Fra et hvitt listverk oppunder taket henger det remser av grafikkpapir. 18 stykk fordelt på tre vegger. Disse er fylt til randen av figurer, objekter, landskaper og interiører. Det finnes knapt nok en kvadratcentimeter tomt, hvitt papir igjen. Tegnerens hånd har vært overalt.
Det å fylle hver eneste bit av papiret - eller lerretet - er kanskje noe vi forbinder mer med maleri enn tegning. En tegning kan være en enkel figur på et hvitt ark og ferdig-med-det. Et maleri er, riktignok tradisjonelt sett, ofte fylt: Man lager bakgrunnsfarger, fyller på med objekter inntil det planlagte motivet er fullført. Men selve opphenget her protesterer nærmest mot maleriets bilde-i-ramme-konvensjon. Dette er rått og tett.
Adresseavisen har tidligere omtalt kunstverket, som kostet 800 000 kroner.
Om man - igjen tradisjonelt sett - holder maleriets status opp mot den statusen tegning har hatt, dukker det opp noen klare forskjeller: Tegning har over mange hundre år vært helt grunnleggende for kunstutdanningen. Så er det noen som «går videre» og «avanserer» til å bli eksempelvis malere. Tegning har stått langt lavere i verdihierarkiet over de forskjellige kunstneriske uttrykksformene og har over lang tid hatt et rykte på seg for å være naiv, grunnleggende, teknisk uten å være dyp - ja, rett og slett litt «barnslig» som kunstnerisk medium.
På avstand ser da også dette verket litt «barnslig» ut, hva uttrykket angår. Det ligner barnebokillustrasjoner eller eventyrtegninger. Fjernt fra det abstrakte maleriets renskårne uttrykk og suverene posisjon. Men på nært hold dukker det opp helt groteske scener: Druknende barn i bølgene, alver med erigerte peniser ved siden av jenter i kjole, slitne kvinner på alle fire, diverse eksponerte kroppsåpninger, teselskaper paret med tomme vinflasker. Det er som om eventyret er blitt et mareritt. Eller, som om den virkelige verdens grusomheter er tegnet ut med eventyrbokas stiluttrykk. Som et animert speil foran vår egen verdens lidelse.
Hva gjør kunstneren her? Hun imøtekommer våre forventninger til tegningens vesen, det påstått enkle, naive, barnlige uttrykket. Men på en overdreven og utmattende måte. Og med motiver som er alt annet enn barnevennlige, harmoniske og enkle, men dypt problematiske, gruoppvekkende og komplekse. Vår egen forventning overrumples til en overraskelseseffekt, i et monumentalt billedkunstverk der friksjonen mellom uttrykk og innhold er påtagelig. Slik får dette kunstverket en forsterket fortellerkraft, samtidig som kunstneren klarer å forsterke hele tegningens status som kunstnerisk medium.