Jeg visste hva folk i klassen sa om Aron. At han ikke var til å stole på. Han kunne låne penger til cola eller snop, også vippsa han deg aldri tilbake.
Det ble sagt at han rappa ting fra gymgarderoben og at du aldri måtte la jakka eller skolesekken henge igjen i rommet om Aron var der, ikke om du hadde noe av verdi i den. Spør meg ikke hvor det dårlige ryktet kom fra, eller om noen kunne bevise noe av det. Jeg likte ham. Blikket hans fortalte meg at det som ble sagt var jug.
Jeg fortalte ikke andre hva jeg tenkte om saken, ikke engang Hedda eller Vilde. Så der hadde du meg: feig som faen. Jeg turte i alle fall ikke å prate med Aron. Jeg var ikke den mest pratsomme på skolen. Som oftest lot jeg Hedda og Vilde ta seg av snakkingen. Særlig Hedda. Hedda og jeg hadde vært venner siden første klasse på barneskolen; nå gikk vi i første på Strinda videregående. Hedda kunne ingen stoppe kjeften på. En gang leste jeg at folk fant seg venner som var mest mulig forskjellige fra seg selv, visstnok var det et slags urinstinkt. Tenk deg at du levde med en liten flokk på en savanne eller noe. Da ville du helst vært sammen med folk som kunne tatt seg av ting som du ikke fikset selv, folk som kunne kutte over strupen på antiloper, for eksempel. Jeg mener: Jeg hadde aldri sett Hedda kutte over strupen på en antilope, men jeg tvilte ikke på at hun kunne ha gjort det, om det var nødvendig. Det er nettopp sånne ting jeg ikke var god til, kutte strupen på antiloper, snakke en hel masse i klassen, ta kontakt med en gutt jeg likte. Jeg sugde til sånne ting. Det jeg var god til, var å forstå meg på andre folk. Pappa påsto at jeg hadde det fra ham. Han påsto en hel masse som ikke stemte. Men der kunne han ha rett. Å være en god menneskekjenner betyr som regel at du kjenner deg selv også. Så jeg visste at jeg ikke ville sagt et pip til Aron hele året, om ikke han snakket til meg først.
«Litt av ei lue», sa han og satte seg ned ved siden av meg på bussen en dag. Han dro hånda gjennom det svarte, krøllete håret og sa: «Du er litt alternativ, du. Ingen sminke. Tipper foreldrene dine handler mat på Helios eller noe».
Vi var på vei hjem fra Strinda. Jeg hadde blitt igjen og gjort lekser etter skoletid, og det var få andre elever på bussen. Jeg hadde lyst til å si til ham at etter den kommentaren, forsto jeg godt at de andre i klassen ikke fikset ham. Det var en skikkelig elendig startreplikk, uansett hva han forsøkte å starte her.
Isteden sa jeg:
«Mamma har strikket den.»
Han nikket megetsigende.
Vi ble sittende stille til bussen hadde fått opp farta. Så skjedde det. Jeg kjente at det boblet i magen, og jeg klarte ikke å holde meg. Plutselig satt jeg der og lo. Han så på meg, som om det hadde klikka for meg.
«Jeg tror garnet i lua er kjøpt på Helios», sa jeg. «Økologisk garn.»
Nå lo han også. Og der var ikke en drittsekklatter.
«Jeg tok deg på kornet», sa han.
«Heldig, du,» sa jeg.
«Jeg kunne lært deg å være litt kulere», sa han.
«Jeg kunne lært deg å være litt hyggeligere», sa jeg.
Jeg hadde lyst til å spørre om han var klar over hvor upopulær han var i klassen, men jeg holdt kjeft om det.
«Jeg har sett deg på bussen før», sa han. «Du går av ved Sollia.»
«Fordi jeg bor der.»
«Jeg bor rett overfor deg», sa han. «Risvollan.»
Jeg så på ham. Håret hans virket ikke som om det hadde vært vasket på flere dager. Hadde jeg vært
Hedda eller Vilde, eller egentlig en hvilken som helst jente med litt vett i hodet, hadde jeg bedt ham om å flytte seg.
«Hva syns du om å flytte til Trondheim?» spurte jeg ham.
«Jeg digger det», sa han.
«Nei, det gjør du ikke», sa jeg. «Hvorfor flyttet dere fra Oslo?»
«Fordi vi bodde på et kjipt sted. Fordi mora mi ikke fikk jobb der. Jeg vet da faen. Vi flytta bare.»
Jeg fikk en følelse av at han ville fortelle meg noe mer, men plutselig sa han:
«Det er ikke lett å bli kjent med folk i byen her.»
«Hadde du venner i Oslo?»
«Noen, åssen det?»
«Folk sier at du stjeler», sa jeg. Han kunne like godt få høre det.
Han så på meg en stund. Så flirte han.
«Tror du på dem?»
«Nei», sa jeg.
«Da er det enten de som juger eller du som er naiv», sa han.
Etter det begynte vi å snakke sammen på bussen, og av og til på skolen når ikke andre så oss. En dag spurte han meg om vi skulle treffes etter skolen.
«Ved froskedammen», sa jeg.
«Froskedammen? Hvor er det?»
«Oppi skogen bak blokkene det jeg bor. Jeg gikk dit med pappa når jeg var liten og fanget rumpetroll. Nå for tiden går jeg dit for å tenke. Du kommer til å like det. Det er et bra sted. Vi går dit sammen. Vi møtes ved busstoppet etter middag. Send meg en melding.»
«Jeg kan ikke nummeret ditt», sa han.
«Jeg er RoedeFlette på Snap», sa jeg. «Skrives med oe istedenfor ø.»
«RoedeFlette? Tuller du?»
Han lo og ristet på hodet. «Du er ganske sprø. Du har ikke rødt hår en gang.»
«Send meg en snap», sa jeg.
Jeg visste ikke hva det var med ham som gjorde meg så modig.
-
«Gummistøvler? Hallo?»
Han sto der og lo av meg.
«Det er vått i skogen», sa jeg. «Støvler er bedre enn tøysko i alle fall. Du blir gjennombløt.»
«Du er verre en mora mi», sa han.
Vi begynte å gå på sykkelstien som førte videre til en sti som tok oss inn i skogen.
«Bor du bare med mora di?» spurte jeg.
«Jeg har en søster.»
«Og faren din?»
«Han er i Oslo», sa han.
«Hvorfor flyttet dere bort fra ham? Blir det ikke vanskelig å holde kontakten?»
Han stanset.
«Du, jeg trenger ingen psykolog.»
«Sorry», sa jeg. «Det er arvelig.»
«Hva mener du?»
«Begge foreldrene mine er psykologer.»
«Og de spiser økologisk mat og ser vel ikke på tv på kveldene. Jeg tipper de stenger av internett klokka ti om kvelden også.»
«Halv elleve», sa jeg og smilte skjevt.
Vi var begynt å gå igjen og var kommet inn i skogen der stien gikk opp en lang bakke mot froskedammen.
«Vi har noe til felles», sa jeg.
«Har vi? Du kødder nå.»
«Vi er begge gode til å lese andre mennesker», sa jeg.
«Ok», sa han.
Så tenkte han seg om en lang stund før han sa:
«Faren min sitter i fengsel. Han kommer snart ut.»
«Hva har han gjort?»
«Det kan være det samme.»
«Men om han kommer ut snart. Hvorfor flyttet dere?»
Han så på meg og så ut som om han var på nippet til å si noe mer om det. Men han må ha ombestemt seg.
«Er det langt igjen?»
«Rett her borte.»
Det var vår. Froskedammen var full av rumpetroll. Vi satt lenge og så dem svømme under vann. Snakket om folk på skolen, lærere. Vi lo hele tiden. Han hadde en fin latter. Og jeg likte de brune øyene hans når han lo. Det glimtet i dem da. Og hele verden virket lysere på en merkelig måte.
Dagen etter kom han ikke på skolen. Jeg kunne ikke fatte det. Jeg sjekket mobilen hele tiden. Han måtte da kunne sende meg en melding om han var blitt syk eller noe. Vi hadde hatt det så fint kvelden før.
Hvert friminutt var jeg nær ved å fortelle om ham til Hedda og Vilde. Men jeg lot det være. Jeg skammet meg ikke over ham, selv om jeg visste de syntes han var en dust. Det var ikke det som var problemet.
Problemet var at jeg ikke visste hva jeg følte. Det var ikke lett å finne på noe å si om ham som ga mening.
Jeg var ikke forelsket. Det kunne det ikke være.
Forelskelse? Hallo? Vi hadde nettopp begynt å snakke sammen. Betatt? Nei, vet ikke. På en måte var han en tulling. Det virket ikke som om han brydde seg om andre folk og hva de mente om ham. Men han brydde seg om meg? Gjorde han ikke?
Da jeg satt på bussen på vei hjem irriterte det meg at jeg tenkte så mye på ham. Gutten hadde vært syk en dag, og jeg hadde ikke klart å konsentrere meg om annet enn det. Hva var det med meg?
Så fikk jeg en snap.
Ser du hvor jeg er?
Froskedammen, tenkte jeg og så på bildet.
Hva gjør han der? Han er ikke mye syk.
Kan jeg komme? snappet jeg tilbake. Jeg følte meg som en dust. Hvorfor skulle jeg spørre ham om jeg fikk komme? Jeg burde bare fortalt ham at jeg kom. Hvor teit kan man være.
Han svarte med et hjerte.
Hva faen mente han med det, liksom?
Han satt ikke der han hadde gjort på bildet. Faktisk var han ikke å se noe sted. Jeg ropte etter ham.
«Aron? Hallo? Slutt å tull og kom fram.»
Jeg skulle til å sette meg på steinen der han satt på bildet. Jeg hadde tenkt å sende ham et bilde fra samme sted med teksten: dust.
Da fikk jeg øye på de røde flekkene på steinen.
Jeg bøyde meg og rørte på en av dem med fingeren. Flekken var helt fersk. Blodet hadde ikke størknet. Brått kjente jeg meg iskald. Skjelvende holdt jeg opp mobilen.
Hvor er du? meldte jeg.
Rett etter jeg hadde sendt, plinget det i en telefon. Jeg skvatt til og så meg rundt. Lyden kom fra trærne bak meg. Sakte gikk jeg inn mellom stammene. De var våte og seige å ta på. Bakken her var dekket av blåbærlyng. Det luktet jord og råttent trevirke. Jeg studerte lyngen. Mange planter var revet opp. Løse lyngkvister var lagt i en haug. Hånden hans stakk ut på siden av den. Jeg løp bort til ham. Kjente på hånden. Den var slapp og kald. Jeg feiet lyngen av ham. De våte tøyskoene kom til syne, buksa, jakka, ansiktet. Han var helt hvit i fjeset. Øynene hans stirret på meg, tomme og uttrykksløse. Jeg kastet meg over ham. La kinnet mot munnen hans for å se om han pustet. Kjente etter pulsen, men det fantes ingen. Jeg så etter sår eller skader som kunne forklare det som hadde skjedd, men det var ingen synlige merker på ham.
Var han drept? Hvorfor skulle ellers noen forsøkt å gjemme liket? Men den som hadde gjort dette hadde ikke hatt god tid, kanskje var det gjort i panikk. Ikke engang mobilen hadde morderen tatt med.
Jeg reiste meg og så meg rundt. Drapet må ha skjedd nettopp. Drapsmannen kunne befinne seg i nærheten fortsatt. Jeg snudde meg vekk fra ham og løp. Stanset ikke før jeg var kommet helt hjem. Der kastet jeg meg på senga og tenkte:
Det finnes bare en fornuftig ting å gjøre: Ringe politiet.
Isteden ringte jeg Hedda. Jeg klarte ikke å fortelle henne hva jeg hadde sett. Alt jeg sa var at hun måtte komme. Jeg måtte vise henne noe.
«Ta med Vilde.»
Vi møttes på sykkelstien nedenfor borettslaget og gikk sammen til forskedammen. Det fine med Hedda var at jeg ikke behøvde å forklare henne så mye.
Hun forsto liksom hva jeg tenkte uten at jeg måtte bruke mange ord. Vi hadde kjent hverandre siden barnehagen. Noen ganger kunne vi lese hverandres tanker. Hun forsto at det var alvor.
Da vi kom fram tok jeg jentene med inn mellom trærne.
Der ble jeg stående og bare stirre.
«Han er ikke her», sa jeg.
«Hvem er ikke her? Hva snakker du om?»
«Aron er ikke her», sa jeg og kjente at jeg skalv på hendene.
«Aron i klassen? Hva skulle han gjort her. Hvorfor skulle vi gidde å møte ham», sa Vilde.
«Han lå her», sa jeg og pekte på de løse lyngplantene som lå strødd utover. «Han var død og han lå her.»
«Død? Har du mista klinkekulene?»
Hedda hadde en egen måte å uttrykke seg på.
«Nei, ser jeg gal ut?»
«Ikke mer enn vanlig», sa Hedda.
«Og pleier jeg å lyve for dere?»
«Nei», sa Hedda. «Det gjør du aldri.»
«Når du ikke skal kødde med oss», sa Vilde.
«Er det det du driver med? Prøver du å skremme oss?» spurte Hedda.
«Nei», sa jeg. «Helt seriøst jenter. Dere må tro meg.»
Jeg så fra den ene til den andre. Så at de sluttet å smile. Hedda sa:
«Det du forteller oss er sant? Aron lå her? Er du sikker på at han var død?»
«Tror dere ikke jeg tok pulsen? Han var død.»
«Hva gjorde du her?»
«Vet dere at jeg har snakket litt med ham i det siste?»
«Det har jeg faktisk mistenkt», sa Hedda.
«Hvorfor hang du med den dusten?» sa Vilde.
«Skjønner dere hvorfor jeg ikke fortalte noe til dere, eller?» sa jeg irritert. «Aron var mye kulere enn dere vet. Men nå er han død.»
«Du svarte meg ikke», sa Hedda. «Hva gjorde du her?»
«Vi avtalte det på Snap. Vi skulle treffes bare. Når jeg kom hit, fant jeg ham død. Så løp jeg hjem, ringte deg og vi dro hit med en gang. Det har ikke gått en halvtime en gang. Og nå er kroppen hans vekk.»
«Hva kan ha skjedd?» sa Hedda.
Jeg var så glad for at hun trodde på meg. Historien var helt vill, usannsynlig, men vi var venninner; det veide tyngre.
«Jeg aner ikke hva som kan ha skjedd», sa jeg.
«Har du ringt politiet?» spurte Vilde.
«Nei», sa jeg.
«Hvorfor ikke?» sa Vilde.
«Jeg vet ikke», sa jeg.
Det var sant. Jeg ante virkelig ikke hvorfor jeg ikke hadde meldt fra om dette med det samme. Det føltes så uvirkelig. Når politiet kom, ville det bli en realitet. Aron var død, mest sannsynlig drept.
Og nå var kroppen hans vekk.
JØRGEN BREKKE