- Bad hombres, snerrer Donald Trump, på en måte som det ikke ville ha ramlet inn Europas toppolitikere å omtale migranter og flyktninger.
Men likhetene mellom grensekontrollen som Europa og USA praktiserer, er mange, selv om retorikken er forskjellig. En markant forskjell er at mange flere får asyl i Europa.
Da Donald Trump i 2015 annonserte sitt kandidatur til presidentvalget, skjedde det til tonene av en aggressiv svertekampanje av meksikanske innvandrere, som fortsatt gir gjenklang nesten tre år senere. Trump hevdet at meksikanske innvandrere var mennesker som Mexico bevisst ville bli kvitt og derfor eksporterte i hopetall til USA, som dermed fikk både narkotika og kriminalitet i uante mengder med på kjøpet.
- De er voldtektsmenn, fastslo Donald Trump, før han tilsynelatende besinnet seg et sekund og mildt antok at noen av dem, «formodentlig», også var gode mennesker.
Donald Trump har mange ganger snakket om «bad hombres» - slemme menn - fra Mexico som hovedargument for å bygge en «stor, fin mur» langs grensen.
Hans nedsettende språk er ikke bare et dramatisk brudd med vanlig praksis i det multikulturelle innvandringslandet. Det har også juridiske konsekvenser. Nylig henviste en dommer direkte til hva han kalte Trumps rasemessig nedverdigende språkbruk, da han avviste regjeringens krav i en høypolitisk sak om mulig statsborgerskap til innvandrere i USA, som for mange år siden ankom landet ulovlig som barn. Tidligere har en annen dommer spent ben for Trumps såkalte innreiseforbud med henvisning til hans tidligere diskriminerende uttalelser om å stoppe all muslimsk innvandring.
Donald Trumps måte å omtale immigranter på er én av forskjellene mellom USA og det offisielle EU, påpeker Gerd Battrup. Hun driver grenseregionforskning ved Syddansk Universitet i Odense.
- Vi har ikke noen felles europeisk drøfting om at folk skal holdes ute og er forbrytere. Det er en menneskerettsdimensjon som man ikke finner hos Trump. Det er nok en større bekymring i Europa for at det er farlig å emigrere. Den skandinaviske og europeiske debatten er altså ikke like krass som den amerikanske, sier Gerd Battrup.
Mens Donald Trump presser på for å få bygget muren sin, har EU skjerpet sin egen ytre grensekontroll på flere måter, spesielt etter at flyktning- og migrantsstrømmen nådde toppen i 2015. EU har inngått en avtale med Tyrkia, som skal minske antallet flyktninger inn i Europa, og man samarbeider tett med Libya i Middelhavet. Samtidig har en rekke EU-land mot øst på egen hånd reist lange grensegjerder.
- Europa er jo først og fremst beskyttet av Middelhavet, og mot øst, hvor man fortsetter å sette opp gjerder, er det også enormt store og tynt befolkede skogområder inn mot Russland og Hviterussland, som faktisk er under sterk bevoktning. Jeg tror ikke at Europa har så mye de skulle ha sagt i forhold til USA i den sammenheng, mener Battrup.
Militarisering av grensen
Sine Plambech, seniorforsker i migrasjon og grensekontroll ved Dansk Institut for Internationale Studier, viser til militariseringen av grensen som en fellesnevner. I USA vil Trump sette inn militæret. Hun påpeker at i Europa ble Nato involvert i Middelhavet, og i Danmark ble Forsvaret satt inn ved grensen til Tyskland. Begge steder ser politikerne litt bort i fra hva forskningen hevder har effekt, og snakker i stedet direkte til befolkningene sine, vurderer hun. I likhet med Gerd Battrup ser hun imidlertid en klar forskjell i måten man snakker på.
- I Europa fører man et humanitært språk for å legitimere og forklare grensekontrollene. Man bruker mye pedagogisk energi på å forklare at grensekontrollen og redningskoordineringen flyttes til Libya primært for å redde migrantene. At vi rett og slett gjør migrantene en tjeneste ved å stramme inn på denne måten. Den retorikken ville aldri kledd Donald Trump, sier Sine Plambech.
Forskeren ser flere mulige grunner til at EU bruker det humanitære språket i stedet for «bare å kalle det grensekontroll». Én grunn er kanskje at Europa på dette området samarbeider med land som håndterer menneskerettslige spørsmål på en måte vi ofte kritiserer, sier hun.
I USA ser forskeren flere paradokser. Ett er at den ulovlige innvandringen over grensen er fallende, og at det i stor grad er kvinner og barn som ankommer.
- Hele retorikken om at det er «den slemme mannen» som må stoppes på grensen, kan man ikke lese av i statistikken. Det kommer i det hele tatt veldig få meksikanere over grensen for tiden. Europa håndterer helt andre tall, sier Sine Plambech.
Et annet paradoks er at Trumps mur er omstridt, men i realiteten ikke noe nytt, men en oppgradering av den eksisterende kontrollen, påpeker hun.
- USAs grense er avstengt enda mer enn EUs. Det er derfor litt paradoksalt at han fortsetter å snakke om denne muren, sier Sine Plambech.
Louise Riis Andersen, som er seniorforsker i utenrikspolitikk ved Dansk Institut for Internationale Studier, mener ikke at forskjellen mellom USAs og EUs reelle grenseregimer er så stor som retorikken antyder.
- EU har neppe noe belegg for å belære amerikanerne om noe som helst. Vi snakker om det som en humanitær innsats, men i virkeligheten er det jo for å holde dem ute fra vår del av verden. Det er vi jo også ganske klare på når det kommer til stykket. Fordi vi utkontrakterer det til andre land, så betaler vi oss liksom unna det og får noen andre til å gjøre møkkajobben. USA har ikke den luksusen. De har en landegrense. Vi har et Middelhav og noen bufferland, sier hun.
- Det er symbolpolitikk
Mens den europeiske grensekontrollen altså er geografisk kompleks, politisk ømfintlig og delvis satt ut på anbud, dyrker Trump den håndfaste symbolikken på grensen til Mexico. Selv om de fleste nye «ulovlige» migrantene ikke lenger sniker seg over grensen, men innvilges lovlig innreise på visa og blir boende når det utløper, og selv om mesteparten av narkotikaen smugles inn via offisielle grenseoverganger.
- Det er ingenting som tyder på at det skulle være noen grunn til å sette inn militære styrker langs den amerikanske grensen. Det er symbolpolitikk. Der kan man kanskje si at Europa med Syria sto i en unntakssituasjon, sier Sine Plambech.