Hodet mitt dunket mot vindusruten. Vannet trillet ned vinduet som små tårer, og bussetet føltes mer ukomfortabelt og hardt enn det brukte å gjøre. Lyden av regnet som traff vinduet i korte, intense stikk blandet seg med lyden av småsnakk, og ble til en uforståelig røre av ord og lyder. Øynene mine klarte ikke å fokusere, de festet seg på de små perlelignende dråpene som forsvant like fort som de kom. Hedda og Vilde fortsatte å diskutere hva vi skulle gjøre fremover, men mer enn det fikk jeg ikke med meg. Jeg satt fast i min egen boble. En boble der ingenting føltes ekte, der bilder av et livløst ansikt ikke ville gå bort, en boble ut av denne verden. Som å se bussen, byen, ja, faktisk hele verden, fra fugleperspektiv.

Hva hadde jeg gjort? Hvilken venn er jeg, som lot Aron ligge der på den kalde, fuktige bakken. Livløs, blå, liggende på mosen uten noen form for verdighet. Hele livet hans tatt ifra ham, et liv med uendelige muligheter. Et liv med en ukjent fremtid. Tankene mine begynte etter hvert å krype mot det aller skumleste: morderen. På frifot. Hvem som kunne ha valgt å gjøre noe sånt? Hva gjorde Aron for å fortjene dette? Hadde dette umenneskelige, kalde mennesket pint ham, latt ham lide? Eller var det gjort på et lite sekund? Aron skulle aldri få kjenne varmen av en klem igjen, han skulle aldri sitte på bussen og fundere på livets uforutsigbarhet. Hans minner er borte. Begravet i jorden der han engang lå. Om jeg bare kunne fått tilgang til dem. Fått vite hva han skulle den dagen, fått sett ansiktet på morderen. Og ikke minst fått vite hva han egentlig følte for meg. Det føltes som om ingen hadde forstått meg sånn som han i hele mitt liv, og det var bare sånn det var. Jeg kunne ikke sette fingeren helt på det. Kanskje følte han det samme, men det var følelser som jeg aldri ville få tilgang til. De var borte. Begravd.

«Hallo, er du her fortsatt?» Hedda viftet med hendene foran øynene mine.

«Vi skal av, på neste stopp …», sa Vilde, mens hun observerte meg, med spørsmålstegn i øynene.

Den skranglete bussen stoppet med et rykk, og vi gikk lydløst av, én etter én. Vi gikk langs asfalten i stillhet, jeg med tårer trillende ned langs kinnene. Ikke engang før tårene hadde tørket på ansiktet mitt, var vi fremme. Skuret lå noen få meter utenfor huset vi trodde var Aron sitt. Bakken var dekket av knasende løvblader. Den røde malingen hadde begynt å flasse av treverket. Man kunne se at plankene hadde begynt å råtne. En stor port dekket fremsiden av skuret. Til venstre lå et lite vindu, som var dekket med skitt.

«Satans klinkekule, døren er låst!» ropte Hedda, mens hun banket og slo i låsen.

«Så finn en annen måte å åpne på da», svarte Vilde.

«Du som alltid er så kreativ og flink klarer vel å finne en løsning selv, uten å få meg til å gjøre alt for deg hele tiden», svarte Hedda med en spydig undertone.

«Skal du virkelig begynne med dette nå? Nå? Når en i klassen nettopp har dødd, og vi har liksom ansvaret for å finne ut hva som har skjedd, da bestemmer du deg for å bli helt… », hveste Vilde.

Jeg orket ikke høre på lenger, en skarp stein fanget blikket mitt. Jeg plukket den opp, lot den skarpe siden gli langs håndflaten min. Jeg dro armen min bak, tok sats, og kastet steinen gjennom ruten. Kranglingen stoppet på et blunk, lyden av et stort knas ble etterfulgt av stillhet. Glasset gikk i oppløsning, bitene fløy i hver sin retning.

«Har du blitt helt stein i hodet eller?» Stemmen til Vilde hadde blitt høylytt igjen.

«Nå har vi en vei inn, hold kjeft! Hvis noen hører oss på grunn av dere er vi fucked alle sammen», sa jeg, rolig og bestemt, til tross for at hendene mine skalv. Hedda så ned i bakken, Vilde himlet med øynene en siste gang.

Selv om vi nå hadde en vei inn, ble vi alle tre stående. Det virket som om ingen ville være den første til å gå inn i det mørke skuret. Jeg hadde ikke mer tid å miste, vi måtte finne ut av hva som hadde skjedd.

Jeg bestemte meg for å ta saken i mine egne hender. En stubbe sto like ved skuret, plantet i jorden. Føttene mine tok sats samtidig som at jeg grep tak i vinduskarmen. Med en styrke jeg ikke visste jeg hadde, løftet jeg meg inn vinduet. Glasskårene skar i hendene mine, men plaster kunne jeg finne senere, nå var det noe viktigere å gjøre.

Rundt i skuret var det for det meste slitte pappesker, fylt med aviser, blader og fotoalbum. Jeg gikk langsomt rundt, skritt for skritt, øynene mine prøvde å venne seg til mørket.

«Finner du noe, eller?» spurte Hedda.

Idet hun spurte fikk jeg øye på en svart pult som sto tett inntil veggen. Hendene mine søkte fort gjennom skuffene, og ble skuffet da de ikke fant noe. Jeg lot hendene stryke over gulvet da jeg plutselig kjente et læraktig stoff mot huden. Jeg strakte objektet mot lyset fra vinduet. Det var en liten bok. Idet jeg begynte å lese, sto gåsehuden oppover armene mine.

«Hva faen?» Hvisket jeg til meg selv. I hendene mine lå en liten svart bok full med ukjente navn og datoer. På forsiden av boken sto initialene A. R. skrevet inn.

«Hva er det?» spurte Hedda nervøst, med store øyne.

«Dette må dere se», sa jeg, mens jeg fant min vei ut av vinduet igjen.

Hedda tok imot boken, og bladde gjennom den med ivrige hender.

«A. R.?» Spurte Hedda.

«Aron Rohde», sa jeg mutt.

Øynene deres ble store som kameralinser.

«Okay ... okay … Hva ville Sherlock Holmes gjort nå?» Vilde hev etter pusten mens hun snakket.

«Vi må lese i boka selvfølgelig», svarte jeg og grep etter boka.

Hedda trakk den til seg og holdt den hardt inntil brystkassen.

«Vi trenger ikke å gjøre det nå, vi må komme oss bort herfra. Og synes ikke dere det er respektløst å lese i en død persons private bok?» spurte Hedda på en unnskyldende måte.

«Gi meg boka, Hedda. Aron hadde ønsket at vi fant morderen, han hadde ønsket rettferdighet. Og dere kjenner han jo ikke engang, så denne avgjørelsen synes jeg at jeg selv bør få ta», sa jeg bestemt. Hedda ga meg nølende boka.

Jeg bladde til første side, og leste raskt over de første navnene som dukket opp, fingeren min strøk forsiktig over linjene.

«Lasse K, Silje E, Olav H … Harald E …», jeg hvisket navnene høyt for meg selv. Ingen av navnene var kjente, men plutselig stoppet blikket mitt ved ett av de siste navnene på siden. «Hedda M? Hva … hvorfor står navnet ditt her, Hedda?» spurte jeg, mens jeg pekte på navnet. Hun svarte ikke.

«Hedda, hvorfor …» Vilde så spørrende på Hedda, men hun ble avbrutt av en ukjent meldingslyd. En høy og skjærende tone krøp inn i ørene deres. Arons mobil lyste opp i bukselommen min. Jeg grep tak i telefonen. Alles øyne falt på skjermen.

En liten melding hadde tikket inn. Fra et ukjent nummer.

«Jeg ser dere …»

Tredje kapittel er skrevet av Hanna Kummernes og Linnea Anna Forsmo, Malvik vgs.