Hva man ønsker at kunsten skal gjøre i det aktuelle rommet. Disse oppdragene er tidvis formulert noe klisjépreget og gir tidvis uttrykk for liten tillit til at en kunstner faktisk selv klarer å komme opp med et konsept som passer stedet. For hvor ofte fungerer et kunstverk akkurat slik man hadde sett det for seg? Det finnes mange triste eksempler på slikt.
Oppdraget her virker på papiret svært krevende: Å lage et såkalt relasjonelt kunstverk til den 900 kvadratmeter store luftegården på Tunga. Luftegården brukes kun av de få som sitter i forvaring, og som ikke vet når de slipper ut. At det skal virke relasjonelt betyr at det skal være et kunstverk som oppfordrer til samhandling, samtale, samhold og lignende. Altså et verk som virker i rommet og på folkene som bruker det. Jeg kan ikke tenke meg noe tristere enn et bestilt relasjonelt kunstverk i en fengselsluftegård og som ikke fungerer. Bare ved å påta seg et slikt oppdrag står man i fare for å gjøre et ellers grått sted til en permanent demonstrasjon av mislykkede trivselsforetak.
Kunstner og kunstkonsulent har her, noe overraskende, utviklet et hageanlegg: Benker som er treskulpturer, blomsterbed som er former utplassert etter bestemte mønster i rommet, planter som er tilpasset været i regionen, og som også påminner brukerne om årstiden man er i - noe man ellers ikke ville ha kjent på kroppen om luftegården forble grå og betong-preget.
Den relasjonelle handlingen - det konstruktive og oppbyggelige ved å foreta seg noe - er her å ta vare på plantene, buskene og trærne. Om man senker blikket ned fra kveilene av piggtråd på toppen av metallgjerdene, ser man ikke ned på den harde og ugjennomtrengelige bakken, men i blomsterbed og på grønnsaker i vekst. Her hjelper man seg selv ved selv å hjelpe til: Jo bedre man tar vare på livet i luftegården, desto mer frodig blir det rundt en. Slikt vedlikehold krever planlegging, fordeling av ansvar og et aktivt forhold til sine omgivelser generelt.
Anlegget er basert på Pytagoras’ læresetning om den rettvinklede trekanten og henter inspirasjon fra de såkalte edvardianske hagene. I repetisjonen av former skapes forskjellige lommer og områder i noe som ellers ville ha vært ett stort, tomt rom. I repetisjonen av handling skapes rutine og mening. I repetisjonen av årstider understrekes tiden som går - og kanskje også tiden man har igjen før man slipper ut. Og da forhåpentligvis som et menneske som har erfart noe konstruktivt og oppbyggelig, som det å vedlikeholde og ta vare på noe i fellesskap.
Her finner du flere av Gustav Borgersens refleksjoner om kunsten i Trondheim