- Jorden kaller?

- Det er litt sånn. Livet begynner på nytt, liksom. Eller på ordentlig, kanskje?

En ettermiddag i forrige uke, da mai, du skjønne milde tok rennefart inn i Thorleif Haugs vei i Vettakollen og folk veltet ut fra villaene med spader og raker og trillebårer, ble Marit Bjørgen med på leken, hun også.

- Eller dugnaden.

Som slike aktiviteter også kalles i de mest tilbakelente sideveiene ovenfor Holmenkollen.

Marit Bjørgen slapp naturligvis å presentere seg – «det er jeg som bor i det midterste huset der borte» - og ingen utba seg en forklaring på hvorfor hun ikke hadde luket et ugress eller stusset en hekk i løpet av de fem årene hun vitterlig hadde bodd her oppe. Selv i dugnadsnasjonen Norge rekker langt over 200 reisedøgn i året som fraværsgrunn, i hvert fall når hensikten, som i Marits tilfelle, hele tiden var den aller beste: Å vinne så mange VM- og OL-gull og verdenscuprenn som mulig.

Hun leverte nok til at det kompenserte for både nymalte stakittgjerder og kantklipp av fellesarealer, men heretter lover Marit full skjerping.

- Velkommen til virkeligheten, bruker Fred å si om det som venter meg nå.

Det var midt på blanke formiddagen, og Marit Bjørgen subbet rundt i raggsokker og hadde all verdens tid. For et par timer siden hadde hun ruslet ned til barnehagen på Frognerseteren med Marius, og etterpå gikk hun tilbake i et passe bedagelig tempo, uten å presse seg i den siste motbakken og uten å bli det minste andpusten. Alle naboene var dratt på jobb nede i byen, registrerte Marit i det hun svingte inn borte ved postkassestativet, men alle småfuglene på vestkanten hadde tydeligvis samling borti skogholtet ved palasset til teaterlegenden Toralv Maurstad denne morgenen. Sangen bar helt fram til dørstokken til Marit Bjørgen i det hun låste seg inn.

Tryggest: - Jeg bruker å si på spøk til Fred at vi i hvert fall bør pelle oss opp til Rognes når Marius nærmer seg konfirmasjonsalderen.

Etterpå, mens hun laget en kopp kaffe, følte hun seg nesten litt rampete fordi hun i samme øyeblikk bestemte seg for at det fikk holde med denne ene ynkelige turen ut i dag. Senere ville hun ta bilen og kjøre innom Matkroken og handle middag samtidig som hun hentet Marius. Kanskje kom hun til å treffe på Therese Johaug i nærbutikken, selv om sjansene nok var små.

- Therese har jo sine timer med trening å gjennomføre. Slike hensyn trenger ikke jeg å ta, humret Marit.

Fortsatt gikk det en skittengrå og maskinpreparert snøstripe gjennom Nordmarka, rett bortenfor huset hennes, men det fristet ikke å spenne på seg skiene.

- Ikke i dag heller. Jeg har ikke gått på ski på nesten to uker, fortalte Marit og la i stedet tre skillingsboller på en tallerken.

Hun som var der alltid

«Hva skal vi gjøre nå, Marit Bjørgen?» lød budskapet til en gjeng rødruss på vei til russetreff i Stavanger tidligere på dagen. De var to-tre år gamle da Marit mesterskapsdebuterte som seniorløper i Lahti-VM i 2001, og hun har vært det samme for denne generasjonen som kong Haakon må ha vært for tippoldeforeldrene og kong Olav for besteforeldrene deres. En dronning som alltid var der, år ut og år inn.

- Det er først nå som jeg kan lene meg tilbake og senke skuldrene, at jeg virkelig innser hvor lang tid som er gått. Jeg har tilbrakt tjue år, langt over halve livet mitt, på et landslag. Jeg har vært privilegert fra dag én, jeg har fått alt tilrettelagt for å kunne prestere maksimalt. Og når jeg hører at jeg kan ha betydd såpass mye for så mange mennesker, blir jeg oppriktig ydmyk og glad.

Debutanten: Marius var ringside i sitt aller første mesterskap i Lahti i 2017, og så mamma klemme til med fire gull i sin come-back-sesong etter fødselen.

Det Marit Bjørgen skal bedrive de neste ukene og månedene, er gradvis å tilvenne seg et liv hun knapt kjenner, for å si det rett ut. Et forsiktig anslag viser at hun har bodd i omtrent 4000 døgn på et hotellrom fra hun kom med på juniorlandslaget i 1998 og frem til hun sjekket ut i Alta rett etter påske. Det tilsvarer bortimot elleve år i ren netto liggetid på hotell. Føy til 850 årlige treningstimer i gjennomsnitt, og vit at det er en kraftig mental omstilling og fysisk nedtrapping som venter.

- Ja, det er en jobb som skal gjøres, dette også. Først og fremst må jeg lande og være streng med meg selv, slik at jeg ikke risikerer å bli oppspist og plutselig befinner meg et sted jeg ikke burde ha vært.

Hun hadde knapt rukket å tørke vekk tårene etter den emosjonelle avskjedsforestillingen under NM i Alta, før Dag Erik Pedersen ringte og inviterte henne til å være med i neste sesong av «Mesternes mester».

- Det er absolutt ikke noe jeg har lyst til, og i hvert fall ikke nå. Det skulle tatt seg ut om jeg skulle ha reist bort i en måned for å være med der, eller i «71 grader nord», som jeg også takket nei til, når det jeg har gått og lengtet etter det siste året, er å få være her, sier Marit Bjørgen og peker utover i stua og mot lekekroken til Marius.

Lekehjørnet: I denne kroken av stua har Marit, Marius og alle lekedyrene tilbragt time etter time for å ta igjen det tapte de siste ukene.

Det er i dette hjørnet av stua hun har oppholdt seg mest de siste dagene.

- Alle nettene borte fra Marius var ille nok i seg selv de siste månedene, men heller ikke da jeg var hjemme var ting fullkomment. To treningsøkter om dagen krever hvile imellom, hvis det skal ha noen hensikt, og da kan jeg ikke gå ut og leke i to-tre timer i stedet. Det har egentlig vært det verste i denne perioden, å ikke kunne være til stede med hud og hår i de korte periodene da jeg tross alt var fysisk til stede her i huset.

Hun tror ikke at Marius er helt trygg på henne ennå.

- Han passer på meg hele tiden, og forsøker å rive av meg klærne når han ser at jeg er på vei ut for å trene. Han liker det ikke.

Lave skuldre: Klokka var passert litt over tolv, og Marit Bjørgen hadde vært en tur i barnehagen, rett nedi bakken, men det fikk i grunnen holde som fysisk aktivitet denne dagen. Hun ville ta bilen når Marius skulle hentes på ettermiddagen.

Etter at Marit Bjørgen abdiserte i Alta, har hun knapt trent i det hele tatt. Motivasjonen forsvant brått da hun ikke lenger måtte trene, men hun er innforstått med at kroppen må trenes sakte, men sikkert ned, som det heter. Da Vebjørn Rodal sluttet etter en lang karriere som en av verdens beste mellomdistanseløpere i friidrett og brått kuttet all mengdetrening, la han på seg 12-14 kilo nesten før han visste ordet av det. Rodal var en fysisk pingle sammenlignet med muskuløse Bjørgen, som må legge en ganske så systematisk plan for å bygge seg ned.

- Jeg forstår at det er mange som er fascinert av dette. Noen har antydet at jeg fortsatt må trene bortimot 300 timer for å lande trygt, men jeg har null stress. Både Fred og jeg vil fortsette å bruke marka utenfor her så ofte vi kan, så jeg føler meg ganske trygg på at dette skal ordne seg.

Tante-rollen

De flyttet opp i Voksenkollen for å bo tre-fire stavtak unna løypenettet i VM-anlegget, men Marit og Fred Børre har ingen planer om å flytte ned til sivilisasjonen nå som ingen av dem, rent yrkesfaglig, lenger har behov for å halse innover i Nordmarka i timevis hver dag. Det behovet har i og for seg gamle Lundberg, olympisk mester i kombinert på Lillehammer i 1994 og to ganger verdensmester, ikke hatt så lenge Marit kan huske. Han la opp året før hun gikk sitt første VM i 2001.

- Han er jo elleve år eldre enn meg, og født i samme tiår som mamma. Det får han ofte høre, kan jeg love deg. Og neste år blir han 50.

Høyt hevet: Det er januar 2003, og hjemme på gården på Rognes, med Gauldalen lang der nede, er det like før eventyret skal starte for fullt. I februar vinner 22 år gamle Marit sitt første VM-gull.

Hun var 13 år da hun satt foran tv-en hjemme på Rognes og så sin fremtidige samboer vinne på Lillehammer. De møttes første gang, ganske tilfeldig, under VM i Oberstdorf i 2005. Kjemien stemte på en prikk, husker Marit, og selv om begge var i hvert sitt forhold på den tiden, forsto alle som så dem på nært hold, hva som var i emning.

- Verden stoppet liksom opp, og det tok ikke lang tid før vi var et par.

Tryggheten i å ha en makker som selv hadde vært i det samme gamet, hjalp Marit gjennom de tre vanskelige årene fra 2006 til 2009, da det meste buttet imot rent sportslig. Og etter at Marius kom til verden i romjula i 2015 har Fred Børre vært helt uvurderlig, sier hun.

- Det sier seg selv at det ville vært umulig for meg å prestere som dette uten Fred. Denne livsstilen har vært et felles prosjekt, også før Marius ble født, men spesielt de to siste årene.

Nå vil alle vite om Marius snart får en lillebror eller -søster.

- Jeg har ønske om å få flere barn, jeg. Skjer det, så skjer det, sier Marit.

Litt tøft: - Det har egentlig vært det verste i denne perioden, å ikke kunne være til stede med hud og hår i de korte periodene da jeg tross alt var fysisk til stede her i huset.

Fred Børre Lundbergs 15 år gamle sønn, Fredrik, bor hjemme hos faren og Marit annenhver uke.

- Han kom inn i livet mitt da han var omtrent på Marius sin alder. Jeg har aldri vært noen reservemamma for Fredrik. Én ting var at jeg nesten aldri var hjemme, men det har vært mer naturlig for meg heller å være en slags reservetante for ham.

Den rollen har hun etter hvert fått god trening i, som tante til de to jentene til storebror Anders (39) og de to guttene til lillesøster Kari (32).

- Det var fullt hus og stormende jubel da de bodde her under Kollen-helga. Men ingen av dem var spesielt interessert i tante Marit, om jeg skal være ærlig. Alt som sto i hodet på ungene var å få treffe Johannes Høsflot Klæbo. Fred fikset et møte mellom dem, og da de kom hjem utpå ettermiddagen, var de helt starstuck.

Den trygge festkulturen

I tiden som kommer håper Marit Bjørgen å kunne se tantebarna Ida, Sanna, Filip og Felix langt oftere enn det hun har fått tid til så langt.

- Selv om jeg har bodd i Oslo i ti år, må jeg fortsatt til Rognes for å kunne si at jeg er hjemme på ekte. Og med Lundamo som en god nummer to. På samme måte som Fred må helt opp til Bardu, der begge hans foreldre bor. Vi har savnet å ha besteforeldrene til Marius tett på oss, sier Marit.

Ola Bjørgen, faren til Marit, bor fortsatt på gården der hun vokste opp på Rognes. Foreldrene ble skilt for noen år siden, og mamma Kristin, som driver treningsstudio på Støren, bor på Lundamo, der også Anders og Kari holder hus med sine familier.

- Det er umulig for meg å se for meg hva jeg gjør om fem år. Jeg har fått mange tilbud allerede, og jeg har samarbeidspartnere som ønsker å jobbe videre med meg. Men hvor vi kommer til å befinne oss geografisk i fremtiden, er vanskelig å si.

Hjemmebane: Møysommelig, i mil etter mil, forberedte Marit Bjørgen seg til VM i Falun på rulleski gjennom Gauldalen i september 2014.

Oslo har kortest vei til alt, og inntil videre blir hovedstaden i hvert fall basen. Men hver torsdag lander Gauldalsposten i den umerkede postkassen i Thorleif Haugs vei og holder henne oppdatert, og i mai – når det flagges for konfirmanter og russen raver rundt i grisedyre russebusser i Holmenkollåsen – tar hun seg i å lengte tilbake til Rognes midt på 1990-tallet.

- Jeg bruker å si på spøk til Fred at vi i hvert fall bør pelle oss opp til Rognes når Marius nærmer seg konfirmasjonsalderen. Vi debuterte på samfunnshuset helga etter at vi var konfirmert, slik regelen var. Der smakte vi på hjemmebrent for første gang, helt i pakt med tradisjonene, det også. I døra sto det noen foreldre og holdt vakt, slik at ting tross alt ikke kom helt ut av kontroll. Det lå en slags trygghet i det også. Jeg vet ikke helt hva som raver rundt i villaveiene i Holmenkollen på kveldstid, og hva som serveres på hjemme-alene-festene her oppe, ler hun.

- Det går en del i kokain, ryktes det?

- Ja, og i så fall foretrekker jeg heller den lokale heimerten i Gauldalen.

- Du drakk din del?

- Og ble olympisk mester ... Men ikke derfor. Rett skal være rett.

Oppdrag Afrika

Da Marit Bjørgen kom tilbake etter å ha levert Marius i barnehagen tidligere i dag, sto det en budbil utenfor huset og ventet på henne. Omsider hadde de store olympiabagene til langrennsløperne dukket opp etter å ha vært på vidvanke i flere uker. De var fylt med rekvisitter fra Sør-Korea, samt litt skittentøy, og Marit hadde bare slengt den fra seg i entreen.

- Jeg må huske på å gjemme bagen før Marius kommer hjem, ellers så tror han at jeg står på farten til å reise bort igjen.

For selv om det heretter vil bli minimalt med fravær sammenlignet med hva som har vært, må Marius bare finne seg i at mamma fortsatt kommer til å være borte noen døgn. I morgen reiser hun til Hellas for å promotere Trondheims søknad om å få ski-VM i 2023, og det er bare en uke siden hun kom hjem fra Zambia, der hun hadde tatt med seg venninnen og rådgiveren Guri Knotten Hetland for å besøke en barneby i Livingstone.

- Jeg har vært ambassadør for SOS-barnebyer i flere år, men har ikke fått anledning til å reise på slike oppdrag, før nå. Det var en opplevelse på alle vis.

De ansatte i barnebyen hadde forberedt ungene på det storfine besøket, og de hadde vist dem bilder av Marit Bjørgen og forklart at det hvite stoffet som lå på bakken var snø.

- Jeg fikk møte fadderbarnet mitt, Bernard, som jeg har fulgt i ti år og som nå er blitt 16. Han var en hyggelig og omsorgsfull gutt som jeg kjente meg veldig igjen ifra da jeg var på hans alder.

I den grad hun kan se for seg å spille en rolle i kraft av den hun er, vil Marit gjerne gjøre flere slike oppdrag. Men idrettspolitikk styrer hun langt unna.

- Jeg så at noen nevnte meg som et alternativ til at skiforbundet hadde lansert Erik Røste som norsk kandidat til FIS-styret, men tro meg, det er ingen jobb for meg. Det fins helt sikkert andre kvinner der ute som kunne gått inn og gjort en skikkelig jobb, men jeg er ikke satt sammen som en maktspiller, og det tror jeg du må være for å kunne fungere i et slikt miljø.

Lyden av Post og Bjørn

Da hun tok en snartur på tredemølla dagen før, hentet hun frem gulløpet i Alta og så for første gang på lenge en hel NRK-sending med seg selv i hovedrollen.

- Jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det så ofte, men noen løp kan det kanskje være moro å se igjen. Jeg har ganske mange timer til gode som jeg aldri har fått med meg.

Nedturen: Marit Bjørgen tok til tårene da alt gikk galt på sisteetappen i OL i Torino i 2006. Hun gikk ut bak Tyskland, men kom i mål på femteplass.

For det er et lite paradoks at Marit Bjørgen er en av de få i Norge som ikke har sett alle de sendingene som gjennom 15 år, fra hun vant sitt første VM-gull i 2003, bidro til å binde en hel nasjon sammen.

- Lyden av lørdag, vet du hva det er?

- Nei.

- Når stemmene til Jann Post og Togeir Bjørn fyller stua, og langrennshelga er i gang på NRK.

- Akkurat. Og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til å kunne stå opp og lage frokost med Fred og Marius på en helt vanlig lørdag, for deretter å synke ned i sofaen og se langrenn på tv i et par timer.

Når de første verdenscuprennene starter i slutten av november, tror hun at abstinensen er borte.

- I den grad jeg vil merke noe, er det vel når jentene møtes på Beitostølen og sesongen offisielt sparkes i gang igjen. Jeg mottar ikke lenger e-poster fra skiforbundet, ser jeg, men jeg er fortsatt med på damelandslagets WhatsApp og følger med på hva som skjer der. Men jeg skal greie denne overgangen veldig fint, forsikrer Marit Bjørgen.

Og om noen år kan det hende at hun krysser Grønland eller drar på en ekspedisjon til Nordishavet.

- Noe sånt. En tur over Grønland ville trigget meg skikkelig Det å sette seg et mål, det å bruke kroppen, bo i telt, mestre kulda, oppleve det store eventyret utenfor oppkjørte spor. Det kunne vært noe. Men det skjer ikke denne vinteren og heller ikke den neste.

For nå er Marit Bjørgen kommet hjem for å bli en stund.