En sint ugle stirrer på meg med sine gule og grønne øyne fra endeveggen i slaktehallen. Den forsvinner og kommer tilbake igjen i takt med bassdunkene, som den russiske DJ-en formidler i rå doser uten å fortrekke en mine. En mann stønner og hviner mellom dunkene. Lyden kommer fra de meterhøye høyttalerne. Tror jeg. Men jeg er i tvil. For sidemannen min til høyre, han med solbriller på neseryggen og en flaske vann i baklomma, skriker også som et dyr. «Hyi». «Huiiey».
På min venstre side står en ung mann med en rosa slikkepinne i munnen. Han ser ut til å nyte den. Intenst. Han svetter. Støter inn i meg igjen og igjen. Kroppen hans er varm.
Klokka er halv fire en fredagsnatt i Beograd. Jeg har egentlig dratt til Serbia for å snakke om balkanstatens villighet til å bli innlemmet i EU i 2025. Men nå står jeg altså her i et tidligere slakteri i et industriområde nær en motorvei og merker bassen løfte hårene på armene mine. Utflukten til slaktehallen skyldes Tijana Todorovic, Serbias mest kjente DJ. Hun har kuppet kvelden min etter et intervju tidligere på dagen, og har anbefalt at jeg tar turen ut hit til klubben Drugstore, hvor hun som Tijana T er fast DJ.
Tijana Todorovic mener at Beograds natteliv befinner seg i den absolutte verdenstoppen, og hun binder fortellingen sammen på en måte som vekker gjenklang fra rapportene jeg har lest om Serbias problemer om lov og orden. Mangelen på lovmessighet er noe herk hvis man vil bli tatt opp i EU, men for nattelivets del er det ikke så dumt.
- Det vi har her, er altså ganske vilt. Sammenlignet med de fleste europeiske storbyer er det mye mer intenst. Årsaken er til dels at vi ikke er en del av en superorganisert, lovdrevet verden. Her er lovene mer … la oss si fleksible, sier Tijana Todorovic og ler.
Hun forteller at barer og klubber i Beograd ikke behøver å ta hensyn til regler for stengetider og desibelkrenkede naboer. Og at det tilsynelatende finnes et endeløst antall nedlagte fabrikker og bygninger helt fra 1600-tallet, som er klare til nytt liv og som blir godkjent av myndighetene.
- Jeg var ikke klar over hvor fantastisk det var, før jeg begynte å reise ut i verden. Jeg oppdaget at det vi har i Beograd med musikk og natteliv, det eksisterer ikke mange steder i verden. Det finnes i Berlin, og før i tiden fantes det også i London og New York. Og etter hvert har det gått opp for mange at vi har noe unikt. Beograds natteliv har fått et såpass godt rykte, at mange av turistene kommer bare for å oppleve det. Vi har noe for enhver smak.
Min smak blir tøyd til det ytterste av den russiske DJ-en på Drugstore, som slår inn på en enda mer aggressiv kurs med avantgardistiske hyletoner på toppen av den tunge bassen. Jeg lengter tilbake til festen i forkant, som Tijana T også hadde sendt meg til.
Den foregikk på en utslitt ferje på Sava-elven, hvor en statue av Michael Jackson hang som en gallionsfigur over det mudrete vannet og slo an dansestilen. Der, på den flytende klubben 20/44, var det flere smil, mer flørting, og vi hadde danset sammen istedenfor hver for oss under de røde lampene og skjæret fra sølvfargede paljettepper.
DJ-en hadde spilt remikser av amerikansk soul fra 1970-årene, og da jeg forlot det lille dansegulvet klokka to var det fylt med tøysete og fulle hipstere.
En del av serbernes DNA
Tijana T har vært en del av Serbias musikkmiljø siden 2000, da hun som universitetsstudent ble ansatt som programleder for et musikkprogram på den serbiske statskanalen. Hun ble kort tid etter sparket for å ha vist en for dristig musikkvideo med lesbiske kyss og sexleketøy, men har forblitt et stort navn - nå som en internasjonalt anerkjent DJ.
De jugoslaviske krigene i 1990-årene og det langsomme arbeidet med å bygge opp en velfungerende serbisk stat, har ifølge Tijana Todorovic betydd at kulturlivet må klare seg uten statlig støtte. Nattklubbene kan som oaser i den kulturelle ørkenen understøtte seg selv med inntekter fra inngangspenger og alkohol. Men det som virkelig skaper Beograds natteliv, er serbernes festgen, mener Tijana Todorovic.
- Det er dypt forankret i DNA-et vårt. Skikkelig dypt. Beograd har en mentalitet som minner om Midtøstens eller Middelhavets. Folk her liker simpelthen bare å gå ut. Liker godt å feste. Å slå seg løs.
Tijana Todorovic spoler tilbake til 1990-årene, da massakrer, massevoldtekter, etnisk utrensning og bomber fikk normaliteten til å forvitre på Balkan. Hvordan kan festen overleve krig?
- I 1990-årene begynte rave-festene, som vi kjenner fra i dag - techno-fester, trance-fester. Og det var nærmest det eneste unge mennesker kunne foreta seg. Jeg vil ikke kalle det virkelighetsflukt. Det var heller en befaling. Det var nesten noe du måtte gjøre. Du hadde ikke valget å forbli normal. Omstendighetene var så sinnssyke at folk hadde behov for å dele ekstreme opplevelser og føle litt varme, kanskje berøring fra et annet menneske. Svette og danse, sier Tijana Todorovic.
Hun understreker at 1990-årenes rave-fester i et Jugoslavia under oppløsning var noe helt annerledes - og langt viktigere - enn tilsvarende fester i overflods-Europa.
- Det var ikke eskapisme. Jeg liker ikke det begrepet. For det brukes ofte om vestlig kultur, hvor man sier at folk gjerne liker å forsvinne. Men folk her var allerede forsvunnet.
Tijana Todorovic minner om at Beograd, ved utbruddet av de jugoslaviske krigene, var den mest progressive byen i regionen. Storbyen, som huser mer enn en million innbyggere, hadde et mer aktivt kulturliv enn Budapest, Sofia eller Wien.
- Og da 1990-årene kom og vi ble revet bort fra den normale verden, den såkalt siviliserte verden, nektet folk å akseptere at man plutselig skulle gå fra å være et rikt, organisert og progressivt land, hvor gjennomsnittspersonen var svært høyt utdannet, til å bli behandlet som en slags vill stamme i Afrika. Å være en del av en urban kultur, en rave-bevegelse, var en måte vi kunne vise at vi fortsatt hørte til i denne verdenen på. Vi ville ikke plasseres der hvor resten av verden hadde lyst til å plassere oss.
Første stopp på kveldens festrute var KC Grad, som ligger i en liten festgate à la Jomfru Ane Gade i Aalborg, bare mindre ukultivert. Tijana Todorovic har fortalt at KC Grad, som åpnet i 2009, har bidratt til å forme miljøet for elektronisk musikk i Beograd.
Klokken 23 er det stort sett tomt i det tidligere pakkhuset med de bare mursteinsveggene og de store søylene midt i rommet.
Det er kanskje rundt 50 mennesker her. De fleste røyker og lytter nikkende til DJ-en midt i rommet. Folk er ganske unge, under 25 år. Mange av mennene ligner Jesus, med langt hår og helskjegg. DJ-en legger rolig ut med messende, østlig inspirerte numre. Kvinnen i baren tar imot bestillingen min med en joint i munnen.
Klokken halv ett er KC Grad såpass stappfullt at folk som danser kolliderer med hverandre. DJ-en leker med oss. Gir oss litt, men trekker deretter tempoet ut, så man kan høre trafikkstøyen utenfor. Han har festen i sin hule hånd. Vi venter frydefullt på at han skal slippe bremsen.
Kronisk krisetilstand
Tijana Todorovic undrer seg av og til over sin kontrastfylte by. På den ene siden kan hun ikke komme på et sted hvor det sosiale bylivet er så aktivt. Hvor folk er så flinke til å slappe av og hygge seg, være ute og spise, danse, drikke drinker og kaffe med venner og familie. På den andre siden kan hun ikke komme på andre steder som har opplevd såpass mye politisk og økonomisk stress gjennom så mange år.
- Landet vårt har vært i krise i 28 år. Konstant. Vi har levd med disse abnormitetene i samfunnet så lenge.
- Det er litt absurd at folk er så avslappede og nyter livene sine så mye, når man tar i betraktning hvor hardt det er. For det er tøft å tjene penger her, tøft å finne jobber og det er vanskelig å føle seg sosialt trygg. Men jeg tror det henger sammen med at hvis man ser på Beograds historie, så er det den byen som har blitt ødelagt flest ganger i historien. Det har programmert folk til å tenke over at ingenting varer evig. At alt kan endre seg mange ganger i løpet av ens levetid. Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre har opplevd det. Ingenting er stabilt. Det tror jeg er én av grunnene til at folk her nyter livet, og nyter tiden sammen med hverandre. Vi har ikke for vane å planlegge langt ut i framtiden. Historien har vist oss at man ikke kan tenke slik.
Idet vi møtes midt på dagen fredag, er Tijana Todorovic på vei til lufthavnen. Hun skal til Lyon og Paris for å opptre. Uka etter til Roma, Amsterdam, Brussel. Det er ubeleilig for henne at Serbia ikke er medlem av EU. Enkelte steder i EU er det prakk for Tijana Todorovic å få innreise og jobbe, og hun må konstant holde øye med hvor mange dager hun har vært i unionen - hun får maksimalt oppholde seg i EU 180 dager i året. Det er også dyrt å importere plater.
Med andre ord burde Tijana Todorovic lengte etter å bli med i EU, men det gjør hun bare ikke. EU har i årevis nølt med Serbia på grunn av landets manglende anerkjennelse av Kosovo, manglende framskritt med korrupsjonsbekjempelse og rettsreformer, samt stadig svekket mediefrihet.
Det har fått støtten til medlemskap blant serbere til å falle markant, fra 73 prosent i 2009 til 52 prosent i dag.
- Det ville på mange måter gjøre livet mitt lettere. Men på den andre siden har EU ennå ikke bevist at den er vår venn. Jeg er nok som de fleste her i Serbia - jeg er ikke sikker på at det er en god idé. Og mine problemer er luksusproblemer. Jeg har en internasjonal karriere, jeg tjener penger i utlandet. Men jeg er ikke som folk flest. Jeg er ikke som foreldrene mine, som fortsatt lever på 500 euro i måneden, sier hun.
Hun frykter at Serbia vil innføre egenbetaling innen helse og utdanning og droppe lover som sikrer folk bolig, hvis man blir en del av EUs «kapitalistiske og liberale verden». Hun er i tvil.
Under alle omstendigheter er diskusjonen om serbisk EU-medlemskap mest teoretisk. EU-kommisjonen har riktignok sagt at Serbia kan bli med allerede i 2025, hvis reformfeberen plutselig skulle slå ned, men da stats- og regjeringssjefene i midten av mai møttes i Sofia til et møte om Vest-Balkan, var de ikke i nærheten av å komme med konkrete løfter om EU-medlemskap. Først vil EU se konkrete framskritt fra Serbia og øvrige land på Vest-Balkan.
På Drugstore fortsetter den russiske DJ-en den forvrengende fremmedgjøringen. Klokka er fire, og jeg har lyst til å gi opp. Prøver å konsentrere meg om notisblokka. Stiller meg borte ved baren for å få litt lys. Ugla er tilbake. Den forvandler seg til et snødekt landskap. Et vindusparti med blyglass, bakerst i slaktehallen, blinker i mørket. Gul, grønn, lilla. Den er ødelagt. En gren stikker inn, en ledning ut. Bassen får buksebena mine til å vibrere.
Notisblokka gjør en ung mann nysgjerrig. «Hva driver du med?», spør han.
- Jeg skriver en artikkel om EU.
ukeadressa@adresseavisen.no
