Det sies at de som rammes av en uventet katastrofe også er dem som blir mest traumatisert av hendelsen. Nå er det vel å ta kraftig i å si at jeg forrige helg ble utsatt for en stor tragedie, men likevel har hendelsen bitt seg fast i meg. Den nekter å gi helt slipp. Bare så du er advart: Det jeg her skal fortelle om er et skikkelig i-lands-problem.

Så du denne?: Konfirmasjonsdagen - kanskje er det foreldrene, like mye som barna som blir til ungdom, som trenger et overgangsritual?

Det er litt nerver i forkant av en konfirmasjonsfeiring. Ikke nødvendigvis bare for konfirmanten, men også for arrangementskomiteen. Familie fra nær og fjern skal samles, skilte skal møtes igjen og venner skal finne sin plass i mylderet. På toppen av det skal det være hyggelig. God mat skal spises, bordsetningen skal fungere og kloke ord skal sies. Det er så mange små ledd som skal på plass. Alle små detaljer må planlegges for at den store helheten skal bli bra.

Alle hadde lave skuldre og store smil. Alt var ryddet. Konklusjonen var at konfirmasjonsdagen hadde vært fantastisk. Nå var det tid for siste del av finalen i Eurovisjon song contest, med alt det medfører av humor og til dels småspydige kommentarer. Stemningen var god.

Som mor hadde min lille bekymring vært at konfirmanten, som er dagens hovedperson, ikke skulle få en flott dag. Derfor bestemte jeg meg for å strekke meg langt. På spørsmål til konfirmanten om det var noe hun ønsket for dagen svarte hun at det hadde vært flott å få en kake med bilde på. Konfirmasjonskaka ble bestilt god tid i forveien. Dette blir en morsom overraskelse tenkte jeg, etter at jeg hadde brukt mye tid på å finne et flott bilde som egnet seg. Det var litt dyrt, men la gå, dette er tross alt en festdag.

SE OGSÅ: Av og til tenker jeg på hvordan det ville vært å komme til jorda fra en annen planet?

Det var da jeg satt der glad og med hvilepuls i sofaen at lynet slo ned. Du, spør en venninne, var alle kakene der? Ja, svarer jeg fornøyd. Men NEI! Plutselig husker jeg det. Jeg hadde glemt å hente den gjeveste kaka. Den som skulle smykke kakebordet. Hvordan var det mulig? Det føltes som jeg ble truffet av en bøtte iskaldt vann.

Med ett er alle tanker om en flott dag fortrengt av at jeg har gjort én feil, én megatabbe! Istedenfor å gå til sengs med en god følelse den dagen, legger jeg meg med en følelse av nederlag. Gang på gang går jeg gjennom hva som kan ha skjedd. Jeg tok jo bilde av kakebordet. Hvorfor merket jeg det ikke da? Hvorfor ringte de ikke fra bakeriet? Slik går det når ungdommer tar over servicenæringa, freser jeg. Det hele topper seg på jobb mandag. Da har en kollega, snill som dagen er lang, tatt med seg rester etter deres flotte konfirmasjonskake. Så får jeg mail fra kakeprodusenten: Hva syntes du om kaken din?

Gode venner hjelper meg heldigvis tilbake på rett kurs. Ha-ha, nå ga du oss en god nordnorsk latter, sier en tante. Det er klart ting kan gå galt på en slik dag, det er jo mennesker som planlegger, og da skjer det feil. Og det gjelder å ikke legge lista så høyt at endringer blir store skuffelser. Men sannheten kommer fra en kollega: Det ultimate tegnet på overflod er når den flotteste kaka mangler, og ingen merker det. Da er vi stappmette.

kjerstin.rabaas@adresseavisen.no