Hun har vunnet Heddaprisen som beste kvinnelige skuespiller, og Ragne Grande ville vært et trekkplaster i hvilket historisk spel som helst de neste ukene. Men der det fins brynjer og striekofter, sverd, rustninger og skjold, hører også hestene hjemme i rollelisten. Gjerne så mange av dem som mulig, hvis det er snakk om en passe ambisiøs friluftsoppsetning, som krever storstilte og troverdige hærstyrker.
- Jeg har alltid visst at utendørsteater ville fungert dårlig på grunn av allergien, så dermed har jeg styrt unna. Mer dramatisk er det ikke, sier Ragne Grande.
Neste lørdag stenger Trøndelag Teater for sommeren, og bortimot to måneder ferie venter skuespillerne. Det er kompensasjon for at de i resten av året jobber seks dager i uka, for det aller meste på kveldstid. Flere av dem bruker sommeren til å koble helt av, mens andre i ensemblet blinker seg ut et spel eller to for å få ferien til å gå litt fortere.
Ragne Grande, på sin side, legger ut på sin høyst private familieturné, der målet vil være å skjemme bort tre tantebarn på det mest skamløse gjennom sommeren.
- I Kristiansund venter Oliva på seks og Serine som er fire. I Oslo er det Klara, som bare er fire måneder gammel.
Det blir improvisasjonsteater så det holder, og i disse oppsetningene vil Ragnes storesøsken, Jørgen, som er pappaen til Oliva og Serine, og Martine måtte finne seg i å være statister.
Sommerfesten
Hvis du har krysset Elgeseter bru, på vei ut fra sentrum, omtrent på slaget seks en hvilken som helst ettermiddag de siste ukene, kan du ha sett henne, der hun høyreist og målbevisst har kommet gående på vei mot teatret og en ny kveld med «Spelemann på taket». Mest sannsynlig ante du ikke hvem hun var, for hun er ennå ny i byen og ukjent for de fleste, men hvis du kjente et plutselig varmt drag i luften, akkurat idet du passerte henne, kan du være ganske trygg på at det var Ragne Grande som dro forbi. Hun har alltid hatt en slik effekt på omgivelsene, sies det, en som sprer gode vibrasjoner, ute som inne.
Etterpå låste hun seg inn på teatret og landet som avtalt i sminkeavdelingen ti over seks. Da hun var klargjort for rollen som Moira, hadde hun fortsatt plenty med tid før forestillingen skulle starte, og Ragne Grande fant veien til garderoben i andre etasje, den hun deler med Mari Hauge Einbu, Maria Omarsdottir Austgulen og Mira Dyrnes Askelund.
- Dette er Kremkvins-garderoben, forklarte hun noen dager senere da hun viste oss inn.
Et par tomme vinflasker stakk opp fra søppelkurven, en truse lå henslengt bak stolbenet ved et av sminkebordene, men ellers var det langt mer ryddig der inne enn vi kunne huske at det var hos Trond-Ove Skrødal og Trond Peter Stamsø Munch da vi stakk hodet inn hos dem for noen måneder siden.
- Vi hadde sommerfest på lørdag, hele teatret, og det var kjempegøy. Det gikk litt fort for seg etter kveldsforestillingen, for vi måtte skifte om i all hast og komme oss ut så raskt som mulig til E.C. Dahls der festen foregikk, forteller Ragne.
Hun er snart i mål etter en debutsesong det allerede går gjetord om ved Trøndelag Teater. Å bli Hedda-nominert for rollen som Laura Wingfield i «Glassmenasjeriet», i Ragne Grandes første stykke, verdsettes svært høyt.
- Det føles fortsatt bortimot uvirkelig. Og veldig motiverende, naturligvis. Jeg har sugd på denne karamellen hver eneste dag siden nominasjonen ble kjent, men jeg har ikke tenkt en tanke på hva jeg eventuelt skal si om jeg vinner på søndag. Bare det å bli nominert sammen med to så bra folk som Kathrine Thorborg Johansen og Ingeborg Sundrehagen Raustøl, er mer enn stort nok for meg.
27-åringen ser utover de tomme seteradene på Gamle Scene, dit vi har beveget oss, til denne vakreste og mest historietunge delen av Trøndelag Teater.
- Det var dette som var målet hele tiden, å bli skuespiller. Det var aldri noen tvil om det, ikke ett sekund. Det fantes aldri noen plan B i Nordli.
Sirkus på låvelemmen
Det var der alt sammen startet, hjemme hos en mor som jobbet på kontor i kommunehuset og hos en far som kjørte rundt i Lierne og reparerte melkemaskiner på gårdene. Jørgen, storebroren, var åtte år eldre enn Ragne, Martine fem.
- Jeg var nok den irriterende lillesøsteren som tok veldig plass, og som alltid måtte opp og synge, gjerne to ganger, enten det var i pappas 40-årsdag eller det var i andre familiesammenkomster. Det var alltid noen utkledninger på gang, og jeg nøt antagelig den ekstra oppmerksomheten som følger med det å være yngst.
Men samtidig var foreldrene bevisst på å la henne ta den plassen hun krevde.
- Vi ble virkelig oppfordret til å utfolde våre kreative sider, forteller Ragne, som stadig fulgte i hælene på Martine, som i dag er barnebokforfatter og filmregissør. I flere år hadde Martine hver sommer laget sirkusforestillinger sammen med ungene i en vennefamilie.
- Jeg fikk være med da de endelig følte at jeg var gammel nok til å kunne bidra. Vi møttes på gården til familien Sandmo straks skoleferien startet, og der satt vi og skrev numre og øvde inn stykkene til det som het Sirkus Quick. Det ble så populært at vi måtte sette opp flere ekstraforestillinger, og det kom så mye folk at de voksne var redd for at låvelemmen, som tjente som tribune, skulle bryte sammen.
I ettertid har Ragne forstått at disse somrene ble grunnleggende for det som skulle skje videre.
- De støvsugde til og med låven for høystrå, slik at jeg, med allergien min, skulle fungere best mulig.
Også lærerne på Stortangen skole lot Ragne få lov til å utfolde seg og ta mye ansvar når julespillene skulle settes opp i aulaen. Det var aldri vanskelig å besette rollene, selv om de fleste elevene, bortimot 80 totalt fordelt på ti alderstrinn, var mer opptatt av ski om vinteren.
I Sørli, det andre tettstedet i Lierne, holdt kommunens desiderte kjendis til på denne tiden. Ragne Grande var elleve år da Frode Estil tok sitt første OL-gull i 2002, uten at det hjalp det minste på hennes motivasjon for å stake av gårde i fjellheimen sammen med resten av klassevennene.
- Ski var rett og slett ikke min greie, men i dag lengter jeg støtt og stadig til Li og naturen hjemme. Jeg har tenkt så mange tanker og kjent på så mange ting mens jeg har gått der oppe. Men jeg likte meg best i fjellet når det var bart og jeg kunne ha sko i stedet for ski på beina, og slik har jeg det fortsatt.
Lange helgeturer
Når ikke Frode Estil promoterte kommunen på denne tiden - trivelig som enhver libygg, ble det sagt, for han var både klok, sindig og morsom, han også - sørget den store bjørnetettheten for at Lierne stadig fikk plass i nyhetsbildet, også i sommerhalvåret når langrennskongen holdt lav kurs. En stor helseundersøkelse i regi av Hunt (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) viste at hver tredje libygg hadde sett bjørn, og langt over halvparten av dem hadde vært mindre enn hundre meter unna rovdyret. «Frykten påvirker psyken», konkluderte forskerne.
- Jeg så rompa på en bjørn en gang, mens jeg satt i en bil. Og det var det. Men jeg har ingen problemer med å skjønne libyggens bekymring, forteller Ragne Grande.
Hunt-rapporten kom samme høst som Ragne flyttet til bjørnefrie områder på Inderøya.
- Det var ingen vei tilbake, følte jeg, selvlært som jeg så langt hadde vært. Men nå var jeg klar for å lære. Og den nærmeste videregående skolen med dramalinje befant seg nettopp der.
For første gang traff Ragne en flokk likesinnede, og i en klasse på hele 30 elever, fikk hun raskt bekreftet at det var dette hun ville.
- Men mye av den mentale læringsprosessen foregikk også utenfor skolen, i det å mestre en total omstilling som det er å være 16 år og bo alene for første gang på hybel. Jeg følte meg litt hudløs, samtidig som jeg vokste i takt med at jeg endelig begynte å lære teater. Men det første året var knallhardt og kontrastfylt, og jeg strøk i absolutt alt når det gjaldt å lage mat, der det gikk mye i poser med pulverinnhold.
Så i helgene dro hun hjem til mamma og pappa, og til gomma – mormora, som var blitt enke og som bodde like ved. Buss til Steinkjer, tog til Grong og buss videre til Nordli. Turen kunne gjerne ta fem timer. Hun måtte returnere på søndagskvelden, der siste etappe gikk med taxi fra Røra til Straumen.
- Det var korte helger og pengene for unna.
Da hun gikk andreåret på Inderøy, dro klassen til Trondheim for å se «Equus» med blant andre Herman Sabado og Terje Strømdahl på Studioscenen. Ragne Grande satt helt lamslått i salen.
- Den traff meg så utrolig, og jeg husker at jeg grein og grein og grein. Å se teater bli spilt så godt, var sykt inspirerende. Fortsatt er «Equus» et stykke jeg tenker tilbake på når jeg forsøker å forklare dialogen mellom scene og sal, og hvorfor teater er så viktig.
Inn ved første øyekast
Svært mange potensielle skuespillere skrelles av etter tre år på en dramalinje, der mye energi også går med til å fore hverandre med depressiv statistikk om overlevelsesraten i en beintøff bransje. Ragne Grande holdt stø kurs, denne gang mot Romerike og den anerkjente folkehøgskolen på Jessheim. Der møtte hun enda mer dedikerte folk enn på Straumen.
- Men jeg forsto raskt at jeg ikke var den ultimate folkehøgskoletypen, der det skal serveres brownies og kaffe til enhver tid. Det var ikke helt meg, det heller. Men det største problemet i starten, var at jeg hadde sånn ekstrem kjærlighetssorg.
Den ble delvis helbredet av Tore Østvang, «en jævli bra lærer» som fikk tankene hennes over på scenekunsten og ingen ting annet. Og etter et halvår startet den lange søknadsprosessen for å komme inn som én av åtte elever på Teaterhøgskolen.
- Opptaksprøvene går over et halvår, og mye av tida tilbringes på skolen. Jeg fikk adgang til det overveldende biblioteket og gjøv løs på klassikerne mens jeg lette etter monologer og materiale til audition.
Det manglet ikke lesestoff hjemme hos foreldrene i Nordli heller, men her bugnet hyllene av bøker og teaterstykker som fikk tennene til å løpe i vann.
Da D-dagen kom og navnene på de åtte utvalgte skulle offentliggjøres, sto hun parat med senkede skuldre.
- Jeg hadde absolutt ingen reserveplan, selv om jeg rent rasjonelt forsto at risikoen for at navnet mitt ikke sto på listen, var tilstede.
Men Grande, Ragne var kommet gjennom nåløyet i første forsøk.
Tripp-trapp-tresko. Inderøy, Romerike og til slutt selveste KHiO, som er Teaterhøgskolens egentlige navn (Kunsthøgskolen i Oslo).
Sett på makan, sa mange og var riktig så imponert.
Gresk dugnad
I fem år skulle dette talentet skoleres og utvikles, til Ragne Grande gikk ut med mastergraden i 2015, bare for å møte den brutale virkeligheten hun visste eksisterte der ute. Underveis hadde hun og Martine rukket å animere karakterene i storesøsterens barnebok om kakerlakken som lider av vinterdepresjon, og som er redd for å blø og redd for å dø. «Men ho er óg redd for å leve», som det heter om «Kakkerlakken med den stygge frakken». Først bok, så film, og deretter teater, oppført ved Turnéteatret i Trøndelag.
- Men de to årene som frilanser, rett etter at jeg var ferdig utdannet, var litt knirkete. Jeg følte stadig at jeg var på audition. Det var et kort opphold her, en litt lengre periode der, men i noen måneder var det helt stille. Det var en kjip tid, men samtidig god på det viset at jeg fikk kjenne hvor viktig teateret var for meg etter fem år på KHiO. Tempoet er så intenst der, at du fort kan få en reaksjon i bakkant og føle at du får teateret langt opp i halsen en stund. Men sånn hadde jeg det ikke.
Men tidlig i 2016 skjedde det likevel så lite at Ragne og kjæresten - som nå er en eks - dro til den greske havnebyen Pireus gjennom organisasjonen «Dråpen i havet» for å ta i mot båtflyktningene som kom inn fra øyene.
- Jeg var i praksis arbeidsledig, men fortsatt en ressurs for noen. I stedet for å drive dank hjemme i Oslo, tok jeg og typen min en dugnadsøkt der behovet var stort.
Der var bare en ørliten del av katastrofen som utspilte seg på havna i Pireus, men for Ragne Grande ble inntrykkene overveldende.
- Det handler om å bryte det ned slik at du ser menneskene i det hele.
En syrisk mann på hennes egen alder gjorde spesielt inntrykk.
- Han var døv, og man kan knapt forestille seg hvilket handikapp det er å ikke kunne bruke stemmen og gjøre seg forstått, når det ofte handler om å komme fremst i køen og rope høyest. Mens vi var sammen med ham, fikk han attpåtil beskjed fra Syria om at mora var drept.
Ragne og kjæresten dro hjem til Norge etter et par uker.
- Vi følte oss akkurat så sykt privilegerte som vi er, som bare kunne dra like enkelt som vi hadde kommet oss inn i Hellas fjorten dager tidligere.
Den vakre dialekten
Foran teatersesongen som nå snart nærmer seg slutten, ble Ragne Grande hyret på en langtidskontrakt som varer ut 2022.
- På Teaterhøgskolen snakket alle om hvor lyst de hadde på å komme til Trondheim. Trøndelag Teater er kjent for kvalitet og for et spennende og godt miljø, og vi er ganske mange her som er omtrent på samme alder.
I kantina gjaller ofte Ragne Grandes særegne Lierne-dialekt, og da hender det at kollegene bare lener seg tilbake, lukker øynene og lar seg rive med.
- Jeg identifiserer meg veldig med hjemplassen, og det at jeg har fått lov til å snakke dialekten min, både i «Glassmenasjeriet» og i «Spelemann på taket», gjør meg både glad og stolt. Det har hendt at dialekten har sklidd ut av og til, men nå er ikke veien hjem lengre enn at jeg med jevne mellomrom kan stikke nordover for å få den korrigert.
Søndag deles Heddaprisene ut på Oslo Nye Teater. Deretter gjenstår seks spilledager med «Spelemann på taket» - før alt vil handle om Oliva, Serine og Klara. Det blir litt av et spel.