«Faen er du serr?!» hveste Vilde.

«Det må være morderen, vi må komme oss bort! Nå», ropte Hedda, mens hun sprang så fort hun kunne bort fra skuret.

Jeg stivnet og klarte ikke å bevege meg. Kjente et kaldt blikk bore seg inn i ryggen min. Svetten rant nedover pannen min. Vilde ropte til meg idet hun også spurtet så fort hun kunne etter Hedda.

KNIIIRK!

Døra åpnet seg sakte. Lyden av knirkingen var som en kald bøtte med vann som skylte over meg. Jeg snudde meg så fort som fy og sprang etter Vilde og Hedda. Rett før jeg rundet hjørnet snudde jeg meg og så en person med en svart hoodie. Fjeset var skjult, men man kunne se lange hårlokker nedover brystet på personen. Så var jeg rundt hjørnet på huset og kunne se Vilde og Hedda foran meg.

............................

Jeg lukket døra forsiktig bak meg før jeg snudde meg og falt med hodet først rett ned i senga. Hjertet banket så fort som en kolibri slo med vingene, og så hardt som tusen trampende hester. Adrenalinet fosset over og jeg var helt bløt under armene.

«Jeg klarer ikke mer, vi må melde dette inn til politiet», sa Vilde.

«Ja, hva om morderen kommer etter oss?» hvinte Hedda med skingrende stemme.

«Nei, vi har allerede kommet så langt. WWSD, ikke sant?» sa jeg.

Jeg så bort på Hedda. Hun så mot meg og blikkene våre møttes. Hun trakk til seg blikket som om hun var truffet av lynet. Hun så ned i gulvet. Jeg satte meg opp og så ned på boka som fortsatt var i hånden min. Jeg bladde om til første side og så nedover listen med navn igjen. Hedda M... Det sto der fortsatt, det var altså ikke noe jeg hadde innbilt meg.

«Hedda, hvorfor står navnet ditt i boka», spurte jeg uten å se opp fra boka.

«Jeg vet vel ikke jeg, fyren må jo ha vært gal», sa Hedda nervøst uten å løfte blikket opp fra gulvet. Man kunne se at hun hadde knyttet nevene sine til knokene hadde blitt hvite.

Hedda måtte ha hatt et eller annet forhold til Aron som jeg ikke visste om. Men hva med alle de andre navnene. Var de venner han hadde hatt da han bodde i Oslo?

«Hedda, svar da», sa Vilde en smule irritert. «Holder du noe skjult for oss?»

Hedda åpnet munnen og det så ut som om hun skulle til å si noe, men det kom ikke en lyd. Hun bare så ned i gulvet.

«Har du ... har du og Aron ... liksom ... eh, hatt et forhold» spurte jeg forsiktig. Jeg kjente at noe stakk i hjertet, men jeg ville ikke tenke på det.

«Nei nei nei, det er ikke noe sånt», sa Hedda fort med rådvill stemme. Hun så opp og så meg i øynene.

«Det er bare det at ... at ... at ... at jeg og ... »

PLING!

Det vibrerte i bukselommen min. Jeg stakk hånden ned i lomma og dro opp mobilen til Aron. Skjermen lyste og en melding hadde tikket inn på mobilen. Jeg kjente pusten sette seg fast i halsen.

«MØT MEG VED FROSKEDAMMEN KL 2300 I MORGEN!»

Sto det med store bokstaver. Jeg så bort på Hedda og Vilde. De så på meg. Jeg åpnet munnen og sa:

«Det er morderen, det må være ham. Han vil møte oss i morgen klokken elleve om kvelden».

Det ble helt stille, ingen sa noe. Vi bare så ut i rommet. Man kunne kjenne nervøsiteten. 1 minutt ... 2 minutter ... jeg mistet tellingen på hvor lenge vi var stille.

«Hva gjør vi?» Det var Vilde som først brøt stillheten.

«Vi må møte ham», sa jeg.

«Men hva om han bare vil møte oss der så han kan d ... d ... drepe oss», sa Hedda med en lav og skingrende stemme.

Vi så på hverandre.

«Vi kan jo diskutere dette i morgen, klokka er allerede ti, og jeg kjenner at jeg er helt utslitt», sa jeg.

«Ja, jeg trenger også å sove. Klarer ikke mer av dette i dag», sa Vilde.

«Skal vi gå hjem sammen eller», spurte Hedda mens hun så bort på Vilde.

«Ja, jeg tør i alle fall ikke å gå alene nå», sa Vilde.

«Finner dere døra selv, eller», spurte jeg. Orket ikke å reise meg fra senga. Så bare på mobilen som om det var en død rotte, uten å løfte blikket for å se på dem.

«Natta», sa Vilde og gikk ut av døra.

.......................

Jeg gikk inn døra til naturfagsrommet og så Vilde og Hedda sitte bakerst i klasserommet. De hvisket til hverandre og så meg ikke før jeg kom bort til dem.

«God morgen», sa jeg.

«Morn», sa de i kor.

Jeg tok ned stolen på toerpulten foran Hedda og Vilde, satte meg ned og snudde meg mot dem.

«Hva snakker dere om», spurte jeg, selv om jeg visste hva det var.

«Morderen selvfølgelig», sa Hedda med en litt spydig tone.

Jeg så på Hedda og tok fram lærboken vi fant i skuret. Bladde om på første side og pekte på navnet til Hedda.

«Kan du fortelle hvorfor du står i boka i dag, da», spurte jeg mens jeg så bort på Hedda.

«Jeg aner ikke jeg vel», sa Hedda en smule irritert.

Jeg bladde om til neste side. En ny side med navn jeg ikke visste om sto der. Omtrent 60 personer sto der. Jeg bladde videre, enda en side med navn.

«Det står jo bare navn her jo, og jeg vet ikke hvem noen av disse er», sa jeg.

«Vent, det der er navnene på noen som går bygg på Cha», sa Vilde mens hun pekte på tre navn.

Odin S ... Håkon B ... Sondre F ...

Jeg så bort på Vilde. «Kjenner du de der?»

«Ja, jeg møtte dem på festen til Isak», sa Vilde.

«Festen til Isak», spurte jeg

«Det er en fyr fra Cha som arrangerte klassefest, tror jeg», sa Hedda.

«Den var i september», mente Vilde.

Jeg så på navnene igjen. Hva om Aron hadde møtt disse folkene på fester, tenkte jeg. Hva om det var flere som Aron hadde møtt.

«Kjenner dere noen av de andre navnene her», spurte jeg.

Hedda og Vilde lente seg over og så ned på listen med navn. Øynene til Hedda stoppet i et sekund lenger enn vanlig på et av navnene, men fortsatte videre like etter. Fingeren til Vilde stoppet på et av navnene.

«Iben H ... Hun er jo fra Tiller!» utbrøt Vilde overrasket.

«Alle navnene er jo fra forskjellige skoler i Trondheim», fortsatte Vilde.

«De er jo fra Byåsen ... Disse folkene er jo festfolkene i byen».

Jeg så bort på Vilde. «Hvordan vet du om alle disse?»

Fingrene mine trippet på bordet og jeg klarte ikke å holde dem i ro. Dette var et stort skritt, Sherlock hadde vært stolt av oss nå.

«Så Hedda, du er og ... »

«Ja da har timen begynt og jeg forventer at alle sammen snur seg mot meg og legger bort mobilene», sa Marthe.

Marthe så bort på oss og smilte ondskapsfullt.

«Jaså, er det syklubben? Hedda du kommer hit, og Vilde du setter deg der», sa Marthe.

«Faen, vi må snakke mer om dette i lunsjen, okey?» sa Vilde.

«Ja, vent på meg etter timen», sa jeg.