Linjene er hentet fra den høyst uoffisielle VM-sangen til gruppa Norske Sleivspark, et sammensurium av norske artister, foran fotball-VM i USA i 1994. Hvert fjerde år siden da, har den surret i bakhodet mitt omtrent på denne tiden av året.
14. juni braker det løs igjen, når vertsnasjonen Russland og Saudi-Arabia åpner årets VM. Helter skal fødes, syndebukker utpekes og fotballhistorie skrives. Og ikke minst, minner skal skapes.
Les også: Følgefeil
Jeg vet ikke helt hvorfor, men i min minnebok er det mine første VM-opplevelser som står skrevet med størst skrift. Og aller sterkest står det første mesterskapet jeg kan erindre noe som helst fra. Jeg var ni og et halvt år og hadde så vidt startet på min egen høyst beskjedne fotballkarriere. Det var 1982 i Spania. Det var NRK og Arne Scheie.
Enkelte øyeblikk sitter spikret i minnet 36 år etter. For eksempel da Vest-Tysklands keeper Harald «Toni» Schumacher med viten og vilje løp ned franske Patrick Battiston så sistnevnte ble liggende bevisstløs på bakken. Ikke et frispark, ikke et gult kort.
Eller da en knapt 22 år gammel Diego Maradona, i sitt første VM, gikk gråtende av banen med rødt kort fem minutter før full tid, etter å ha satt absolutt alle knottene i brystkassa på brasilianske Batista. Da sluttsignalet gikk, var VM over for hele Argentina.
Les også: Du må ikke sove i timen
Og så var det Brasil da. Laget som blir beskrevet som det beste noensinne som aldri vant VM. Med artisten Zico, venstrefoten til Eder og den høyreiste, majestetiske Socrates. «Barnelegen fra Rio», som Arne Scheie yndet å kalle ham. Leandro, Junior, Falcao. Brasilianerne hadde - da som nå - så mange navn på dåpsattesten at det var bare artistnavnene vi kjente og lærte. Det var umulig å se for seg at dette laget ikke skulle vinne hele VM. Det ble den første store kjærligheten for en ni og et halvt år gammel fotballsparker.
Les også: Kan det være nødvendig å være så sint?
Så ble da også den første store kjærlighetssorgen like brutal, da det skulle vise seg at Brasil likevel ikke var uslåelige. Mot det som kanskje var det minst sympatiske VM-laget til Italia noensinne - og det sier litt - var eventyret over. Brasil trengte bare uavgjort for å være videre. Anført av Claudio Gentile, en forsvarsspiller som så ut som han nettopp hadde sluppet ut etter 20 års soning, brukte italienerne alle tjuvtriksene i boka for å drepe kampen og stoppe sambafotballen fra Brasil. Paolo Rossi, en spiller ingen hadde hørt om verken før eller siden - ble tremålsscorer og senere verdensmester og VMs toppscorer.
Les også: Hei, det er meg
Jeg husker fortsatt hvordan jeg var like utrøstelig som spillerne fra Brasil da kampen var over. Etter den kampen har jeg aldri klart å holde med Italia i et VM. Det problemet slipper jeg heldigvis i år. Italienerne sitter - akkurat som meg - benket foran tv-en og følger det hele fra stua. Jeg håper bare dagens niåringer klarer å rive seg løs fra Fortnite og Playstation og ha noen kjærlighetshistorier å dele om 35 år. Fra tv-en.