Det er et ordtak som heter at det skal være lys i glasa, sier Lars Hyttehaug. Han sitter ved spisebordet på kjøkkenet sitt. Det er fra Ikea, og kjøpt da han pusset opp huset, gammelstua på gården Hytthaugen i Budal i Midtre Gauldal Kommune i Sør-Trøndelag. Huset er fra 1869.

Lars Hyttehaug er ikke alene om å pusse opp. Der de fleste norske bygder sliter med avfolking, har trenden i Budal vært at ungdommen kommer hjem, for å ta vare på det de har, i stedet for å rive og bygge nytt. Gården Hytthaugen ligger omtrent så avsides man kan komme i Budal, i enden av en grusvei, et stykke opp fra den litt mørke og trange dalbunnen, med utsikt over de slakke liene. Du kan ikke se Forrolhogna, men det er ikke langt unna.

- Det som er litt morsomt med å pusse opp ei sånn gammelstue, er at de alltid sto på den beste grunnen på tomta. De var vanvittig flinke til å finne beste grunnen å bygge på. På alle gårder der det er ei gammelstue og et nytt hus, står gammelstua på den beste grunnen, mener Lars. Han arbeider på anlegg som landmåler og vet hva han snakker om. Det gjør i enda større grad samboer Linn Bøhle, som er betongingeniør.

Det de er mest fornøyde med: Lars og Line: At det ble brukt gode håndverkere som visste godt hva de drev med, og at det ble så bra. Arve og Thina: At vi turte å gjøre det, og at det vises at huset er gammelt, samtidig som det er moderne og funksjonelt. Magnar og Gunn Hege: At vi har grepet en unik mulighet til å få til et veldig flott tun! Foto: Alle Stein Risstad Larssen

- Da vi begynte oppussingen målte vi huset, og det viste seg at det var omtrent helt i vinkel.

- Det er godt gjort etter 140 år!

- Ja. Og tømmeret kan være enda eldre. De hadde ikke pæng og kroner, vet du. Det var fattigmann det, på den tida. Så de tok i bruk tømmeret de hadde, og brukte det på nytt. Så mest sannsynlig er tømmeret enda eldre.

Balanse

Huset er i utgangspunktet ei lita trønderlån, men den slanke tømmerkassa har fått et tilbygg på begge sider. Kjøkken bak, entre foran. Lars har vært opptatt av å finne balansen mellom et moderne hus det er godt å bo i, og å ta vare på estetikk og tradisjon.

- Vi bevarer så mye vi kan, men kombinerer med litt nyere arkitektur. En skal jo tross alt bo her også, etter rimelig standard, forklarer Lars.

For eksempel har han lagt inn vannbåren varme, som er vedfyrt.

- Vi har to store vanntanker i kjelleren. Vi fyrer dem opp et par ganger i uka, i tolv timer, og så forsyner det huset med varme. Noen mener det ikke er så klimavennlig med vedfyring. Men når vi ser hvor fort det vokser igjen, og hvor nær vi får tak i veden, så synes vi det er ganske klimavennlig likevel, forklarer han.

Buret: På stabbur og småhus på Hyttehaugen finner vi igjen rødfargen Lars og Linn har brukt til å ramme inn døren på gammelstua som har blitt nystue.

Original inngang

Ytterst på det nybygde inngangspartiet finner vi igjen originalt byggemateriale. Portalen som omkranser døra er påmalt årstallet 1869.

- Vi tror denne er fra da de satte opp huset, forteller Lars.

- Vi tok det ned, og satte det opp på nytt for å få til innramminga.

- Hva var det som avgjorde fargevalget på utsiden?

- Originalt har den nok ikke vært så ulik. Vi forhørte oss med fagfolk nede på Byggmakker på Støren. Men akkurat den rødfargen her var det vi som fant på.

- Det var den vi hadde i skapet, legger Linn til.

- Jeg syntes den stemte bra med den røde fargen på de andre bygningene på tunet. Hvis du ser på stabburene rundt her, ser du at det er noen røde detaljer. Når vi plukket opp det, fikk vi en helhet, forklarer hun.

- Det var vel sagt at portalen egentlig skulle males i samme farge som døra. Men jeg tror dette ble like bra, ja, konkluderer Lars.

Tidsstempel 1: Over døren på Hyttehaugen henger dette utskårne årstallet.

Eldre

Litt nærmere sentrum i Budal finner vi ei bittelitt eldre gammelstue på gården Storrøsæter Søndre. Der bor odelsgutt Arve Storrøsæter med samboer Thina Fossen, fra Tiller, og sønnen Linus, sammen med et par mektige Berner Sennen-hunder og en litt doven Golden retriever. Foreldrene bor i nystua, som er fra slutten av syttitallet og nå altså blir gammelstua, sammen med bestemoren til Arve.

- Denne gammelstua er fra omtrent 1860, regner vi med. Her bodde det folk helt frem til syttitallet, med bad og do ute i fjøset, før bestemor og pappa og resten av familien flyttet inn i nytt hus.

Boplikt

Odelsgutt Arve og samboer Thina møttes på landbrukshøyskolen på Skjetlein, begge har agronomutdanning. Det var aldri skygge av tvil om hvor de

skulle bo.

- Det var aldri noen alternativ, humrer Thina.

- Nei, skulle hun være sammen med meg, så måtte hun hit. For jeg var ikke flyttbar, forteller Arve. Han har visst at han skal ta over gården hele livet, og de falt raskt ned på løsningen med å pusse opp gammelstua.

- Vi kunne jo ikke revet dette huset uansett, det har vært på gården helt siden starten. Vi må nesten vedlikeholde det. Det hadde heller ikke blitt billigere å bygge et nytt. Da kunne vi like godt restaurere dette, så vi slapp enda et hus å vedlikeholde. Og så er det jo litt artig at det bor folk her igjen. Bestemoren min på åttiseks synes det er veldig artig at vi flyttet opp hit.

Skeivt

Også de bygget på gammelstua på baksiden da de pusset den opp.

- Det manglet både baderom og klosett her inne. Og trappa var både bratt og krøbel, så vi måtte ta noen grep for å få det brukbart, forklarer Arve.

Den eneste motforestillingen de hadde mot å sette i gang, var tanken på gamle hus og fredning. At de ikke skulle få bygge om huset slik de ønsket.

- Vi ville jo ha et hus det er mulig å bo i. Det hadde vært dumt å koste på så mye penger hvis vi ikke fikk gjøre det som vi ville. Men ettersom det var gjort en restaurering rundt 1940 var ikke det noe problem. Det hadde nok vært annerledes om det sto uberørt.

Helt fritt for utfordringer har det naturligvis ikke vært.

- Mange av disse gamle husene ble satt opp uten at de var så veldig opptatt av at alt skulle være beint og rett. Veggene var ganske skeive, de var jo fornøyde hvis de fikk det tett og varmt. Men med materialene vi bruker i dag, så må det være litt beint. Det var litt arbeid det, naturligvis. Men vi hadde en veldig flink snekker, som har drevet med dette siden han var gutunge.

Eldst

Aller mest sentralt skal Magnar Løkkesmo og Gunn Hege Kjellberg bo. Et litt langt steinkast fra sentrum er de i full sving med å forvandle ei gammeslstue fra 1839 til sitt eget paradis. Der Hyttehaug og Storrøsætra er i drift med henholdsvis sau og kyr, skal det bare være hyggedyr hos Magnar, Gunn Hege og Peder, på Småvoll.

- Det blir vel litt småskala for hyggens skyld. Men ikke noe gårdsdrift, forklarer Gunn Hege.

Tunet er innrammet av gammelstua som er under oppussing, en liten låve, et beskjedent fjøs og et lite stabbur. Et helt uberørt gårdstun, sett bort fra garasjen som er under oppføring, felt ned i terrenget, med planlagt torvtak og panel i samme stil som fjøset.

- Skal alt her restaureres? Det er ganske mye?

- Ja, svarer Magnar.

- Du må ha lyst på, i hvert fall regne med, litt arbeid når du går på og skal bo her. Men vi har jo et nyoppusset fjøs, og så flytter vi inn i en nyoppusset bolig. Da er det bare to hus igjen, sier han med friskt mot. Det kan trengs - det hele skal være ferdig neste sommer.

Stødig grunn

Gammelstua er forlenget med seks meter på de eksisterende åtte og en halv. Tidligere har bygget hatt en del til, men det ble på et tidspunkt demontert og flyttet til Kotsøy. Bygget som står igjen har solid grunnmur, etter et inngrep i 1996.

- Da rev de fundamentet fordi dette bygget holdt på å ramle inn på tunet. De grov ut kjelleren og muret oppunder ny Leca-mur. Nå står det godt. Et veldig bra utgangspunkt for oss. Det er mye enklere når du vet at stua står, konstaterer Magnar.

Også Magnar og Gunn Hege er i ferd med å endre den opprinnelige trønderlån-formen på huset. Et planlagt tilbygg på fremsiden skal bli et lite inngangsparti.

- Det blir gang og vaskerom. Vi håper å få bevart noe av de opprinnelige veggene her inne, og det ser lovende ut. Døra skal vi bevare, men den skal flyttes. Selv om det er gammelt, synes vi at vi må ordne det slik som vi vil ha det. Så tilpasser vi deretter.

- Det er blitt en liten trend hos en generasjon unge i den lille bygda, dette. Hvorfor tror dere det er blitt sånn?

- De er litt tradisjonelle og vil ta vare på det som er, sier Gunn Hege. Hun er vokst opp inne i Bymarka i Trondheim. For dem handlet det også om muligheten til å ta over et unikt og urørt tradisjonelt gårdstun.

- Vi hadde muligheten til å få til et veldig flott tun, og et flott sted å bo. Og da vi så hvordan Lars og Linn, og Arve og Thina, har pusset opp, så ble det lettere, forklarer Magnar.

- Dessuten er det noe med at det tross alt var noen som reiste disse husene i atskillig trangere kår. River vi det, så mister vi litt sjel.

- Det hadde ikke vært det samme å rive det og sette opp noe nytt, legger Gunn Hege til.

- Det handler om å respektere det som er fra før. Noen har bygget dette.

- Vi vegrer oss for å la det stå tomt og sette opp noe nytt ved siden av også. Det handler vel litt om å bruke det en har, slår Magnar fast.

Neste uke: Bli med inn til de tre unge parene og se hva de har tatt vare på og hva de har forandret.

hjem@adresseavisen.no