Ja, vi elsker dette landet og ja, jeg elsker korpsmusikk. Men forholdet mitt til korps har vært en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Akkurat nå er jeg og korpsmusikken så å si bestevenner. Det har ikke alltid vært slik. Nå er det vel på en måte det samme med korps som det andre mai-fenomenet, nemlig Melodi Grand Prix, at enten så hater eller elsker du det.

Mange vil si at det vakreste med skolekorps ikke er selve musikken, men fellesskapet. Her er det ingen reservebenk, som i ungenes ballspill. Ingen topping av laget, alle er med og alle behøves for å skape helheten. Korps er inkluderende.

Tja. Nå skal jeg fortelle noe jeg aldri har sagt til noen før. Fordi det er utrolig flaut og også såpass sårt at det fortsatt gjør litt vondt. Jeg fikk ikke være med i skolekorpset i bygda der jeg vokste opp. Jeg var sju år og drømte om å spille kornett. Og som sagt, dette var ikke i en storby med mange unger å ta av, men i ei bygd. Det var opptaksprøve, faktisk, og jeg møtte forventningsfullt opp og ikke var jeg nervøs, det eneste jeg husker er at jeg gledet meg sånn til å få blå uniform og en skinnende blank kornett. Men dirigenten sa nei. Den følelsen i magen husker jeg fortsatt innmari godt. Jeg begynte på fotball, bestevenninna mi fikk kornett.

Ikke komme inn i skolekorpset lissom. Det er lov å bli bitter. Det var jo ikke akkurat dit de kuleste ønsket seg. Med korpsdrømmen knust, begynte jeg å mislike korpsmusikk. Jeg syntes alle som spilte i korps var ordentlige nerder og at musikken kun var irriterende. Mye kulere med fotball altså.

Så ble jeg voksen og mamma, og da lillebror i familien kom hjem og sa han hadde begynt i skolekorpset, tenkte jeg: Åh, nei, korpsmusikk klarer jeg bare ikke! Men så skjedde det jo noe, når jeg så gleden som oppsto da ulydene fra hornet etter hvert ble musikk. Jeg begynte å glede meg over at i alle fall et familiemedlem er musikalsk nok til å marsjere i gatene 17. mai.

Jeg mintes egne korpsdrømmer, uten å være altfor hårsår og tenke seg til, tidligere denne uka, da korpset marsjerte på 1. mai, sto jeg med klump i halsen, tårer i øynene og syntes det hele var så utrolig vakkert. Jeg tenkte: Norge i rødt, hvitt og blått, hvitveis, softis og korps! Det blir jo ikke ordentlig fest uten korpsmusikk? Endelig kunne jeg si som Ikko sa i filmen Orps fra 2009: «Når ble det nerdete å spille i korps, lissom?». For korps er da ikke bare for nerder, ikke nå lenger i alle fall. Aviser over hele landet har de siste årene meldt om økt interesse for skolekorpsene, og nei, korps spiller ikke bare traurige marsjer. Så langt ifra og alle vil med, og mitt håp er at det får de, uten å måtte bli avvist på en kjapp opptaksprøve. Ikke så kult det, når du bare er sju år og ikke aner ennå hva du egentlig kan og vil.

Men samme det, det ble som det ble og nå skal jeg straks stryke både min egen bunadsskjorte og lillebrors korpsskjorte, for det nærmer seg selve festdagen. Jeg skal vifte med det norske flagget, mens han marsjerer. Vi skal prise våren og landet og spise mye is. Men ærlig talt, jeg kunne i det minste fått et forsøk, og kanskje gått bakerst i korpset med et triangel?

Les flere tankestreif her

ann.iren.bevre@adresseavisen.no