Veien snirkler seg i hårnålssvinger, klamrer seg fast langs den bratte fjellsiden. Under oss ser vi sporene av steinras som gjennom harde vintre har gitt autovernet noen solide trøkker og ikke stoppet før de har nådd bunnen av dalen langt der nede. Takk og pris for at sesongen for snøstormer og glatt føre er over.
Vi er på roadtrip, over høye fjell og langs dype daler, fra by til ødemark, på vei mot de langstrakte viddene der urbefolkningen fremdeles lever med sine dyr, slik de har gjort det til alle tider.
Vi har passert små bygder der ingen skulle tru at nokon kunne bu, hvor gudshuset troner over en liten klynge hus, og der ukas storvask henger ute til tørk og vitner om en lokalbefolkning som trassig holder stand mot ras, uvær, ødemark og fraflytting.
Nå skal vi ut til de ytterste vidder, der stjernehimmelen er den klareste og byens hektiske lyder aldri når fram.
Vi har reist fra byen i støvet vår. Kastet votter og luer, og heller trukket skjerfet over hodet for å skjerme mot sola. Vi har reist, men ikke før vi har besøkt torget, der værbitte håndverkere med trevler i nevene utøver gammel kulturkunnskap med ærekjær hånd. De er en utdøende rase, her også. Ungdommen finner andre yrkesveier nå, enn å bli treskjærer, garver eller smed.
Men innomhus holder tradisjonene stand. Her har husmannskosten aldri gått av moten, brødene bakes som de alltid har vært bakt, og bestemors gamle kakeoppskrifter har slett ikke gått i glemmeboken, men serveres fremdeles til hverdag og fest. Innom disse veggene går livet sin gang.
I Marrakech.
En reise. Til en fremmed verden. Og likevel så merkelig kjent. Som en reise tilbake til mors og mormors barndom. Til et svart-hvitt bilde av oldemor med skaut og lange skjørt. Til snirklete vestlandsveier. Håndverk som dør ut. Husmannskost. Til tiden da småungene startet skoledagen med bønn og måtte pugge salmevers i timen.
Den gang, ikke bønneropene fra moskeen, men kirkeklokkene, kalte bygda til gudstjeneste og hestehover klapret i gatene. Da våre egne urinnvånere, rallare og veifarende, ble sett på med et skrått blikk. Tiden da kvinnene holdt seg ved kjøkkenbenken, søndagen var hellig, dans var forbudt og alkohol var noe som ble inntatt i all hemmelighet.
Alt dette, men i en annen verden, med berbere og burkaer, i en kakofoni av klaprende hover, salgsrop og hissige bilhorn. Og disse evige bønneropene over byen.
Forskjellene er enorme, i rikdom, muligheter - og friheten i et norsk pass. Men likhetene er likevel større.
Folk er folk. Overalt hvor du ferdes.