Varaordfører Jarle Martin Gundersen lukker døra og lener seg litt bakover i stolen.
Utenfor Rådhuset spaserer en gruppe pensjonister i morgensola, mens han selv griper muligheten til å imøtegå en kommentar i Adresseavisen med tittelen «Klæbu ser ut som en parkeringsplass. Vil det hjelpe at bygda blir en del av byen?»
- Med all respekt, kremter Gundersen:
- Klæbu sentrum vil nok aldri vinne noen skjønnhetskonkurranse, men ville avisen vurdert Tiller, eller for den saks skyld Trondheim, med utgangspunkt i parkeringsplassen foran City Syd?
Gundersen flytter seg ytterst på stolen og serverer noen varme fakta om bygda som fra 1. januar 2020 blir en bydel i Trondheim:
Sju kor.
To korps.
En golfbane med greener av kunstgress, og et utall lag og foreninger, sier han. Kort sagt, et idretts- og kulturliv som samler brorparten av bygdas 6000 innbyggere, i tillegg til en fantastisk natur. Med andre ord, trodde du Klæbu var en parkeringsplass, er det på tide at du går ut av bilen!
Og, ikke minst, sier varaordføreren. Klæbu har noe Trondheim sårt mangler, nemlig ledige arealer. I prosent øker ikke folketallet så mye, men Trondheim blir 54 prosent større etter fusjonen med Klæbu.
- Nå får Trondheim mer enn nok areal til både næringsliv og boliger, uten å legge press på dyrket mark, sier Gundersen.
Og da er det jo litt artig å tenke på, smiler varaordføreren, at mer enn halvparten av det nye landarealet som kommer inn under Trondheim, eies av en familie registrert i den danske adelskalenderen.
- Det er mange interessante personer jeg kan anbefale dere å snakke med i Klæbu, men skal jeg prioritert én, må det bli Anne. Anne Roksvaag Huitfeldt.
Dansk adel i Klæbu
Den litt glisne bjørkealeen ender i et tun med en gammel Massey Ferguson traktor, ei dieselpumpe, noen staselige bygninger og en høyreist kvinne med så livlig latter at den får åkerstubben til å blomstre.
Anne Ellinor Roksvaag var en ung sykepleierstudent fra Hammerfest da hun traff odelsgutten Tønne Huitfeldt på en av Huitfeldt-familiens hytter i Brungmarka.
- Det var jo kjærlighet ved første blikk, sier hun, og siden har jeg og Tønne vært sammen om det meste.
- Tønne?
- Ja, mange tror jo det er etternavnet hans, men siden fjortenhundretallet har annenhver odelsgutt i Huitfeldt-slekta hett for Tønne og Arild. Selv venter vi bare på at en av våre sønner får ei jente så vi kan kalle henne Tønna, hahaha.
Mannen Tønne er direkte etterkommer av den gamle, danske adelsslekten Huitfeldt, som spredte seg til Norge da en av odelsguttene ble gjort arveløs fordi han valgte kjærligheten til en kvinne familien mente var et dårlig gifte. Man skal aldri nekte noen å bli sammen, ler Anne, vel å merke hvis det er snakk om ekte kjærlighet.
Det siste var antagelig ikke tilfellet da hun her en høst ble oppringt av en av sine sønner med beskjed om å skynde seg ut i åkeren.
Mykporno i åkeren
- Jeg spurte hvorfor han ikke ringte faren sin, og fikk til svar at «nei, du må gå du, mamma». Og dærsken, vet du hva? Midt i åkeren, som bølget fram og tilbake i høstbrisen, var det brettet ut et digert pledd omringet av noen lyskastere. De var i full gang med å spille inn en pornofilm!
- Her i Klæbu?
- Ha dokk ut av åkeren, ropte jeg, og ut av bygda me! Hahaha, du tok hardt i, sa en skogeier fra Brattsberg til meg noen dager senere, for de slo seg ned i åkeren hans.
Men når klæbyggen kommer for å vie seg i storstua på gården, er det ikke nei i hennes munn.
Det letteste ville vært å overlate borgerlig vigsel til Rådhuset i Trondheim sånn umiddelbart, men nå har ordføreren og varaordføreren i Klæbu bestemt at det staselige hovedhuset på Moen gård, hvor to fabeldyr vokter inngangen med Huitfeldt-slektens eget våpenskjold, skal brukes til borgerlig vigsel.
Her skal de skal sitte i de peruanske stolene som stammer fra Arild Rosenkrantz Huitfeldt, en norsk diplomat som under krigen skal ha svart med denne ene setningen da Vidkun Quisling ba om hans troskap:
«Kjøss mæ i ræva!»
- Og det svaret er jo godt for historien til familien, ler Anne.
- Du ler mye?
- Hahaha, ja du får godt humør av å bo på landet, og her i Klæbu er det jo så mange fine folk. Jeg pleier å si, «velkommen til den flotteste bygda i Norge, her er det god plass til alle og folk er rause.» At utsikten til parkeringsplassen i sentrum ikke er den beste, spiller ingen rolle så lenge folk prater med hverandre i butikken. Og det gjør vi her!
En Tønne i skjul
- Men hvordan rotet egentlig Huitfeldtene seg ut hit?
- Jo, det skal jeg si deg. I 1942 tok tyskerne Huitfeldtgården i Kjøpmannsgata, et storslagent bypalé i franskpreget nyrenessanse, og da var det bare å komme seg ut i en fei og flytte alt familien eide til sommerhuset de hadde kjøpt på grunn av skogen. Familien drev jo med trelasthandel. Og familien trivdes vel så godt her i Klæbu at den ikke så noen grunn til å flytte tilbake da den fikk Huitfeldtgården tilbake etter krigen.
- Men hva med Tønne selv?
- Nå er han i skogen, vi er en av få i Trøndelag som fortsatt driver den. Vi tar ut 2500 kubikk i året, hvis det sier deg noe.
- Det høres mye ut.
- Ja, men med moderne utstyr kan det gjøres av en person med to maskiner. Og denne ene personen er altså Tønne, mannen min.
- Mulig å snakke med Tønne?
- Der er vi ulike, Tønne og jeg. Mens jeg ser nytten av offentlighet, og liker å snakke med folk, liker ikke Tønne oppmerksomhet rundt seg sjøl. Han liker ikke å bli fotografert, og det får vi bare respektere.
Men på veggene her inne i Salen, henger et imponerende anegalleri med alvorlige herrer, og noen få damer. Det er antikke stilmøbler med våpenskjold, under flygelet ligger en isbjørn og der borte henger en gammel befalsuniform. Og i finstua er det gammelt krystall og edelt metall på det oppdekte bordet.
- Ser du hva dette er for noe?
- Et vinglass.
- Ja, men glasset er perforert med hull i toppen. Tenk deg å servere en kvinne med dette glasset, da vil vinen renne ned i den dype utringningen hennes, hahaha, det var practical joke tidlig på nittenhundretallet. Og vet du hva dette er?
- En fotskammel?
- Det trodde jeg også inntil noen fortalte meg at det er en skammel til å plassere vesken, en veskekrakk.
En borgerlig vigsel i finstua, i regi av ordføreren eller varaordføreren, er selvsagt gratis. Men for dere som ønsker noe ekstra, tilbyr Anne full pakke med lam, elg, hjort og ryper fra egen eiendom. Og snart er loftet innredet til overnatting.
Men sånn til daglig jobber hun på gården, og med sin egen oase Vaaganhuset, hvor hun noen ganger i uka tilbyr lunsj og middag, i tillegg til å selge kortreiste, økologiske produkter fra gårdsbutikken hvor det henger gardiner festet i ei gammel treski.
Det var her ett av fusjonsmøtene mellom Trondheim og Klæbu ble holdt. Flere forretningsfolk fra byen kommer også til Moen gård og Vaaganhuset når det skal være litt hemmelig. Ingen ser dem komme, ingen ser dem dra, ler Anne. Og hun sier ingenting.
Privatkatedralisme
Fra Moen gård er det ikke lange biten med bil til Trangfossen, hvor isen sprengte seg vei gjennom fjellet fra Selbusjøen og la grunnlaget for det deltaet Trondheim sentrum i dag ligger på. Trangfossen er dessuten så trang at den aldri slipper så mye vann ned i Nidelva at den forårsaker flom i Trondheim.
Trondheim har med andre ord mye å takke Klæbu for, synes varaordfører Gundersen, og det er nettopp Trangfossen som er gjengitt i Klæbus kommunevåpen som av naturlige årsaker forsvinner når Klæbu slås sammen med Trondheim. På veien dit finnes forresten et lite symbol på denne utviklingen, festet på en byggverk som etter alt å dømme vil få stor oppmerksomhet når det står ferdig.
Det private kirkebygget i kleberstein er over elleve meter langt og fire meter bredt, og er bygd på avskjær og biter som er blitt til overs i forbindelse med restaureringen av Nidarosdomen.
Det er ti år siden steinhugger Atle Elverum startet på kirkebygget i romansk rundbuestil, hvor ett av de åtte blyglassvinduene er et rosevindu, og hvor døpefonten ligner døpefonten i Nidarosdomen.
Elverum, som vil ha minst mulig offentlig rundt kirka før den er ferdig, fikk for tre år siden besøk av et tjuetalls europeiske treskjærere og steinhuggere til en festival hjemme på tunet, hvor han også fikk hjelp med detaljene på kirka. Bare taket står igjen før den er ferdig.
Selve skipet vil få et bordtak, mens koret og apsiden - det runde taket over alteret - skal dekkes med stavkirkespon, forteller Elverum. Planen er å få kirka signet vet at en sakral person, for eksempel en prest, sier noen vers. Det skal ikke mer til for at den kan brukes til både vielser og dåp.
Og så er det den lille detaljen:
En av de tjuefire konsolhodene oppunder taket, viser en trehodet drage som angriper en ridder som bærer våpenskjoldet til Klæbu kommune, altså Trangfossen, og disse tre hodene skal vistnok representere Jan Tore Sanner, kommunesammenslåingenes far, statsminister Erna Solberg og ordfører Rita Ottervik i Trondheim.
Selv om hele 67 prosent stemte for sammenslåing med Trondheim, kan man fortsatt argumentere for at 33 prosent endte opp som motstandere av sammenslåingen, selv om det ble truet med at overføringene fra staten ville skrumpe inn til ei ert hvis de stemte nei.
Noen hevder det var trondhjemmerne, altså de som har flyttet fra Trondheim til Klæbu for å nyte godt av bygdas fordeler, som for eksempel billigere eiendom, som gjennom folkeavstemningen sørget for at kommunen «ble solgt ut» til stormkommunen Trondheim. Og at taperne er «de ækte klæbyggene.»
Håssåsig og mer til
Halvor Grendstad er sjette generasjon klæbygg, slekta hans slo seg ned ved Selbusjøen i 1794.
Akkurat nå befinner han seg i festsalen på den for lengst nedlagte Hallsetheimen, hvor han synger med Klæbu mannskor. Ellers er han, ved siden av å være bonde og fungerende salgssjef for et rørleggerfirma nede i byen, en av aktivistene i ei revygruppe som fikk navnet Håssåsig etter at Grendstad lurte seg fra en gymtime i militæret ved å påstå at han hadde «sinnssyk håssåsig».
- Den litt arrogante sersjanten turte ikke avsløre sin uvitenhet ved å spørre hva håssåsig betydde, sier Grendstad.
- Hva betyr det?
- Håssåsig betyr at strømpene dine siger nedover leggen, hahaha.
Grendstad tror revygruppa vil oppleve en gulltid i årene som kommer på grunn av kommunesammenslåinga, og ser ikke bort fra at den fra scenen legger ned hele bøgda.
Men, alvorlig talt, Grendstad er bekymret for nærdemokratiet.
- For oss bor i utkanten av Klæbu, i sjøbygda med 105 husstander, er det er vanskelig nok å slå gjennom når kommunestyret ligger i sentrum av Klæbu. Hvordan vil det bli når de som bestemmer befinner seg i Munkegata?
Mange skryter likevel av nærdemokratiet i Klæbu, hvor du kan stoppe et kommunestyremedlem på gata for å klage på et glatt fortau, og den folkevalgte ringer rådmannen som ringer en sandpåstrøer som sørger for at du våger deg ut i sentrum. Andre er ikke like imponert over reaksjonsevnen.
Flere av byggene på tidligere Hallsetheimen, som ble nedlagt for over tjue år siden, minner fortsatt om spøkelseshus med sine slamrende dører og knuste vinduer. Men mange av husene satt i stand av private, og det er blitt liv på tunene.
Glutenfritt eventyr
I solveggen på Seminarplassen sitter Ann-Mari Romul, opprinnelig nordlending, sammen med hunden Birk.
- Jeg satt akkurat her og tenkte på at det er seksten år siden vi kom hit, smiler hun.
For 970 000 kroner fikk hun en gasmmel systue på 430 kvadratmeter, som hun har rehabilitert til et vakkert hjem. Halvparten er seksjonert til en av hennes tre sønner, og skrått over på andre siden av tunet bor en annen sønn. De to jentene bor sammen med henne.
- Og her blir jeg.
- Mange i Trondheim vet ikke helt hva Klæbu har å by på, og nå skal vi bli sammen?
- Jeg har en sønn som havnet i rusen, og da merket jeg at Klæbu er et sted hvor du får vite når barnet ditt havner utpå. Her er det mange som bryr seg om mange. Men jeg merker jo at jeg bor på landet, det er en bondekultur, men det er jo bare koselig.
I de nærmeste husene bor flere kunstnere organisert i Seminarplassen.com. En av dem, kunsthåndverker Anne Bårdsgård, nevner svarttrosten tidlig om morran. Grevlingen. Rådyrene. I går kveld møtte hun og mannen Oddvar Brønstad fire elger.
- Sist høst plukket vi førti liter blåbær mindre enn tre hundre meter fra husveggen, men det må du ikke skrive for da flytter det plænti folk opp hit.
For mange trondhjemmere er Klæbu fortsatt en liten hemmelighet, smiler Bårdsgård.
I noen av de gamle institusjonsbyggene, produseres avansert teknologi. I det gamle administrasjonsbygget går det så det griner i glutenfrie bakervarer hos Klæbu Håndbakeri.
- Nå selger vi varer over hele landet og har tredoblet omsetningen hvert eneste år siden vi startet, sier Frode Gerhardsen. Fem ansatte har det siste året levere glutenfrie tjukklefser, skolebrød, boller, kanelsnurrer og et femtitalls andre produkter for over ti millioner kroner.
Snart flytter de utsalget ned til sentrum hvor de åpner en glutenfri bakerikafe i et bofellesskap med blomsterbutikken, et lysstøperi og en frisør.
- Men hva med oss som ikke trenger glutenfrie bakervarer?
- Jeg tror ikke du vil merke noen forskjell. Og lykkes vi med denne bakerikafeen i Klæbu, som ikke akkurat er City Syd, har vi plutselig et nytt konsept som kan brukes over alt i landet, smiler Gerhardsen.
Nede på blomsterbutikken står tjuefire år gamle Susanne Linderud Dahl Reklev. Innflytter. Hun kom fra byen til Klæbu for tre år siden.
- Koffer? Det bare blei sånn.
- Å?
- Først flyttet broren min, så flyttet ei venninne og så enda ei venninne, og så to venninner til. Nå venter jeg bare på at det rette huset dukker opp i nærheten av sentrum, så kjøper jeg.
- Klæbu sentrum, en parkeringsplass?
- Det er bare byfiser som snakker sånn. Jeg elsker Klæbu, det foregår minst like mye her som i en hvilken som helst bydel i Trondheim. Men sammenslåinga er bra, nå blir det skikkelig orden på kildesortering av plastsøppel, sånne ting er viktig for meg.
- Ah. Klæbu altså. Jeg har ikke angret en dag, smiler Brit Øwre som er på vei til lysstøperiet. Det er fem år siden hun flyttet fra byen til Klæbu fordi datteren flyttet hit med barnebarna.
- Da jeg ble skilt, flyttet jeg først til Nardo, men der fikk jeg ikke kontakt med en kjeft. Her har jeg fått et stort nettverk. Vi er en gjeng damer som går tur med staver, og vår drøm er at det kommer en restaurant på toppen av Vassfjellet, som vi kan nå med gondol. Men du, har dere vært på Nåva der borte? Nåva har alt mellom himmel og jord! Nåva er bedre enn Nille!
Mopeder rundt Stor-Klæbu
Ved inngangen sitter Tor Arne Devle, tredje generasjon kremmer, de siste tjue årene med Bunnpris. En kjøpmann skal være forsiktig med å irettesette kundene sine, smiler han, men det er vel et faktum at det er en viss handelslekkasje til Trondheim som begrenser tilbudet i Klæbu.
- Og det må de slutte med?
- Som sagt, du skal være forsiktig med å si noe om kundene.
Over benken henger en skisse av det som kunne blitt et gedigent riksanlegg for travsporten, med innlagt gondolbane til Vassfjellet. Våte drømmer, sier Devle, men noen må tenke de store tankene. Nå er travbanen bestemt til Malvik, men det er fortsatt usikkert om Malvik får bygd på grunn av inngrepene i dyrket mark. Fortsatt kan det være håp for Klæbu, smiler Devle.
Litt lenger nord i bygda, hos Lysklett grendalag, forbereder Klæbu speidergruppe seg til norgesmesterskapet i speiding.
Med sine 64 medlemmer er speidergruppa en av fylkets største. Speiderleder Tommy S. Johansen er også en svoren mopedentusiast, første søndag i juni arrangerer han «Tempo Moped & MC Vårslepp» som denne gangen byr på en seksti kilometer lang rundløype som svinger innom nabokommunen Stor-Klæbu, nærmere bestemt Trondheim.
På kommunehuset sitter fortsatt varaordfører Jarle Martin Gundersen, slik varaordføreren skal sitte, inntil videre, mens ordføreren er på møter i Trondheim.
Da han vokste opp på seksti- og syttitallet, ropte byungene «Høl i gjerdet på Klæbu» etter dem, men i dag er bygda preget av både selvtillit og optimisme, sier han. Han savner egentlig bare en pub, en ren pub hvor folk går ut for å jabbe og drikke øl. Levende bygd, sier Gundersen, men da tenker han også på tømmerdrift, lam på beitet, kyr og kalver.
- Når vi planlegger boligfelt, tenker vi også skiløyper.
Men det finnes også en raritet i Klæbus utmark, sier Gundersen. For noen år siden var han med på «ordførerens tur», og på toppen ble de til sin store overraskelse møtt av Viggo Valle fra Påskelabyrinten, som stilte dette spørsmålet til både ordførere og lyttere:
«Hva heter toppen som er felles grenspunkt mellom fire administrasjoner, og hvilke kommuner er det snakk om?»
- Men det kan du jo sjøl finne ut av, ler Gundersen, idet vi tar turen ut av kommunehuset som snart blir sykehjem, og bort til Kulturskolen med sine 250 elever.
Det er det ingen ventetid for å få plass hos oss, sier rektor Ruth Eriksen stolt. Tett samarbeid mellom alle grupper, sier hun, i ei bygd som vet å benytte seg av kulturskolen. Men ingen vet med sikkert hva som vil skje etter sammenslåingen med Trondheim, hvor det er opp til flere års ventetid på å komme inn på kulturskolen.
- Men den vedtatte intensjonsavtalen mellom kommunene er klar, sier Eriksen. «Kulturskoletilbudet i Klæbu skal opprettholdes med lokal tilknytning og undervisning,» heter det i avtalen.
Utenfor fylles kunstgresset med unger, det påstas at nesten alle de 6000 innbyggerne på et eller annet vis er knyttet til Klæbu Idrettslag. Vi drar mot Selbusjøen, betaler femti kroner i bompenger og kjører opp til Gjenvollhytta, som også drives av idrettslaget.
Ny Bymark med ulv og bjørn
Ut av skogen kommer Tove Margrethe Hørgård Unsmo og Eivind Unsmo, med hunden Rosa halsende bak.
- Ah, se deg rundt, sier hun.
- Ah, og her er en artig nyhet til deg som er pressemann, sier han:
- Mandag etter påske så vi jervespor her borte, snart kan Trondheim skryte av å ha jerv også.
Og jaggu ligger det ikke en kjærlighetshistorie på lur her også. Nyttårsaften for tretti år siden, fem minutter på tolv, i den åttekantete kirken i Klæbu, som er spesiell fordi klokkeren står midt i kirka med menigheten rundt seg, reiste Eivind seg og sa: «Du, jeg lovte moren min å forlove meg i år».
- Han hadde fem minutter på seg, og heldigvis svarte jeg ja, ler Tove Margrethe som flyttet til Eivinds hjembygd.
Også Eivind ble litt irritert på den kommentaren i Adresseavisen, sier han, som konkluderte med at «Klæbu kan få flere fordeler av å skifte status fra bygd til bydel, men at veien til sentrum blir like lang som før.»
- Jeg skrev et leserinnlegg bare for å riste det av meg, men jeg sendte det ikke.
- Å?
- Sannheten er jo at vi må gratulere Trondheim med Klæbu! Her får dere sårt tiltrengte arealer, en ny bymark med jerv, hvor det av og til også lusker en og annen ulv, gaupe og bjørn. I tillegg kan dere snart skryte av å ha hele Nidelva og deler av Selbusjøen, og en befolkning i Klæbu som i all hovedsak er positive til sammenslåingen.
Så var det dette med Trondheims høyeste topp. Snart heter den ikke Storheia lenger, men Kråkfjellet. 817 meter, sier Unsmo. En fin og snill tur opp, sier han.
- Du har ikke tilfeldigvis et bilde liggende?
- Jo da, jeg fotograferte et reinsdyr på toppen, bildet viser også den fantastiske utsikten mot Leksvika. Jeg kan sende deg bildet.
- Nydelig!
- Jeg kan sende deg et bilde av jervesporene også ...
- Ah. Nydelig.
- Og av Klæbus største tre, ei furu som er over fire meter i omkrets. Da kan jo leserne sjøl sjekke om det finnes noe større tre i Trondheim. Det skal ikke forundre meg om dere snart også må til Klæbu for å se Trondheims største tre!