Allerede på barneskolen hadde Siri denne følelsen av at hun var en annen, men hva var det? Hun manglet ordene. Begrepene. Først på ungdomsskolen kom forståelsen for hva det handlet om.
- Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke ønsket å vokse opp til å bli mann.
Siri Wiggen, 34 år. En kvinne i sin beste alder. Biologisk? Ikke ennå. Men like fullt kvinne. Og etter at muligheten for skifte av juridisk kjønn kom for to år siden, ble hun det også juridisk.
- Det skjedde i fjor, men jeg holder fremdeles på med å rydde opp navnemessig i kort og annet!
Hun har ryddet opp i mye de siste årene. Men nå ler hun fornøyd fra sofahjørnet i leiligheten øverst i Okstad, med armen trygt rundt samboer Kristin.
Men det tok tid å nå denne tryggheten. Mange år.
Mannen i speilet
Viggja var et lite sted, da som nå. Ingen åpne homofile, ingen som skilte seg ut. Ungdomstiden handlet om å farte rundt med gutta, drikke litt, farske litt. Spille mye. Og tenke forbudte tanker. Kvinnetanker.
- Jeg fortalte dem ikke til noen. Det var jo helt utenkelig å leve det ut. Det var så tabu, så ødeleggende.
Siri smiler. Et vakkert smil i et sart ansikt. Et feminint ansikt. Mer nå enn da hun var ung jypling av en datanerd fra Skaun. Hun var bare 16 da hun vendte Viggja ryggen. Hadde allerede gledet seg lenge til å flytte for seg selv, til Trondheim. Som lærling i IKT driftsfag, kom muligheten. Men at det skulle finnes noe miljø for noen som tenkte tanker som henne, hadde hun ingen formening om. Hun fulgte «normalsporet», gikk påbygging etter læretida, deretter høyskolen. Livet gikk på skinner mot fullført utdannelse og karriere som dataingeniør. Og mot et svart hull.
Men det kom mye senere.
- Jeg har aldri hatt noen problemer karrieremessig, konstaterer Siri rolig. Problemene var av en helt annen art. En tung følelse av ikke å være den mannen hun så i speilet. De siste årene på Høgskolen i Sør-Trøndelag begynte hun å gjøre noe med det, eksperimentere så smått med sminke og mer feminine klær.
- Da begynte jeg å tenke alvorlig på om jeg skulle gjøre noe mer med det, sier hun.
Det er over ti år siden hun begynte å søke informasjon om hva som skulle til for å få behandling hos Rikshospitalet. Det skremte vettet av henne.
I Norge er det bare Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet som behandler transseksualisme. Mange blir hjulpet etter å ha blitt henvist hit, men mange får også avslag. Og noen blir så skremt av kravet om å leve ut «ønsket kjønn» i ett år i offentlighet, at de ikke tør ta skrittet.
- Det året med «Real Life Experience», hvor du skal gå rundt som det kjønn du oppfatter deg selv som, synes jeg er mer som å henge ut folk. Det passet ikke for meg, det passer fremdeles ikke for meg. Jeg er meg, jeg er ikke den stereotypien, sier Siri.
Det ble til at hun satte det på vent. Men taklet det dårlig, for det var noe viktig i livet som ikke hang i hop. Og problemene vokste.
- Jeg begynte å ruse meg i løpet av den tiårsperioden, stort sett med hasj, men jeg var ikke fremmed for tanken om å ta hva som helst. En ganske grei måte å unnslippe hverdagen og tankene på, konstaterer hun tørt.
Selvmedisinering kalles det.
- Du var i jobb og hadde et «normalliv» utad?
- Ja. Jeg holdt fasaden, og de var godt fornøyd med meg på jobben, ingen problemer med kollegene. Ingen visste noe.
Hun isolerte seg mer og mer, hadde kun kontakt med noen få, men turte ikke si noe. Skammen var for stor.
Nyttårsaften 2014 går Siri inn i det nye året alene, med rusen som eneste følgesvenn.
Den tunge ensomheten
- Jeg satt alene og rusa meg, og det bobla helt over i skallen. Jeg var suicidal denne kvelden. Det var tunge greier, sier hun.
En undersøkelse av kjønnsopererte i Norge i perioden fram til 1987, viser at nesten én av fire hadde forsøkt å ta sitt eget liv før fullført behandling. Tilsvarende tall er avdekket i en svensk og nederlandsk undersøkelse.
Men for Siri ble denne nyttårsaften et vendepunkt.
- Det gikk opp for meg, at hvis jeg fortsatte sånn, ville det komme til å gå gæli. Rett og slett.
Hun tar grep. Kontakter psykolog. Skaffer seg hormontabletter fra Spania og begynner med hormonterapi for egen regning. Tar laserbehandling for å få fjernet skjeggvekst. Og én dag, da hun rett etter en behandling møter en venninne, som lurer på årsaken til at ansiktet hennes er så hovent, eksponerer hun for første gang frykten som hun hadde båret på i alle år. Frykten for fordømmelse. Den kom ikke.
- Hun ble bare veldig rørt over at jeg fortalte det. Jeg ble litt rørt selv, jeg, sier Siri, smiler over minnet om hvordan det løsnet noe i henne. For første gang bar hun ikke lenger hemmeligheten alene. Endelig ble hun modig nok til å vise dem hvem hun var.
Halvannet år har gått. Og Siri smiler.
Jo da, noen dager er dårligere enn andre, men ikke på samme måte som før. Nå føles det håndterbart.
- Nå vet jeg at jeg skal klare å gå gjennom dette løpet og få det livet jeg har lyst på. Nå er det mer den kroppslige historien som mangler.
- Men du er på vei?
- Jeg er på vei.
Mye har skjedd dette halvannet året. Hun klarte endelig å fortelle det til kollegene. Og ble nærmest møtt med et skuldertrekk.
- De mente at dette var opp til meg og ikke noe de hadde noe med. Det var en enorm lettelse, det kan nesten ikke beskrives …
Stemmen knekker ørlite, når hun kjenner på den lettelsen. Alle dommedagstankene hun hadde båret på i årevis, og så gjør hennes kolleger alt til skamme.
Familien var det vanskeligste. Der hjemme slo det ned som en bombe. Særlig faren trengte litt tid på å fordøye nyheten.
- Far min var ikke akkurat enig, han har jo ikke hatt mulighet til å forstå hvor alvorlig det var. Men etter hvert har han akseptert det, sier Siri. Det er moren som er kontaktpunktet hjem til Viggja.
- Jeg hadde fortalt mamma at jeg hadde vært til psykolog for angst og depresjon, men ikke mer. Da jeg til slutt fortalte om diagnosen, ble det ganske følelsesmessig, innrømmer hun, ler litt, hun hadde tenkt at jeg kanskje var homo. Men det var jeg jo ikke, haha!
For transseksualisme handler om kjønnsidentitet, ikke om hvem man forelsker seg i.
Og da hun falt, falt hun for Kristin.
En kopp kaffe og en partner
Det var på transkafeen de møttes første gang. Et månedlig møtested, hvor man snakker sammen om smått og stort over kaffekoppen, og kanskje kan gi hverandre noen gode råd om livet.
- Jeg kom inn på transkafeen og så henne. Og min første tanke var at her må jeg spille kortene mine riktig, sier Kristin lurt og kikker smilende bort på Siri. For det er mange år siden hun var i et fast forhold, lenge før hun ble den hun er i dag, den hun egentlig alltid har vært. Kristin Berg.
- Det er vanskelig å være i et forhold hvor man ikke kan være seg selv, sier hun, alvorlig nå. For lever man et liv som noe annet enn den man er, er det vanskelig å finne en livspartner som forstår.
Desto mer fantastisk når det skjer. Det var i fjor høst, og alt klaffet.
Da hun møtte henne
Og nå har Kristin flyttet inn. Kristin, som også er transkvinne, men som har en annen historie. Sin egen.
De har det lange håret felles. Og visst har de samme diagnose. Men ellers er de forskjellige, de som folk flest.
Siri, en lang og litt tander trønder fra Viggja, Kristin et hode kortere, en lavmælt nordlending fra Ballangen. Hun har også tilbakelagt en lang vei i livet, fra barneskolens lek med gutter, men helst med jentene, og forståelsen for annerledesheten til de to eneste åpne homofile guttene på ungdomsskolen.
Tenkte noen tanker da.
- Men så leste jeg i leksikonet at transseksualisme var en diagnose, og jeg ville ikke finne meg i at det var noe galt med meg!
Hun la det bort, dro i militæret i Stavanger, til teknisk fagskole i Drammen. Og holdt tankene sine skjult for alle, bortsett fra militærpresten.
- Da jeg fortalte at jeg følte meg som jente, sa han at det bodde folk som meg i Oslo, men at det var et veldig vanskelig liv med få muligheter.
Hun la det fra seg, men slapp aldri tanken. Om at hun én dag kunne gå i dameklær.
Det skal ennå gå mange år før hun en dag går inn døra til Hennes & Mauritz, kommer ut med sminke og klær og drar på byen som en ny person. Det var i Trondheim hun tok den store beslutningen om å flytte til et nytt liv.
I Midtbyen.
Reisen fra det gamle livet
- Jeg sa det ikke til noen, men baktanken min var å kunne gå i dameklær på byen. Jeg bodde i et borettslag på Byåsen med mange pensjonister, og tenkte det ville bli lettere nede i byen, ler Kristin.
Så hun flyttet med hud og hår, ikke fordi Byåsen var ille, men fordi hun hadde noen erfaringer fra en oppvekst på et lite sted uten toleranse for homofili.
- De to homofile guttene fra hjemstedet mitt fikk ofte bank, så jeg vokste opp med at annerledes ga en risiko for vold. Det satt nok veldig i meg, forteller Kristin lavt.
Så hun husker godt hvordan det boblet i henne da den nye ekteskapsloven kom, og homofile og lesbiske fikk gifte seg.
- Det ble slutt på homovitser på radio! Da følte jeg på tegnene i tiden, at «NÅ, nå kommer det!»
Og da diskrimineringsvernet kom i 2014, turte hun også å fortelle det på jobben hos Reinertsen. Kristin ler hjertelig når hun forteller om imagen hun hadde skapt seg på jobben. En rolig kar som gikk stilt i dørene. Kontrollert.
- Det kom nok som en overraskelse på kollegene, for jeg var jo en fyr som ofte hadde gått med skjegg! Haha!
Å leve to liv
I likhet med Siri, var det å komme ut en større greie for Kristin enn for kollegene. Problemene i yrkeslivet har vært fraværende, både hos Reinertsen og hos Aker Solutions, hvor hun er nå.
Men tiden da hun gikk i dameklær på byen og ennå ikke hadde fortalt det til noen, var nervepirrende.
- Jeg var jo veldig nervøs for at folk skulle kjenne meg igjen og begynne å prate uten at jeg visste om det.
Til slutt kom også Kristin fram til at hun måtte gjennom det. Konsekvensene fikk bli som de ble.
- Jeg hadde jo tanker om at det skulle gå forferdelig skeis. Mange var ute etter meg i barndommen, og jeg har hatt en frykt i meg, både for fordømmelse og for å bli banket opp, sier hun.
Men nå er det i ferd med å løsne. Hun jobber med å legge barndommens opplevelser bak seg. Ser en annen vei nå. Framover.
Operative skritt mot kvinnelighet
For også for Kristin har det skjedd store ting det siste året.
- I fjor sommer fikk jeg brystimplantater! Jeg husker da jeg våknet av narkosen og kikket. Det var stort! sier Kristin fornøyd.
For nå er hun ganske så fornøyd med tingenes tilstand. Bortsett fra å kanskje kvitte seg med adamseplet, vil hun ikke kvitte seg med mer. Kjønnskorrigende kirurgi er ikke hennes valg.
- Hvis jeg skulle ta hormoner, hadde det gått ut over seksualiteten min, for da hadde jeg jo mistet potensen. Det er litt enten-eller, det der, forklarer hun tålmodig.
Men første uka i juli blir hun med Siri på hennes planlagte tur til Marbella, hvor hun skal få en vurdering av kirurgi på kjeveparti og adamseple. Det blir ingen billig affære, rundt 150 000 kroner regner Siri med at det vil koste henne. Så selv om hun har en egen sparekonto for slikt, har hun kortet ned på ønskelista etter at hun kjøpte leilighet. Hun har ikke hastverk.
Men en langsiktig plan, det har hun.
Hele veien fram
Ved å gå utenom den offentlig godkjente behandlingen på Rikshospitalet, står Siri alene om sin egen behandling. Reseptfrie hormontabletter fra Spania kommer i posten for en tusenlapp i måneden. Helsekontrollen består i at hun jevnlig tar blodprøver for å sjekke at alt er i orden. Og så er det estetikken. Laserbehandling av ansikt til et par tusenlapper, hvor man gjerne må ta ti behandlinger før resultatet er bra.
- Og det er ikke sikkert hår på brystkasse og skuldre og sånt, er så kledelig heller, humrer Siri. Til tross for at sluttsummen kanskje havner helt opp mot en million kroner.
Både med hensyn til sikkerhet og økonomi tenker hun at hun på sikt gjerne skulle vært inne i Rikshospitalets system. Men de liker dårlig å ta imot pasienter som allerede har startet på hormonbehandling. Og de har monopol. Men de siste årene har de møtt kraftig kritikk fra transseksuelle og deres organisasjoner. Så kanskje det endrer seg.
- Det er helt sikkert mange som passer til behandlingen på Riksen og er veldig fornøyd, men den passer ikke for alle. Veldig mange blir avvist, og da har du ikke noe annet tilbud her i landet, sier Siri. Selv tenker hun å gå på hormoner et par år til, og så begynne å kikke på brystimplantater. Etter hvert en full genitaloperasjon. Men det er en lang og kostbar vei. Om hun på sikt kommer inn til vurdering hos Rikshospitalet, vil det offentlige ta utgiftene, men hele prosessen kan ta tre til fem år.
- Vi får se. Det er et langt løp, sier Siri. Har det ikke så travelt, nå som hun har funnet Kristin.
Nå er det fremtiden som gjelder. Den lengste veien ligger bak dem.