«Hei. Det e Åge.»
Skjalg Raaen var 23 år og langhåra lærerstudent da telefonen ringte en oktoberdag i 2004. Alicia i baksetet hadde rukket å bli seks måneder. Selv sjonglerte Skjalg tilværelsen som småbarnsfar og musiker med deltidsjobber som gitarlærer, scenetekniker og spilling med sitt eget band Funk Fiction, i tillegg til å være fulltidsstudent på lærerhøgskolen i Trondheim.
Våren hadde gått med til å spille gitar under Trøndelag Teaters suksessforestilling «Purpur og gull». Sommerferien gikk med til å holde styr på trommer, bass og gitarer under Stage Dolls´ turné.
Skjalg, barnestjernen fra Bangsund, som på nittitallet imponerte namdalingene med å spille gitar med tennene før han la den bak nakken og dro fete riff i beste Jimi Hendrix-stil.
Han hadde spilt med Åge på hans akustiske turné like før. Nå var han i telefonen: Kongen av trønderrock lurte på om han ville ta plassen etter gitarist Andreas Aase, Skjalgs gitarlærer, i Sambandet.
Det fantes egentlig bare ett svar.
Men nå innså til og med Skjalg Raaen at tiden ikke strakk til.
Det var bare én ting å gjøre.
Et nederlag. Og en gedigen opptur.
Han ringte hjem. Fortsatt snakker han daglig med foreldrene i Bangsund, et lite tettsted i Namsos med under 1000 innbyggere.
- Du kan ikke rekke alt. Du må prioritere, var svaret fra pappa Richard den gang.
Etter en kort tenkepause og rådslagning med sin daværende kone sluttet Skjalg Raaen på lærerhøgskolen, et halvt år før han kunne titulere seg som lærer.
- Det kjentes som et nederlag å slutte før jeg var ferdig. Men man kan liksom ikke si til Åge: «Du, kan du spørre meg igjen om et halvt år?».
Han har aldri angret, sier han nå, fjorten år senere. Like langt hår, like mye energi, smykker rundt halsen og slengbukser i dongeri. Rundt håndleddet tre plastarmbånd med ordene: Verdens kuleste pappa, laget av Alicia. Wienerbrødene han kjøpte på butikken like før intervjuet svetter i solsteiken mellom oss ute på balkongen i den hvite firemannsboligen på Tyholt. Datteren Alicia, som bor her halvparten av tiden, er på ungdomsskolen. Samboer Carina («Den kuleste rypa jeg kjenner») er på jobb. Denne formiddagen står fuglekvitter og en svak during fra en gressklipper for bakgrunnsmusikken.
- Det må ha vært som å få en telefon fra statsministeren etter valget?
- Ja, ikke sant. Det var litt sånn «wow»! Jeg hadde jo flere jobber mens jeg studerte for å berge oss økonomisk. Det å få spille med Åge betød at jeg kunne leve av musikk og slapp å sjonglere tre deltidsjobber i tillegg til studiene for å få hjulene til å gå rundt.
På få uker gikk han fra å være Stage Dolls sin fiksefyr (backlinetekniker, på fagspråket) til å bli en del av Åges faste mannskap. Til tross for at resten av bandet er på alder med faren hans, klikket det både sosialt og musikalsk fra første stund.
- Hva betyr Åge & Sambandet for deg?
- Alt! Både musikalsk og menneskelig, jeg har jo på mange måter blitt voksen i bandet. Konsekvensen av å spille med noen som er så profilert er at en selv også blir profilert. Alt preges av en sånn jobb, som at man i perioder tror på myten om seg selv. Når du får applaus hele tiden, kan du bli litt sjølgod.
- Har du kjent at du må passe deg?
- Det har jeg nok, sier han ettertenksomt.
Han skal snart fortelle mer om det, men først: En evig opptur, kaller han Sambandet-tida. Heldigvis har han noe som alltid har vært viktigere enn musikken. Alicia kom bare så vidt Åge & Sambandet i forkjøpet.
Det var på håret at han rakk fødselen hennes.
«No kjæm ungen!»
31. mars 2004: Han kunne bli far når som helst denne kvelden. Skjalg og hans daværende kone hadde dratt på sykehuset samme morgen, etter å ha blitt sendt hjem igjen kvelden før.
Men klokken 19.30 måtte den vordende pappaen stå klar på scenen som gitarist i «Purpur og gull», der han ukentlig steppet inn som vikar for Aase. To «fantastiske jordmødre» på fødeavdelingen ved St. Olavs hospital forsikret ham om at det skulle gå bra, de skulle ringe så snart det begynte å skje noe.
- I forestillingen var det en scene med barnefødsel. En skuespiller hadde replikken «No kjæm ungen»! Da husker jeg det som at alle skuespillerne snudde seg og kikket på meg som satt bak der, noget blek, men fattet, ler han.
Første pause: Alt vel så langt. Ingen action på sykehuset. Forestillingen ble ferdig, og ensemblet sprang av scenen. Backstage får han klar beskjed av inspisient Randi Gafseth: No fær du!
Men så snur hele truppen og springer ut til publikum igjen for en siste runde med applaus.
- Og det gjorde jeg og!
Han kan le av det nå, men tilbake bak scenen sto inspisienten med armene i kors over brystet og sa: Skjalg, no må du fær!
- Det har hun minnet meg på mange ganger, smiler han, at mens hun lå på føden så sprang jeg inn og tok en applaus til.
- Du mistet hodet?
- Nei … Hva skal jeg si, da. Der igjen ligger det en verdi, det handler om at skal du gjøre noe, så gjør det ordentlig. Vi er ikke ferdig, før vi er ferdig, og det der var også en del av jobben, tenkte jeg da.
Klokken 22.12 sprang han av scenen. Tre minutter senere hadde han parkert og var inne på føden.
23.05 ble han far til en liten jente.
Alenefar
Tre år senere skulle livet ta en ny vending. Først separasjon. Så skilsmisse. De hadde vært gift siden de var 20.
- Det at vi ikke fikk det til, var på mange vis et kjempenederlag. Det tror jeg alle som har vært gjennom et brudd føler, spesielt der det er barn involvert. Men det skjer mye fra du er 20 til du er 27, og vi utviklet oss i forskjellig retning. Til slutt var det ingen vei tilbake. Nå har vi det begge bra, men der og da var det ikke noe kult, sier Skjalg.
Selv er han eldstemann i en flokk på tre, med foreldre som har vært gift siden han ble født. Det var aldri noe spørsmål om hvorvidt Skjalg skulle ha datteren halvparten av tiden.
- Det var nok det som var verst for oss begge, at vi ikke kunne ha Alicia hos oss hele tiden.
Han pakket ned sakene sine og flyttet ut av leiligheten i studentbyen på Moholt. Det var ikke bare enkelt å være musiker, midt i tyveårene og ha et barn.
Til slutt skaffet han seg leilighet hos et ektepar på Rydningen, med hageflekk til Alicia. Den første tiden så hun på barne-tv på en liten reise-tv med antenne, plassert på en stol. Ikke sjelden var hun med pappa på øvinger, i studio og på konserter, både før og etter skilsmissen.
Prioriteringene i livet har vært klare: Datteren og musikken.
- Ja, og det har vært bra for meg og. Jeg har alltid hatt noe som har vært viktigere enn meg og mitt og mine innskytelser. I musikeryrket hvor man jobber sent, reiser mye og er litt på siden av det vanlige A4-livet, er det fort å stikke ut og ta en øl hvis man ikke har noe annet. Jeg synes det er rart at folk sier jeg har valgt å prioritere henne. Det hadde man aldri sagt til en mor. Jeg har en datter, det er min fordømte plikt.
Ordene kommer raskere, hendene er mer aktive, som for å understreke poenget bedre.
- Spørsmålet har bare vært hvordan jeg skulle få det til. Hvor mandig er det å slå ut med armene og si at jeg får det ikke til? Da velger man, eller gidder ikke, å ta nødvendige grep for at det skal gå rundt, eller overlater ansvaret til noen andre. Det holder ikke.
- Det er nok av folk i din bransje som har tatt den?
- Ja, og det får de stå for. På et tidspunkt måtte jeg ha svart datteren min, hvis hun hadde spurt hvorfor jeg ikke var der. Det har jeg ikke tenkt.
Når han ikke er på turné eller produserer andres musikk i Strengeleik studio i Fossegrenda, som han og faren selv har bygget med litt hjelp, kan han, Alicia og Carina henge i klatreveggen på Dora, være på tur i skogen eller tilbringe tid med å lage mat fra bunnen. Ikke sjelden blir det middagslaging etter at Skjalg kommer hjem fra en konsert rundt midnatt i helgene. Klokken 03 på en lørdag kan han, Carina og datteren innta et bedre måltid rundt kjøkkenbordet mens de snakker om livets små og store spørsmål.
Hun er musikalsk som faren, spiller litt gitar, men har sluttet i korpset. Han pusher ikke, bedyrer han, men gjør som sine egne foreldre: Gjør musikken tilgjengelig, så kan hun få velge. De har også sunget og spilt sammen, blant annet i Klinga kirke der humanetikeren Skjalg har opptrådt flere ganger med bror Kjartan og pappa Richard.
Én ting er det i hvert fall ingen tvil om:
- Bangsund e heim!
Indiana Jones i skogen
En trygg oppvekst i en rødbrun villa idyllisk beliggende ved fjorden. Her fløy den spedbygde gutten, som veide 19 kilo da han begynte i første klasse, i skogen i rollen som Indiana Jones eller Crocodile Dundee. Hytter i skogen, fotball og et hjem som var fylt av musikk.
Sykepleier-mor Ellen Mikalsen og pappa Richard Raaen, som jobbet som lærer, med psykisk utviklingshemmede og nå i barnevernet, fylte hjemmet med jazz og annen musikk.
Fiolin (angivelig en smertefull affære for lytterne), klarinett (adskillig bedre) og munnharpe ble testet. Han var en ni-ti år da faren, selv en ivrig musiker, introduserte ham for hans første gitar. Skjalg og den lille kassegitaren, som noen på institusjonen der faren jobbet hadde slått hull i, fant fort tonen. Han sparte til sin første elektriske gitar, og gjorde seg snart ferdig med gitargrepene han lærte av Lillebjørn Nilsens visebok. Jimi Hendrix blåste ham nesten av banen, i mange år var det lite annet som gjaldt. Han husker fortsatt første gangen han klarte å spille Chuck Berrys Johnny B. Good-riff.
I tenårene sjokkerte gitartalentet folk i Namdalen med halsbrekkende spilling. Han var knapt konfirmert da han fikk spille med artister som Marius Müller, Øyvind «Elg» Elgenes og Frode Alnæs på midten av nittitallet.
En lokal barnestjerne var født.
Men hjemme holdt mor og far beina hans godt plantet på jorda. Han måtte gjøre pliktene sine, sette på potetene og hente lillesøster Jette, som var ti år yngre.
- De har balansert veldig mellom å støtte opp om og moderere. Jeg vet ikke om noen som har båret så mye forsterker som mutter'n. Samtidig har de ikke vært curlingforeldre som har gått foran og kostet. De var med på å holde meg nede, jeg kunne fort ha funnet på å bli en ordentlig uspiselig fyr, hvis jeg hadde fått flyte på den bølgen. Jeg tror jeg sa til dem i fullt alvor at jeg skulle droppe videregående og satse på musikk på heltid. De bare: Så, så, nå må du roe deg ned. De kunne si: Jeg skjønner det er viktig for deg, men hele verden kretser ikke rundt deg. Jeg og fatter'n hadde noen ganske heftige runder der han jekka meg kraftig ned. Jeg kunne nok være en ordentlig selvopptatt bedrevitende fjortis, og ble rett og slett litt høy på meg selv.
Kanskje er det derfor han har unngått de store smellene som voksen, funderer han, nå som han bades i applaus kveld etter kveld på turné. Denne helgen starter de første av sommerens tretti konserter med Sambandet.
- Det kan hende folk synes jeg var en bedreviter en periode, da jeg turnerte med Sissel Kyrkjebø og Espen Lind og jobbet med Ida Jenshus. Kompromissløs, kanskje.
- Og du er ikke det?
- Jo, men ikke på den «my way or the high way»-typen, som jeg var mer før. Jeg tror ikke du skal gå veldig langt tilbake i tid før folk kunne oppleve meg sånn.
For å ha det sagt: Skjalg Raaen beskrives som en veldig snill og omgjengelig fyr, ikke bare av sine inhabile foreldre og venner, men også av kolleger og andre som har observert ham. En som stiller opp for bandkolleger og andre.
- Alle kjenner Skjalg, sier musiker Åsmund Flaten, som har huket ham inn til flere spille- jobber på teateret. Hver gang en artist er innom og får øye på Skjalg, stopper de opp: «Nei, Skjalg!», etterfulgt av klemmer og gjensynsglede, beskriver Flaten.
Det er ikke dermed sagt at han ikke kan bli lynforbannet.
Litt folkeskikk, takk
«Nå er det faen røkke ta meg nok!».
I romjulen 2015 rant begeret over.
I et langt innlegg på sin Facebook-side tok Skjalg et oppgjør med «i overkant menneskefiendtlige og hatefulle ytringer» i kjølvannet av flyktningkrisen, og oppfordret til å «la godhetstyranniet begynne!». Etter passivt å ha fulgt debatten, gikk det opp for ham at han som et kjent ansikt har et visst ansvar. Innlegget ble delt over 5000 ganger. Siden har han bedt folk gi penger til Leger uten grenser og ta tilbake Facebook-siden sin mot hatefulle ytringer. To ting bekymrer ham.
- Det ene er at folkeskikken har røket litt, sier Skjalg.
- Det andre er at debattene ikke er reelle debatter lenger. Det handler bare om å forsøke å overbevise den andre om sitt syn, i stedet for å tenke: Hvor kan vi møtes på midten her?
Da kjendisene troppet opp og sang for den utvisningstruede Abbasi-familien i Vår Frue kirke i mars i år, var det Skjalg Raaen som hadde trommet sammen artister som Ulf Risnes og Rasmus Rohde for å hjelpe ungdommene.
- Vi snakker om folk som har bodd her en stor del av livet sitt. Da kan jeg ikke forstå hvordan man mange år senere kan be dem reise tilbake til et land de ikke har vært i, basert på at de skal ha løyet da de kom til landet?
Han tygger frenetisk på tyggisen, lener seg fremover.
- Jeg hadde løyet så det rant hvis det kunne berge dattera mi, selvfølgelig hadde jeg det. Det hadd aill!
- De du kritiserer vil spørre om du ikke er bekymret for innvandringen, at vi ikke kan ha fri flyt og at velferdsstaten trues?
- Men det er jo ingen som har sagt at vi skal åpne grensene og slippe inn alle. Men det finnes en stor gråsone mellom å ikke slippe inn noen - og alle - og gjøre det på en human måte. Det blir en symbolpolitikk, når man skal gå ut og ha forbud mot bønnerop, når bønnerop i Norge ikke finnes. Bare vås!
Skepsis mot andre har alltid vært der. Mot svensker og tyskere, og hvis du kom fra Bangsund: folk fra Osen.
- Det som har endret seg er at folk uttaler seg så nedlatende om andre i det offentlige rom, på nett og på kafé. Man må ha folkeskikk.
Han lener seg tilbake.
Oppdrag: Elden
De siste årene har Skjalg Raaen tråkket opp en litt annen musikalsk løype. I 2014 var han musikalsk leder for Sorgenfri-støttekonserten The Last Waltz, som fikk terningkast og ble kalt en «maktdemonstrasjon av det trønderske musikkmiljøet», av Adresseavisens anmelder. Rett før sommeren kom nyheten om at han er ny musikalsk leder i det storslåtte musikkteateret Elden på Røros.
- Jeg tenker som Pippi, at det har jeg ikke gjort før, så det er jeg sikkert skikkelig god på, ler han forsiktig.
Musikken lå der, men han kjente på at forestillingen betyr mye for dem som bor der. Han har respekt for det.
- Prestasjonsangst?
- Alltid.
Men først, ny norgesturné med gjengen. Nye konserter med gitarsoloer, halsbrekkende
bevegelser og trofaste fans som synger med. Stilen, med den åpne skjorta og det flagrende håret på scenen, har han fått mye oppmerksomhet for.
- Da vi spilte til «Hair» på Trøndelag Teater var det noen skuespillere som syntes jeg hadde fått så mye kulere kostyme enn dem.
Da måtte kostymedesigneren svare: Nei, han har ikke det, han e sånn!
For kort tid siden sendte Åge ut lista over låtene de måtte øve inn før sommerens turné, slik han gjør hvert eneste år. Denne gangen sendte han en komplett liste over alle sine låter.
- Langt over tusen. «Øves inn til sommeren», sto det bare, og så startet lista på AA og nedover. Bjørn (Røstad) på saksofon svarte bare: «Du store min», ler Skjalg, som har «Så glad i dæ» som sin egen Åge-favoritt.
- Hvordan er Åge som sjef?
Det glinser i pannen hans i den sterke sola.
- Hvor mye skryt har du plass til, spør han før ord som «fantastisk» og «en vanvittig bra skole» flyr over glassbordet på verandaen.
- Jeg har lært mye av Åge, som det med å gi folk plass og samtidig legge føringer på hvordan han vil ha ting. Han sa det til meg ganske tidlig: «Hvis ikke jeg sier noe, er det fantastisk».
Resten av bandet er på alder med faren hans, men han har hele tiden følt seg behandlet som en av dem - selv om tempoet er høyere, og kroppen fylt med mer uro enn hos de andre herrene.
- De har ikke tatt noe særlig hensyn til at jeg er yngre.
- Så du er ikke «guttungen»?
- Jo, på sett og vis, men ikke oss imellom. De stiller de samme kravene til meg. Jeg må prestere på lik linje og får den samme lønna som dem. Flat struktur. Alle behandles likt. Ingen forhandler på egne vegne. Vi er et band på alle måter et band skal være.
Han trives best som bakmann, koker ikke på egne soloprosjekter med det første. Kanskje på sikt. Han stresser ikke med det.
- Som vokalist har jeg ikke veldig stor selvtillit. Skal du være soloartist, må du ha noe å melde, noe du har laga som du vil få ut. Og når jeg ikke har laga det ennå, er det ikke noe å stresse med. Kanskje senere.
Å være Sambandet-medlem er ingen søndagsskole, og det ryktes at mer enn ett bandmedlem er frakjørt av bussen etter å ha kommet for sent («Bare én måte å lære klokka på», ifølge bandkollega Morten «Morty Black» Skaget).
Da han forsov seg to ganger på samme dag det første året, fikk også unge Raaen seg et verbalt smekk:
- Hvis du, unge mann, skal ha en noenlunde positiv fremtid i det bandet her, så tar du deg sammen, og du tar deg sammen no. Og det gjorde jeg, sier han, men må straks moderere seg noe:
- Ja, så har jeg vel hatt noen glipper etter det, og.
Så gjenstår det å komme tidsnok, når turneen sparkes i gang iTromsø denne helgen.