert på ordfører Jarle Skeidsvoll.
– På folkemøtet sa han at han ikke kjente til tidligere skred på Votlo. Hva med brevet jeg fikk fra kommunen i 2014? Og kommentaren om at hele Votlo kommer til å rase?
Geir Christian sier han fikk telefon fra kommunens kriseteam ulykkesdagen, da han gravde frem søsteren fra jordmassene. Han valgte å stå over den umiddelbare krisehjelpen de etterlatte fikk. Han følte seg så full av adrenalin.
– Kvinnen fra kommunen spurte om jeg hadde fått noen å snakke med, og lovet å ta ny kontakt for oppfølging, sier han.
– Siden har jeg ikke hørt mer. Det skuffer meg, sier han.
Robert klyver opp i bratthenget bak huset på Votlo. Han blir tungpustet. Det er snø på bakken, og så bratt at han sklir på goretex-skoene, eller FBI-skoene, som han har døpt dem. Nå gjør han sine egne undersøkelser i området der skredet løsnet.
Dagen i forveien hadde Robert dratt fortvilet hjem fra et møte med kommunens folk i Lonevåg. Der var han blitt presentert for sikringstiltakene for skredområdet og fikk samtidig vite at han, faren og naboen Arne Nessestrand må ta deler av regningen for tiltakene. Prisen er anslagsvis fra 650.000 til 3,75 millioner kroner, pluss moms.
Den billigste og anbefalte løsningen er å drenere og fjerne løsmasser i et område et stykke over der jordskredet løsnet.
– Ikke søren om jeg skal grave og drenere et par hundre meter ovenfor huset mitt.
Robert tenker på Hatlestad-ulykken i 2005. Han ser flere likheter mellom den og Votlo. Et voldsomt regnvær, bratt terreng og skred med fryktelig utfall. Tre liv gikk tapt. På Hatlestad trakk ekspertene frem en ting til: Et vannledningsbrudd i skråningen kunne også ha medvirket til at massene løsnet.
I Bergen valgte kommunepolitikerne å kjøpe 18 av de 19 eiendommene som måtte fraflyttes, og dessuten betale for rassikringen.
– Her legger de alt over på meg som er rammet, og som i tillegg er frarøvet et liv. For meg føles det uverdig.
Robert har tatt seg opp til midten av skredområdet, forbi rørstumpen fra drensrøret som stikker opp fra jorden. I grunnen ligger også en kabel med høyspentledning.
Han leter etter grøften kommunen gravde i 2005, og vann- og avløpsrørene som ble lagt den gangen, som går rett i en kum, få meter fra der skredet startet.
Han trår gjennom et gjengrodd buskas, finner en kraftig pinne og graver seg ned til kumlokket. Det er godt med jord over kummen. Han tenker at ingen kan ha sjekket her før. Han lurer på hvor mye vann som kan ha gått i grunnen her, langs rørene, og inn i skredområdet. Kan det ha vært med på utløse skredet?
Robert mener usikkerheten på Votlo er så stor at Osterøy bør følge Bergens eksempel og ta et utvidet ansvar for sikring og oppfølging av de skredrammede.
– Jeg føler jeg sitter fast, at vi står alene, dypt i skiten, sier han.
Oppgjøret
Det er stille mellom stolradene i den fullsatte herredsstyresalen i Lonevåg 15. februar. Ordfører Jarle Skeidsvoll har kalt inn til nytt folkemøte om skredsikringen på Votlo.
Robert setter seg til venstre bak i salen. Den etterlatte familiefaren vet hvilke dårlige nyheter som kommer.
Han har bestemt seg for å tøyle fortvilelsen, ikke å si noe. Hvis han klarer å la være.
«Jordskredet 7. desember 2017», lyser det fra storskjermen.
Ordføreren gir ordet til geolog Øystein S. Lohne fra Sweco. Powerpointen med kart og forklaringer ruller på skjermen.
– Skredet var i hovedsak nedbørsrelatert, sier han. Han legger frem statistikken: De tre døgnene rundt skredulykken var den fjerde største nedbørshendelsen i området siden 1949.
Han viser at elleve boliger på Votlo ligger farefullt til. I tillegg til de tre som ligger utsatt til for jordskred, risikerer åtte boliger steinsprang.
Beboerne får vite at de må forberede seg på å ta store deler av regningen for sikringstiltakene selv.
Ordføreren presiserer at «ingen kan komme og si at kommunen har et ansvar og skal ta kostnadene». Bare om det viser seg at de ikke har gjort jobben sin – eller har gjort noe galt i forbindelse med tidligere tiltak på Votlo.
– Jeg kan godt forstå at det oppleves som urettferdig, sier han.
Ordføreren påpeker at de etter skredet har brukt hundretusenvis av kroner på å kartlegge forholdene på Votlo.
Det åpnes for spørsmål. Hender går i været på flere stolrader. En kvinne får ordet. Hun mener uavhengige eksperter burde sjekket årsaksforholdene.
– Ja, men vi har leid inn fagfolk til å hjelpe oss. Vi har definitivt ikke mål om å bli skyldfri, sier ordføreren.
Ordføreren vedgår at andre årsaker enn regn kan ha spilt inn.
– Vi vil aldri få en fasit. Det er helt klart.
Det murres i salen. Robert lener seg fremover på stolen. Naboen som opplevde å få løsmasser rasende mot huset sitt i 1992 får ordet.
– Det har i prinsippet gått tre ras i området. Har kommunen gjort en grundig nok jobb med disse tidligere, spør han geologen fra Sweco.
– Det vil jeg ikke svare på.
– Det er store hendelser, sier naboen, burde kommunen vært mer på?
Roberts nabo peker på grøften kommunen gravde og rørene de la i 2005. Han skjerper tonen mot geologen.
– Vannet som ikke går i ledningen, vet du hvor det stopper?
Sweco-geologen er taus. En planlegger fra kommunen tar ordet og sier: «Vi skal grave opp og dobbeltsjekke.»
Arne Nessestrand reiser seg, stemmen bevrer. Det var fra hans tomt skredet gikk. Geologen og kommunen har siden frarådet han og konen å bo i huset sitt.
– Jeg er umåtelig skuffet over kommunen, sier han.
Nessestrand har to måneder med fortvilelse på hjertet.
– Jeg trodde tanken med en kommune var å ta vare på den enkelte. Vi som er rammet må ta kostnader og byrder, økonomisk som mentalt. Jeg er svært vonbroten, ikke minst når vi ser hva Bergen gjorde for dem som ble rammet på Hatlestad.
– Jeg vil si at en del av påstandene du kommer med ikke kan grunngis. Vi har tatt et ansvar utover det loven faktisk krever av oss, svarer ordføreren.
Robert klarer ikke å sitte stille. Han rekker opp hånden og får ordet av ordføreren.
– Det er merkelig at det skal gå 65 dager før kommunen sjekker rørene etter en dødsulykke. Jeg får 225 tonn jord trøkket inn i huset, så bruker kommunen 65 dager på å filme rørnettet sitt.
Det blir stille noen sekunder, før en lavmælt ordfører sier at han ikke kan svare.
– At jeg måtte tipse dere om å filme rørene, det er rart, sier Robert.
Arne Nessestrand står på kanten av skredgropen, noen meter fra eget hus. Slåttemarken ligger med et åpent sår i landskapet, tre måneder etter ulykken.
Gule skilt varsler «høyspenning livsfare» i krateret. En kabel ligger i dagen.
Nessestrand har varslet BKK. De svarte at det var for farlig å bevege seg inn i rasområdet.
Han er sikker på at den ekstreme nedbøren var avgjørende for skredet.
Men for Nessestrand er det utenkelig at ikke andre årsaker også spilte inn.
73-åringen sier han aldri har satt en spade i skråningen. Rørstumper ligger strødd. Han vil at kommunens folk skal forklare arbeidet som er gjort med kabelgrøftene og dreneringen i bratthenget.
Han og konen har levd i uvisshet om de er evakuert eller ikke. Så stor var forvirringen at Politidirektoratet ble koblet inn. Ekteparet føler seg mellom barken og veden.
– Ingen har ansvar for oss. Ingen tar ansvar for oss.
Nessestrand hadde ønsket seg mer omtanke fra kommunen.
Han går inn i gangen, der henger fotografier av Votlo-idyll fra 1912, 1952 og 2002.
Fra godstolen i stuen ser han mot fjorden og kritthvite fjell.
– De kunne spurt om hvordan det går med oss, om vi trenger noe.
Han tar en pause, før han setter ord på hvordan det føles at hjemmet er blitt et farlig sted å bo.
– Jeg kunne begynt å grine.
Han har vært lærer, rektor, sittet i heradsstyret og vært fotballdommer. Pensjonistlivet var godt, inntil skredet kom. Idyllen er ødelagt, freden borte.
Barnebarnet og samboeren i underetasjen har flyttet ut. I over en måned bodde Nessestrand og konen hos barna sine. Til slutt orket de ikke mer av den omflakkende tilværelsen. Han er fast bestemt på å bli boende. Konen føler seg mer utrygg.
– Det kan være vi må rømme, hvis været blir for voldsomt.
Det knitrer fra bålpannen. Geir Christian hiver på en ny vedkubbe. Han sitter på terrassen i kveldsmørket med Robert. De stirrer i flammene og preiker. Akkurat som de vondeste kveldene etter jordskredet i desember.
Det er midt i mars, fortsatt er det ingen løsninger i sikte.
Geir Christian har akkurat fått et nedslående brev fra Osterøy kommune.
Notatet forteller at geologene kommunen hyret til å undersøke fyllinger og graveskråninger, har konkludert med alvorlige funn ved ti eiendommer, hvert fjerde hus i boligfeltet på Votlo.
En av eiendommene tilhører Geir Christian og samboeren Jannicke. Den er merket med faregrad 3, den mest alvorlige. Geologene påpeker at det raste fra fyllingsmasse foran terrassen hans i 2014, helt ned til kjellertrappen på naboeiendommen. De mener hendelsen viser at grunnen er ustabil og anbefaler grundig undersøkelse.
– Dette brevet er det eneste jeg har hørt fra kommunen siden jeg gravde frem søsteren min i skredet.
Geir Christian og samboeren må kanskje ut med flere hundre tusen i sikringstiltak.
– Kommunen stoppet meg da jeg ville sette opp en mur for fire år siden. Og nå kommer dette. Vi hadde pengene til det, nå er de brukt opp, sier Geir Christian.
Han tror heller ikke at de får lån med det verditapet eiendommen er påført av skredet.
– Dette ødelegger alt.
Han har mest lyst til å ta med seg samboeren og de tre ungene og flytte fra alt.
– Hvis vi blir pålagt å gjøre tiltak til flere hundre tusen, tvinges vi trolig til å selge med stort tap og flytte, uansett, sier Geir Christian og ser utover Sørfjorden, en utsikt som har gitt sjelefred i tunge øyeblikk.
Robert er takknemlig for hjelpen han har fått, spesielt fra soknepresten, kriseteamet, venner og bygdefolk. Men hele tiden har han slitt med å orientere seg i jungelen av praktiske og byråkratiske utfordringer som den nye livssituasjonen byr på. Allerede før jul ba han kommunen om hjelp til å finne en person som kunne samle trådene og veilede ham.
– Den hjelpen kom aldri, sier Robert.
Han er tilbake i full stilling. Sommerferie med venner på Kreta er bestilt.
Nå verker han etter å få på plass en løsning for huset, eiendommen, rassikringen.
– Først når oppgjøret er over, kan jeg gå videre.
Robert vender arbeidslampen innover i barnerommet. Han ser brune jordrester som har størknet på vegger og i taket. Det var her skredet banet seg vei inn i huset.
– Der ligger sengen vår, sier han og peker på en plankehaug på gulvet.
Robert leter etter sengeteppet Kristine strikket til en nær venninne som mistet mannen i helikopterulykken på Turøy. Han finner i stedet en genser, nesten ferdig strikket, en julepresang.
Han brister i gråt, tar en pause, før han går tilbake i stuen.
– Merkelig at huset står, sier han.
Han tar på skifermuren han laget i stuen, tenker på alt arbeidet som er lagt ned i hjemmet. De gode familiestundene her.
På den hvite TV-benken Robert selv har laget, ligger Kristines eske med strikkepinner åpen. Robert ser rundt seg.
– Dette var livsverket, mitt og Kristines.
Likevel, han føler seg sikker nå.
Han vil ikke tilbake til Votlo.
Robert vil ikke at noen skal måtte oppleve det samme i dette huset igjen.
– Jeg vil at huset skal ned.
Slik svarer Osterøy kommune
Ordføreren i Osterøy kommune sier at han mener kommunen i hovedsak gjorde et godt arbeid i akuttfasen med å informere, evakuere og ta vare på dem som var hardest rammet.
- Jeg har ikke vært på besøk hos de skredrammede på Votlo siden dagen etter ulykken. Jeg ser at jeg skulle vært enda tettere på, sier ordfører Jarle Skeidsvoll.
LES HELE SVARET FRA ORDFØREREN OG RÅDMANNEN I OSTERØY
Kilder: Siden jordskredet 7. desember har BT fulgt lokalsamfunnet på Votlo. I perioden 28.januar og frem til april har vi møtt Robert Lillejord og flere av de hardest rammede av ulykken til sammen 14 ganger, 11 av disse møtene har skjedd på Osterøy. BT har vært i kontakt med 22 muntlige kilder. Vi har lyttet gjennom nødsamtalen fra Robert Lillejord hos Vest politidistrikt og fått logger fra Bergen brannvesen, Akuttmedisinsk avdeling Helse Bergen.
Skriftlige kilder: Innsyn i kommunal korrespondanse, geolograpporter, Risikoanalyse for Hordaland, NVE-rapporter, en UiB-avhandling om Hatlestad-raset.