I vaktlokalet sitter to politimenn og følger realityserien «Survivor» på tv. Hvem skal stemmes ut i kveld? Utenfor vinduene, et par hundre meter lenger unna, er et helt annet spill i ferd med å starte.
Et tjuetalls menn klatrer over gjerdet som skiller havneområdet fra veien som løper parallelt med kysten. Det er ikke et særlig høyt gjerde, og derfor lett å klatre over. Fotografen og jeg forlater vaktlokalet og haster av sted mot den store gruppen med flyktninger og migranter.
Ingen av mennene ser ut til å være over 40. Mange av dem er tenåringer. Alle har bundet en vannflaske til ryggen med skolisser. Ellers har de ingenting annet med seg, bortsett fra mobiltelefonene sine, selvfølgelig.
De løper forholdsvis avslappet over den tettklipte plenen. Som atleter som varmer opp musklene før den avgjørende konkurransen. Hele tiden ser de seg omkring for å se etter havnepolitiet.
- Hello my friend, roper et par stykker som jeg gjenkjenner fra tidligere.
Og nå er politiet også her. De kommer på motorsykler eller i sølvfargede firehjulstrekkere sponset av EU. Billige Nissan-biler, fnyser en av politimennene til meg senere. Alltid er det noe galt med dem. Toyota ville vært et bedre valg, hevder han.
En betjent iført kamuflasjebukser, en stram T-skjorte og solbriller løper ut av bilen sin og roper mot mennene. Han er en av tøffingene i det greske grensepolitiet, og prøver å avskjære veien til mennene og jage dem tilbake over gjerdet. Han snur seg og kikker på meg.
- Hva mener du om det her, spør han.
- Litt kaotisk ..., svarer jeg forsiktig.
Det er noe ved denne betjentens utstråling som gjør at jeg ikke har lyst til å svare feil.
- Men hva mener du, spør jeg tilbake.
- Det er fullstendig sinnssykt, svarer politimannen, og fortsetter:
- Jeg synes de skulle fått lov til å reise hvor de ville. Jeg mener, vi tar oljen deres, og vi bomber landene deres. Og når de så forsøker å komme seg inn i Europa, gjør vi alt for å holde dem ute.
Kødder han med meg? Jeg ser undersøkende på politimannen. Prøver han å være morsom ved å si det han regner med er det siste jeg forventer å høre fra en slik skikkelse? Eller mener han det virkelig?
- Det er en drittjobb jeg har. Men hva skal jeg gjøre? Jeg har kone og barn, og det er ikke lett å finne jobb, sier han.
- For øvrig er det dumt av dem å hoppe over gjerdet i store grupper. Hver gang det skjer, ringer man jo etter sånne som meg. De vil ha større sjanser for å slippe inn i en lastebil eller om bord på et skip om de var alene eller i små grupper.
Politimannen snur seg mot de mange mennene som har stanset opp for å lytte til hva han sier.
- Kom dere vekk, roper han til dem.
Det er jobben hans. Mennene trekker seg langsomt tilbake til gjerdet de nettopp klatret over.
- Om du ikke hadde vært her ville politiet ha banket oss med batongene sine, sier en av dem i det han passerer meg.
- De er noen svin!
Dette er ikke en typisk dag på havna i Patras. Her er alt som regel stille og rolig. Og aktørene oppfører seg underlig. Kanskje til ære for pressen, altså fotografen og meg selv. Vel, litt lenger borte sparker en skallet politimann etter noen flyktninger mens han svinger en batong og skriker etter dem. Men normalt er det mye mer fart i «The Game».
Spillebrettet
Det er ikke et navn jeg selv finner på. Det er flyktningene som kaller det for «The Game» - «Spillet». Og ved denne havnestumpen i det nordvestlige hjørnet av Peloponnes minner det faktisk om et brettspill. Et avlangt brettspill som strekker seg to kilometer fra den ene siden til den andre, og kanskje en halv kilometer i bredden.
Brettet ser slik ut:
Den ene siden avgrenses av den lange kaia hvor ferjene legger til. På kaia er det et stort område hvor biler, busser og lastebiler står i kø for å kjøre om bord på skipene. Området er lukket inne bak et gjerde, som i den siste tiden er blitt enda høyere, forsterket og utstyrt med generøse mengder piggtråd. På noen av strekningene er det et ekstra gjerde et par meter innenfor det første.
Utenfor dette tilsynelatende sikrede området har vi ferjeterminalen med kiosker og kafeer og taxfreebutikker. Vi har kontrollstedene hvor lastebiler veies og undersøkes med hunder og røntgenmaskiner. Og vi har politiets og havnemyndighetenes lave bygninger, som er spredt over et stort areal med gressplener og lange parkeringsplasser hvor lastebilene stanser mens sjåførene får papirene kontrollert. Deretter kommer det lavere, ytre gjerdet, som separerer havneområdet fra kystveien.
Umiddelbart på den andre siden av kystveien, Antheias, ligger to store nedlagte fabrikker. Store byggverk med lekkasjer fra taket, knuste vinduer og murer som går i oppløsning. Rene ruiner. Inne i disse har omtrent 700 flyktninger og migranter slått opp sine små telt. Fra utkikksposter holder de øye med når skip og lastebiler ankommer havna. Slik ser spillebrettet ut.
Fabrikken
Den ene fabrikken er et tidligere sagbruk. Her bor de fleste mennene. Bygningene kan kollapse når som helst, og et skilt advarer om at man oppholder seg i byggene på eget ansvar og med livet som innsats.
De fleste av dem kommer fra Afghanistan, men her er også pakistanere, irakiske kurdere og enkelte syrere. Mange av dem har vært her i flere måneder.
Hver eneste dag krysser de veien, klatrer over gjerdet og forsøker å gjemme seg på en lastebil. Det er det eneste de tenker på, sier de. Det er spillet: Å komme seg på en av ferjene til Italia som blindpassasjer. For disse menneskene er Italia ensbetydende med Europa. Og Europa er ensbetydende med et liv i sikkerhet. Europa betyr arbeid.
Flere sier at de gjerne ville blitt værende i Hellas om det hadde vært mulig å få jobb her. Men om de bare kommer seg til Italia skal det nok gå så bra, tenker de. I løpet av de siste to ukene har imidlertid ingen klart å komme seg av sted. Ingen.
Den første kvelden sitter jeg på en benk på kystveien sammen med en kurder. Sola er på vei ned, og på havna løper noen menn rundt med blålysene i hælene.
- The Game is over, konstaterer kurderen på engelsk. Spillet er over.
- Skal du prøve deg i dag?
- Jeg vet ikke. Jeg venter på signal. Jeg løper ikke før jeg får et signal, sier kurderen.
Signalet han snakker om kommer fra en av agentene som bestemmer alt i de gamle fabrikkene. Menneskesmuglere. Det er en håndfull av dem her. De er selv flyktninger eller migranter, men har blitt hengende igjen her, fordi det er penger å tjene i denne bransjen. Store penger.
Smuglerne bor i små trehus blant de usle teltene. Ingen kan slå opp telt i en av de store hallene her uten å betale mellom 1000 og 1200 euro til en av smuglerne. For dette beløpet kjøper man seg også tillatelse til å risikere livet på havna. Om noen skulle forsøke å snike seg inn i en lastebil og videre ombord på et skip uten å betale, koster det i beste fall en omgang juling.
Det er i det hele tatt vanskelig å ikke komme til skade i dette spillet.
En mann fisker smarttelefonen sin opp fra lomma og viser meg en video fra dagen før. Fire politibetjenter hamrer løs på en av hans venner med batonger. Vennen ligger på bakken. Det skjedde rett på den andre siden av gjerdet.
«Supermann»
- Første gang trodde jeg at jeg skulle dø, sier en 17 år gammel afghaner som foretrekker å bruke sitt kallenavn, «Supermann».
Han har nettopp stått opp og står og strekker seg. Han snakker om første gang han spilte «The Game».
- Jeg løp så raskt at jeg besvimte ... Og i går var det tre betjenter som fanget meg og satte meg i håndjern, sier Supermann.
De lot ham gå igjen, men han mener han ikke hadde sluppet like lett unna om en av de kamuflerte spesialstyrkene hadde fått fatt i ham.
- Da er du fortapt. De banker deg noe voldsomt, og de kaller oss alt mulig. «Taliban» og den slags. Men for oss er det ikke noe alternativ til dette. Hva skulle vi gjort ellers? Her om dagen ble masse mennesker drept i en eksplosjon i Kabul.
Supermann reiste hjemmefra for fire måneder siden. Hans mål er å nå frem til en onkel som bor i Belgia. Han har aldri tidligere følt seg så ensom som på denne reisen.
- Jeg gikk i fjellene med snø opp til hoftene i åtte timer. Men ensomheten var det verste, forteller han.
I Istanbul arbeidet han på en klesfabrikk en stund, og han underviste litt i engelsk. Så reiste han videre mot nord, og krysset elva Maritsa, som skiller Tyrkia fra Hellas. Det kostet ham omtrent 24 000 kroner.
- Foreldrene mine solgte det eneste stykket jord de eide for å kunne finansiere min reise. De ønsket at jeg skulle komme meg vekk fra Afghanistan, sier Supermann.
– Så jeg skal lykkes, sier han bestemt.
Lastebilsjåføren
På parkeringsplassen på havna står en stor hvit lastebil parkert i sola. Sjåføren har vært inne for å kjøpe billett til ferja, så vogna har vært uten oppsyn en stund. Nå tar han en kontrollrunde rundt kjøretøyet.
- De gjemmer seg over alt. Inne i containeren, oppe på taket eller under vognen. Til og med i motorrommet! Du kan aldri være sikker på om du har med en blindpassasjer om bord på ferja. Du vet aldri hvor de hopper på, sier sjåføren, George Kloutsiniotis.
Han bøyer seg ned og peker inn under lastebilen.
- Noen binder seg fast til akselen med belter. Det er helt sykt.
- Finner de flyktninger i lastebilen min, så konfiskeres den. Og jeg vil bli dratt for retten. Vi lastebilsjåfører er uskyldige, men det er vi som må betale prisen.
George Kloutsiniotis skal videre. Før han klatrer opp i førerhuset sier han:
- EU betaler Hellas store summer for å holde migrantene unna. Men Hellas er ikke et fengsel.
Havnesjefen
Men Hellas er på sett og vis et fengsel.
Selv om EU betaler svimlende summer til Tyrkia for å holde flyktninger og migranter unna EUs grenser, er det mange som fortsatt klarer å finne en vei til Hellas. Noen sendes umiddelbart tilbake til Tyrkia, andre får et dokument som gir dem rett til å oppholde seg i Hellas, men kun i Hellas.
- Vi er den siste skansen som skal forsøke å hindre disse menneskene i å finne et bedre liv i Europa, sier Drossos Reizis, kaptein i den greske kystvakten og havnesjef i Patras.
- Det er veldig vanskelig å håndtere situasjonen, sier han.
Han har funnet et ledig hull i kalenderen, og inviterer oss inn på kontoret på havna. Bak skrivebordet henger et stort maleri av havna, slik den så ut i gamle dager. På et lavere bord ligger en modell av en gummibåt foran et innrammet bilde av en patruljebåt.
Med myk stemme forteller Drossos Reizis om hvor mye hans folk anstrenger seg for å behandle flyktningene på en human og ordentlig måte. «For å unngå skader», som han sier.
- Vi er et lite land som prøver å løse dette gigantiske problemet. Det er ikke kun et gresk problem, men hele Europas problem. Det er ikke rettferdig at vi skal gå løs på det alene.
Det er som om Tyrkia lar flere og flere slippe gjennom, føler han. Mange av dem reiser til Patras eller til den nordlige havnebyen Igoumenitsa, men hovedsakelig kommer de til Patras.
Nå har man gått i gang med å bygge et nytt gjerde like innenfor det første, lavere gjerdet. Det nye skal være minst tre meter høyt, og laget av pleksiglass.
- Det vil bli høyere og sterkere. Men jeg vet ikke om noe gjerde vil kunne holde dem ute, for å være helt ærlig. De finner alltid nye måter å forsere hindringene på. Alltid, alltid. De har god fantasi. Kanskje er det noen som hjelper dem. Jeg tror de får hjelp, sier Drossos Reizis.
Han snakker om smuglerne, men utdyper det ikke.
- Jeg regner med at gjerdet er ferdig til sommeren. Jeg tror det vil hjelpe, men jeg vet ikke i hvor mange dager eller måneder. De vil finne en annen vei.
- Hvor alvorlige er konfrontasjonene mellom migranter og havnepolitiet?
- Vi forsøker å gjøre det så fredelig som mulig. Vi prøver å respektere deres menneskerettigheter. For de er jo mennesker, og ingen av oss ville ønske å være i deres sko.
Flukten
Det er formiddag i det nedlagte sagbruket. En gul varebil fra den sveitsiske hjelpeorganisasjonen Foodkind rygger inn, og tre frivillige begynner arbeidet med å dele ut lunsj. Den består av en skive med energibrød, et eple og en tynn kopp med te.
Senere kommer leger fra tyske Doc-Mobile og lapper sammen mennene som har skadet seg i «The Game». Mange får kutt på hender og armer når de forsøker å forsere piggtrådene.
En stillferdig 22-åring viser meg sine hender. De er fulle av skrammer og arr. Han presenterer seg som Bashir. For fem år siden flyktet han for første gang fra Afghanistan.
- Jeg reiste fordi foreldrene mine fikk politiske fiender. De drepte faren min, og var ute etter hele familien min. Broren min ble kidnappet. Jeg kom meg til Hellas og ombord på en ferje fra Igoumenitsa, men ble sendt tilbake hit etter at båten la til kai i Italia. Via Makedonia kom jeg meg så til Tyskland og videre til England, hvor jeg bodde og studerte i fire år. For ett år siden deporterte de meg, forteller Bashir.
- Jeg ble sendt tilbake til Afghanistan, hvor jeg forsøkte å finne familien min. Jeg holdt på i et halvt år, men fant ingen. Da jeg hørte at min fars gamle fiender hadde begynt å lete etter meg også, la jeg på flukt igjen. En venn i London hjalp meg med penger. Jeg har forsøkt å fly til Italia med falske papirer, men de oppdaget falskneriet. Og Balkan-ruta i nord er helt umulig. En venn ringte meg og fortalte at han ble stanset i Bosnia.
- Nå har jeg vært her i to måneder. Dette er det eneste alternativet som gjenstår. Hver dag mellom 14 og 20 prøver jeg meg. Det er da de laster ferjene. Tre-fire ganger har jeg klart å komme meg opp i en lastebil, men jeg har blitt oppdaget hver gang. To ganger har jeg blitt slått med batonger. Jeg kunne fortsatt kjenne det to dager senere. Men jeg gir ikke opp, sier Bashir.
For selv om de aller fleste blir tapere i dette menneskespillet, holdes Bashir og de andre oppe av drømmen om at én av dem en dag vil lykkes.
ukeadressa@adresseavisen.no
