Jeg kjenner ofte et behov for å rømme. Stikke av, fordufte, flykte. Bare bli borte. Ikke fra alt, altså, og ikke vil jeg være borte så lenge heller. Ikke gå helt under jorda, men bare ta en pause. Det slår særlig ut rundt fellesferietida. Altså om ikke så lenge.

Da jeg var lita skulle jeg stadig rømme, rømme bitte litt fra foreldre og storebroren min. Rømme fordi noe var urettferdig, kanskje fordi jeg ikke fikk is, jeg husker ikke helt hvorfor jeg rømte.

- Men hvor skal du rømme da? spurte mamma.

- På plena, i telt! sa jeg, trampet sint med begge føttene og dro ut på plena, via boden for å ta med teltet. Jeg bodde mange sommernetter i telt på plena, rett utenfor stuevinduene. Eller, jeg satte opp teltet, var litt for meg selv. Og heldigvis låste mamma og pappa aldri døra, for jeg endte stort sett opp med å sove i egen seng, likevel.

Jeg brukte å gi foreldrene mine jeg-rømmer-budskapet på samme måte som jeg hadde sett på barne-tv. Gullars, denne gule, skarrende

bergenske fuglen som var på tv-en midt på 80-tallet, satte et eggeskall og en boks med rømme på bordet. Dette for å få Marianne, som han bodde hos, til å skjønne: «Eg skal rømme». Fiffig.

Senere har jeg også rømt, men da uten å si fra med eggeskall og rømme. Jeg har bare tenkt at det er en kul måte å si det på. Jeg har til og med rømt helt til Afrika noen ganger, fordi jeg bare måtte oppleve noe annet, være et sted så å si ingen kunne nå meg. Etter at jeg fikk egen familie, så har det jo ikke vært like lett å rømme. Ikke så langt i alle fall. Men når ungene var i den verste trassalderen og jeg bare var sliten, så hadde jeg en uvane med å si oppgitt:

Nå rømmer jeg til Afrika! Det er jo lov, tenker jeg, og av og til ønske seg vekk fra tårer, snørr og illeluktende bleier og til for eksempel palmetrærne og den hvite sanden på Zanzibar? Nå har det blitt slik at når jeg blir frustrert, så spør ungene: Mamma, rømmer du til Afrika nå? Og så ler vi litt sammen, og jeg klarer ikke å være sur lenger. For nei, jeg flyr jo ikke til Afrika, ikke bare fordi jeg er sliten.

Det handler jo ikke om å fordufte fullstendig, ikke om å ta farvel med familie, venner og

kollegaer. Det er bare behovet for litt egentid, sånn innimellom. Egentid helt alene eller egentid som familie. Derfor rømmer jeg snart.

Sommerferie er å rømme, unnslippe hverdagen noen uker. Slippe vekkerklokke, henting og bringing og altfor mange og lange møter. Ta beina på nakken, og gjerne ta med passet. Rømme sammen med familien, bare oss fire sammen. Og så rømme litt fra dem også. Ikke lange stunder i slengen, men kanskje ta en løpetur alene, som muligens ender med at jeg kjøper meg en is på stranda mens

familien tror jeg er ute og svetter gatelangs. Før slo jeg opp teltet fordi jeg ikke fikk is, nå bestemmer jeg selv når jeg vil ha is. Men fortsatt smaker den av og til best på rømmen.