Timen gikk like raskt som den gikk sakte. Jeg brukte halvparten av tida på å se på klokka og den andre halvparten på å se ut vinduet. Alt jeg kunne tenke på var forholdet mellom Hedda og Aron. Hun skulle jo til å si noe om det da vi satt på rommet mitt i går, etter at vi fikk meldingen. Jeg kunne se foten til Hedda trippe nervøst under pulten hennes. Det var tydelig at hun hadde noe på hjertet. Kanskje jeg bare burde ha fortalt henne alt om meg og Aron tidligere - kanskje hun hadde delt det med meg da.

Meldingen fra morderen fikk fortsatt hjertet mitt til å hamre. Jeg var usikker på om vi skulle dra og møte ham eller ikke. Det var tydelig at morderen kom til å drepe oss også - altså, jeg har sett nok serier til å vite det. Men allikevel var det noe med det som ga meg en trang til å dra uansett. Jeg ville vite hvem, når og hvorfor - hvorfor akkurat Aron? Og hva skulle alle navnene i den fordømte boka bety?

Jeg kunne kjenne blikket til Vilde bore inn i bakhodet mitt, og da jeg så vidt snudde meg for å gi henne et spørrende blikk, så hun ned i bordet. Øynene hennes gikk fra side til side. Hun hadde også noe hun ville si.

Da timen var over og Marthe bestemte seg for å la oss gå, pilte Hedda ut av rommet. Hun sendte oss en snap og sa at hun hadde glemt at det var elevrådsmøte. Hun hadde vel også glemt at jeg var vara og at jeg visste at møtet hadde blitt utsatt til neste uke. Vildes negler ble plutselig veldig interessante. Vi hadde egentlig aldri blitt veldig nære venner. Hun ble venninnen til Hedda da vi gikk på ungdomsskolen, og siden jeg er en av de mindre pratsomme, hadde vi ikke hatt tiden til å møtes bare oss to.

«Du?» sa Vilde etter tre minutters stillhet. Jeg dro øynene vekk fra neglene hennes og så på henne. «Vi burde kanskje ha fortalt deg dette tidligere …» sa hun, og pillet under neglene som om jorden fra i går ikke var helt borte enda. Hun sa ikke noe på en stund, som om hun var usikker på om hun burde si det eller ikke. Jeg kjente klumpen i halsen begynne å bygge seg opp. De hadde holdt noe hemmelig for meg.

«Fortsett», sa jeg, etter at jeg hadde svelget bort klumpen av nervøsitet. Stemmen min var skarp og selvsikker, som om jeg visste at jeg kunne tåle hva enn hun strevde med å fortelle meg. På innsiden kjentes det ut som om jeg kom til å ramle sammen.

«Vel, du husker den festen jeg og Hedda var på i oktober? Den Halloween-festen som egentlig ikke var en Halloween-fest?» Jeg nikket til det hun sa. Jeg hadde avvist forespørselen om å komme. Mamma hadde bestemt seg for å gi meg fri internettilgang den helgen, og jeg ville utnytte det så mye som mulig. «Og du husker Sindre? Han fra Byåsen som Hedda ikke sluttet å snakke om?» Jeg nikket igjen, selv om jeg ikke hadde hørt så mye om ham, annet enn at han var helt utrolig kjekk.

Da jeg tenkte over det, var det rundt den tiden at alle ryktene om Aron begynte å gå på skolen. Vi var vel litt skeptisk til ham fra før, så det var lett å bite på det man hørte. Han hadde ansiktet til en bølle. En veldig søt bølle. Så hadde han alltid et lurt smil om munnen.

«Sindre ga plutselig Hedda drittmye oppmerksomhet. Du skulle ha sett ansiktet hennes - hun var i himmelen. Men du vet jo hvordan gutter som Sindre er.» Nei, ikke egentlig, hadde jeg lyst til å si, men jeg holdt munn. «Han merket jo selvfølgelig at hun var interessert. Man kunne jo se det fra en mil unna, liksom. Så han bestemte seg for at han skulle tulle med henne. Sa at hun skulle gå og lete inne på rommet til hun som hosta festen. Ta med noe kult tilbake.»

Jeg kjente magemusklene mine trekke seg sammen helt til de var i en liten klump på midten. Alt ga plutselig litt mer mening.

Hvorfor navnet til Hedda sto i boka, hvorfor hun alltid ignorerte ham når hun så han gå nedover gangen - de stygge blikkene mellom de to. Hvorfor Hedda så så skyldig ut da jeg leste opp navnet hennes.

«Hun skyldte på Aron», sa jeg, og kjente meg plutselig kvalm. Det var så veldig likt Hedda å gjøre noe sånt. Hedda som kunne ha kuttet strupen på en antilope om hun så måtte gjøre det. «Det er derfor du har vært så irritert på henne den siste tiden.» Vilde nikket brått.

«Ikke bare det», sa hun, før vi så på klokka at vi måtte dra tilbake til klasserommet. «Det hun tok», fortsatte hun mens hun dro sekken opp på skuldrene og tok bøkene i hendene. Stemmen hennes ble lavere. «Nesten 40 g med grønt».

Jeg så på ryggen til Vilde mens hun gikk videre til tyskrommet. Om jeg bare hadde valgt tysk på ungdomsskolen.

Men selv om dette fortalte meg hvorfor alle så ned på Aron, fikk jeg ikke svar på hvem morderen var. I mine øyne var det fire mistenkte: Sindre, hun som hosta festen, dealeren til hun som hosta festen eller verst av alle, Hedda.

Sindre - fordi han var redd for at Aron skulle si noe. Om han hadde sagt ifra at det var Hedda, ville vel Hedda ha sagt at Sindre ba henne gjøre det. Ikke at noen hadde trodd på Aron uansett. Hun som hosta festens grunner var lette å tenke seg til. Samme med dealeren hennes. Hedda hadde det at hun skyldte på ham - kanskje han truet med å si det til alle sammen? Eller kanskje han brukte det til å presse henne til å gjøre ting?

Det ga meg enda en ekkel tanke, ble han venn med meg for å trosse Hedda?

Jeg kjente tårene presse på. Jeg ville ikke tenke på det lenger. Om ikke Hedda hadde skylt på ham den ene gangen, hvordan hadde ting vært akkurat nå? Ville Aron ha hatt venner? Ville han ha kommet bort til meg akkurat nå, smilende, spurt meg om jeg ville møte ham etter skolen i dag? Ville han ha vært i live?

De livløse, kalde øynene hans dukket opp da jeg lukket mine. Hvor kald huden hans var. Hvor stille det var i skogen da jeg fant ham. Blodflekkene på steinen. Jeg skulle i det minste ha lukket øynene hans. Jeg skulle ha ringt politiet. Jeg skulle ha begynt å gråte med en gang jeg så ham. Jeg skulle ha dyttet ansiktet mitt ned i T-skjorten hans for første og siste gang - kjent den milde lukten av vaskemiddel og maten han spiste den dagen, kjent lukten av Aron.

Men nå var det for seint. Jeg måtte finne ut hvem som hadde gjort noe så forferdelig mot noen jeg hadde begynt å bli glad i - noen jeg hadde blitt glad i. Jeg skulle møte morderen den kvelden om det så var det siste jeg noen gang kom til å gjøre.

Neste lørdag kan du lese den spennende avslutningen på skrivestafetten!