Det var onsdagen etter påske, og helt siden kvelden før hadde Even Hovland forstått at det ble jobbet intenst i kulissene. På vei til sesongåpningen i Ålesund tidligere den dagen, hadde Jim Solbakken, agenten, ringt og fortalt at Rosenborg hadde fått et brått behov for å forsterke midtforsvaret rett før overgangsvinduet stengte. «Du får gjøre det beste ut av det i kveld», hadde Solbakken sagt.

Even Hovland hadde storspilt for Sogndal i 0-0-kampen mot Aalesund, men han brydde seg ikke om å lete etter kjente trønderfjes på tribunen i det han løp inn i garderoben etterpå. Han var mest opptatt av å ta en kjapp dusj og skynde på lagkameratene, slik at de rakk kveldsflyet hjem.

- Det var annerledes da jeg var yngre. Da kunne jeg kjenne det i hele kroppen, hvis jeg på forhånd ble fortalt at noen var ute i ens ærend for å saumfare meg.

Nå var han blitt 29 år og hadde lange opphold bak seg i både Molde, Nürnberg og som relativt fast inventar på landslaget i en lang periode. Den siste tida, etter at tyskerne ikke lenger ville forlenge kontrakten og han plutselig sto uten arbeidsgiver, hadde riktig nok vært tung. Men så hadde gammelklubben Sogndal forbarmet seg over sin gamle kaptein og tilbudt ham en langtidsavtale på høstparten i fjor, og selv om det til slutt innebar nedrykk etter det som skjedde mot Ranheim i playoffkampen tidlig i desember, var alt likevel til å leve med.

Solskjærs menn: Even Hovland, sammen med Martin Linnes og Emmanuel Ekpo, ble hentet til Molde av Ole Gunnar Solskjær foran 2012-sesongen og ble seriemester.

Like over midnatt hadde Even Hovland listet seg inn i huset for å unngå å vekke treåringen Olivia og lillebroren Isak på ett. Og så hadde han og kjæresten Hanna krøpet til køys, de også, forberedt på at det kunne skje saker og ting de neste timene som kunne endre planene for familien nok en gang.

Da telefonen ga lyd fra seg i barnehagen litt over klokka elleve, var det en enveisbillett til Trondheim som åpenbarte seg i displayet. Rosenborg og Sogndal var kommet til enighet om selve overgangssummen, visstnok på ca åtte millioner kroner, og nå hastet det med å få gjennomført den obligatoriske legesjekken, forhandle frem den personlige avtalen og få unna alt det nødvendige papirarbeidet innen overgangsfristen utløp ved midnatt.

- Olivia var opptatt i sin helt egen boble da jeg forlot barnehagen, men jeg tenkte at det var den tilvenningsperioden, det blir ikke der hun skal få sine første ordentlige venner. Trøsten får være at unger i den alderen tilvenner seg raskt.

Tysk gull: I løpet av tre år i Nürnberg endte Even Hovland opp med de to største trofeene han kunne drømme om. Først kom Olivia, her sommeren 2015 da hun var fire måneder, og to år senere fikk han og samboeren Hanna Mo sønnen Isak.

Olivia lærte både einz, zwei og drei i barnehagen i Nürnberg før pappa måtte ta telling i tysk fotball. Når Even Hovlands avtale i Rosenborg utløper, tidligst etter 2020-sesongen, vil hun og Isak prate kav trøndersk.

- Fascinerende, ikke sant? synes Even.

For i dette yrket kan du ikke være sikker på noe som helst, og slett ikke hvilket språk eller dialekt ungene ender opp med å snakke.

Tar ikke mye plass

Selv har Even Hovland aldri vært en mann av store ord, som det heter, verken på sognemål eller på tysk i de tre årene i Nürnberg. Han kan nærmest virke litt selvutslettende når han ikke opptrer med naturlig autoritet i et midtforsvar, og selv med sine 192 centimeter ruver han ikke i bybildet, slik fotballspillere av et slikt format gjerne gjør, selv uten at de behøver å anstrenge seg noe særlig. Da Even Hovlands overgang til Rosenborg ble kjent, trakk mange eksperter på skuldrene, og enkelte lurte på hvor fremsynt denne handelen egentlig var, om den ikke først og fremst bar preg av en smule panikk fordi Tore Reginiussens unge danske makker, Jakob Rasmussen, hadde surret litt for mye i de tre første kampene. Åtte serierunder senere fremstår kjøpet av Even Hovland som en knallsuksess, og mannen selv kunne, om han hadde vært satt sammen slik, seilt gjennom bygatene i dag og høstet anerkjennelse fra hvert eneste gatehjørne.

Ikke så brautende: - Jeg tar den plassen jeg trenger, men fotballspillere kommer i forskjellige innpakninger, sier Hovland.

Men knapt noen gjenkjenner Even Hovland.

- Jeg har aldri vært typen til å skyve frem brystkassa på det viset, selv om jeg liker å tro at jeg har forandret meg litt med årene. Før var jeg ganske beskjeden, og jeg trengte en del tid på å bli kjent med miljøet før jeg våget å heve stemmen. Sånn er det ikke lenger, jeg tar den plassen jeg trenger, men fotballspillere kommer i forskjellige innpakninger og vi er forskjellige.

En propell fra Loen

En gang i tiden ble Vadheim i Høyanger regnet som et av de viktigste tettstedene på Vestlandet. Bygdesenteret fungerte som et knutepunkt for reisende fra Bergen, enten de skulle nordover til Sunnfjord og Nordfjord, eller hvis de hadde tenkt seg innover i Sognefjorden. For Even Hovland var veivalget enkelt da han brøt opp fra Vadheim og flyttet til Sogndal for å fullføre videregående - og for å bli fotballproff.

- Det var planen hele tiden, å forsøke å livnære seg av å spille fotball. Helt fra vi spilte sjuerfotball i Vadheim, hadde jeg det som et litt hårete, men høyst realistisk mål.

De var ikke flere unger i Vadheim enn at så godt som alle som én måtte være med for at de kunne stille lag i kretsserien. Aldersspennet kunne være flere år, og Even tror selv han ble tidlig herdet av å bryne seg mot langt eldre spillere. På samme måte som lillesøsteren Stine (27) også la grunnlaget for det som i dag har gjort henne til en nøkkelspiller i toppserieklubben Sandviken.

- Hjemme spilte vi nesten hele tiden, og vi beveget oss knapt en meter unna huset uten at vi hadde med en ball, erindrer Even.

Å komme til Sogndal fra det vesle veikrysset som Vadheim tross alt var redusert til å bli etter at det opphørte som travelt ferjested på 1960-tallet, var ingen tidsreise av episke dimensjoner, men stort nok for en 16-åring likevel.

Alternativet: - Hadde det ikke vært for fotballen, ville jeg sikkert havnet på Hydro, tror Even. Faren jobber fortsatt på aluminiumsverket til Hydro i Høyanger.

Og på hybelen i Sogndal ventet Mats Solheim, en to år eldre kar fra Loen, en propell av en fyr som skulle bli Evens nære allierte i disse formative årene.

- Mats ble en viktig støttespiller i oppstarten av karrieren. Jeg liker å tenke på at vi fant på så mye faenskap sammen, men når jeg ser tilbake på denne tida, var det ikke all verden til fanteri egentlig. Litt Tigerbalsam i boxer-shortsen til en lagkamerat når han snudde ryggen til, kanskje, slik at det svei noe innmari når han tok den på. Men ellers sto vi opp i sju-tida for å trene før skoletid, og etterpå trente vi enda mer før vi gjorde lekser - og så sovnet vi gjerne tidlig.

Det var ikke akkurat et forbryterakademi.

De slo gjennom omtrent samtidig på Sogndals A-lag, og foruten den gode fotballoppdragelsen klubben ga dem begge, lærte de å holde seg i skinnet, selv i de periodene da klubben overpresterte i forhold til ressurser og det kunne vært fristende for noen og hver å leke småkonger i småbyen.

- Det er veldig vanskelig å ta av med høy sigarføring på et sted som Sogndal. Den blir en selvdisiplinerende bygd på det viset at alle vet at du ikke har en sjanse til å lykkes om ikke kollektivet fungerer. Sogndal har for lengst erkjent sin plass i fotballhierarkiet, og vet av erfaring at det enten er en kamp for å overleve i toppdivisjonen eller knive om opprykk fra nivå to. For at dette skal fungere, må alle gi alt for laget. Det er ikke rom for de store egoene.

Alltid et nytt steg

Even Hovland husker hvor opprømt han var da proffdrømmen gikk i oppfyllelse og han signerte sin første kontrakt som Sogndal-spiller, 18 år gammel.

- Der og da var jeg på sett og vis i mål, følte jeg, men så flytter du gradvis lista høyere for å se hvor høyt du kan komme.

I 2012 skiltes Even Hovlands og Mats Solheims veier. Mats dro til Kalmar i Sverige, mens Even reiste til Norge for å bli en del av Ole Gunnar Solskjærs storslåtte gullprosjekt.

- Det var lett å la seg lokke dit, av en trener som var det store forbildet som spiller for min generasjon.

Even Hovland var ti år da Ole Gunnar Solskjær ble matchvinner i Champions League-finalen mot Bayern München i 1999. At det gjorde inntrykk på ungene i vesle Vadheim, er ikke å ta i for mye, selv om søsteren Stine, som allerede var Manchester United-fan, frydet seg mer enn Liverpool-supporter Even.

- Men det å komme til Molde og til den auraen som omga Ole Gunnar på denne tida, året etter at han hadde trenerdebutert med å sikre Molde klubbens første seriemesterskap noensinne, var ganske spesielt.

Molde hadde forsøkt å hente ham i flere sesonger på rad, men først nå følte Even selv at tiden var inne.

- Det var hele tiden dette med å sette seg nye mål. Litt kynisk var jeg vel også, og jeg tenkte som så at en slik profilert trener, med det nettverket han har, kanskje kan hjelpe meg ut av Norge også, til en klubb i en stor europeisk liga.

Og dermed dro han oppover kysten, og denne gang i selskap med en enda bedre makker enn Mats Solheim.

- Jeg husker ikke helt hvordan Hanna og jeg traff hverandre i Sogndal, men faren hennes jobbet i klubben og vi hadde støtt på hverandre noen ganger allerede, og til slutt var vi sammen.

Klare for å erobre verden, selv om det i første omgang kun dreide seg om Molde, som i urbanitet bare var marginalt større enn Sogndal.

Det store eventyret

Han ble seriemester allerede i 2012 og fikk sin debut på A-landslaget den samme sesongen, og i løpet av de to neste årene gjorde Even Hovland seg akkurat så attraktiv som han hadde håpet for utenlandske klubber. Sommeren 2014, mens Molde var på vei mot et tredje seriemesterskap (og sitt siste, må det være lov å tilføye i denne parentesen), reiste Even og samboer Hanna Mo til Nürnberg, der de skulle tilbringe de tre neste årene.

- Det var liksom eventyret med stor E som nå åpnet seg.

Fast mann: Even Hovland spilte flere landskamper enn klubbkamper i en periode, og var blant Per-Mathias Høgmos mest betrodde menn. Her sammen med stopperkollega og eks-RBK-er Stefan Strandberg før en landskamp mot Portugal i 2016.

Etter Vadheim, Sogndal og Molde, var Even Hovland endelig etablert i en europeisk storby. Nürnberg var en klubb med stolte tradisjoner og seriøse ambisjoner om å komme tilbake til Bundesligaen, der mange mente at den rettmessig hørte hjemme. Historien lå som et tungt slør over klubbens stadion, som gjennom store deler av 1930-tallet var oppmarsjsted for Hitler-Jugend. I denne byen hadde naziforbryterne blitt stilt for retten under den store Nürnbergprosessen etter krigen.

Det var historie hvor enn Even Hovland snudde seg, både i fotballklubben og byen, men selv skulle han ikke skrive seg inn i noen av krønikene med store bokstaver.

- Det er lett å se tilbake på de tre årene og si at det kunne gått langt bedre. Men jeg ble skadd i den første oppkjøringsperioden, hadde deretter en ganske lang og god periode der jeg også vikarierte som kaptein, før stadige trenerbytter skjøv meg bak i køen igjen. Men bortsett fra det siste halvåret, frem til sommeren i fjor, da det kunne være tungt å motivere seg på trening når jeg visste at jeg uansett ikke ville få spilletid, var det en fin og lærerik tid.

Og sammenlignet med Tore Reginiussens mislykkede utenlandsopphold (19 minutter for Schalke 04 og null kamper for Lecce, der han var lånt ut), fikk Even tross alt over 70 kamper.

- Men først og fremst fikk vi Olivia og Isak. Begge ble født i Tyskland, og alt annet som skjedde mens vi var i Nürnberg, er uvesentlig sammenlignet med det.

Tid nok til alt

Klokka nærmer seg halv fem, og Even Hovland har parkert Volvoen borte ved Bakke kirke. Han skal plukke opp ungene i Stadsingeniør Dahls gate, der familien foreløpig har leid et passe romslig krypinn mens de ser seg om etter noe å kjøpe. Deretter skal de kjøre til et lekeland han har hørt snakk om ute ved Sirkus shopping. Even og Hanna har søkt om plass for Olivia og Isak i barnehage, men ikke fått svar ennå. Foreløpig er ikke det noe problem.

- Jeg funderer fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir ordentlig voksen, liksom. Mats studerte økonomi ved Høgskolen i Sogndal før han dro til Allsvenskan. Det er greit å ha noe å falle tilbake på, og helst noe du vil trives med, når karrieren tar slutt. Jeg er mer praktisk enn teoretisk anlagt. Jeg må snart bestemme meg, for det er ingen unnskyldning å si at jeg ikke har tid. Er det noe fotballspillere har flust med, er det tid, sier Even Hovland.

Han har latt seg imponere av Ranheims suksess så langt, der spillerne deltidsjobber ved siden av å spille fotball.

- Flere av spillerne i Rosenborg studerer i tillegg til fotballen, men det blir liksom ikke kategoriert som «jobb» på samme måte. Men se på André Hansen som er blitt advokat og Tore Reginiussen som følger forelesninger daglig for å bli fysioterapeut.

En kompis som spiller i Florø (i Obos-ligaen på nivå to), har tatt fagbrev som elektriker. Noe sånt, tenker Even at kan passe ham også. Eller rørlegger. Kanskje snekker. Faren jobber fortsatt på aluminiumsverket til Hydro i Høyanger, selv om han pådro seg en halvastma i fabrikkhallen og har skiftet stilling.

- Hadde det ikke vært for fotballen, ville jeg sikkert havnet på Hydro jeg også, og det ville vært helt fint. Men jeg er privilegert som har fått lov til å holde på med dette i så mange år, sier han.

Han og Hanna kjøpte et hus i Sogndal mens de ennå bodde i Tyskland. Planen er å dra hjem dit når karrieren er endelig over, men Even håper han slipper å flytte dit før det er gått noen år.

- Vi er jo født mellom høye fjell og med fjordarmene som omfavner oss, begge to, så det vil jo være naturlig å vende hjem når den tid kommer.

I mellomtiden får de stimulert behovet for vill vestlandsnatur gjennom korte ferieturer til hjemtraktene. Det er ikke så lenge siden Even og Hanna hang i en fjellside i Loen, 1100 meter over havet, sammen med Mats Solheim og kjæresten hans. Mats, som hadde gått den beryktede Via Ferrata tre ganger før, hylte av latter da han så hvor usikker bestekameraten var.

- Jeg er litt skeptisk av natur, og dette var et bra stykke utenfor det jeg var komfortabel med der og da, innrømmer Even.

«Med klatresele festa til solide virer, dett du ikkje ned. Og godt er det», sto det å lese på hjemmesidene.

- Det er viktig å komme seg ut av komfortsonen for å gå videre. Hvis Mats inviterer til en ny runde i fjellheimen, vil jeg sikkert takle det mye bedre enn sist.

Søndag kveld er fallhøyden minst like stor når Brann kommer til Lerkendal. Rosenborg kan for første gang i år overta serieledelsen, men det forutsetter at Even Hovland står frem med samme autoritet som han har gjort siden han kom hit i forrige måned.

- Som Sogndal-spiller er jeg flasket opp med at ingen ting smaker bedre enn å slå Brann. Dette er godt innenfor min komfortsone.