Om man legger seg ned på gulvet og titter inn i glipen i en kasse, ser man inn i et lite barnerom: En seng under et lavt tak med en tv-skjerm. I hyllene står diverse gjenstander, bilder, figurer og lignende. Et kosedyr står lent mot den ene hyllen. I taket henger det et portrett - midt i synsfeltet til personen som eventuelt ville ha ligget her.
Selv om denne installasjonen består av såpass mange forskjellige objekter, er hele rommet merkbart fargeløst. Det er som om hele scenen er manipulert - bleknet og forstummet.
Installasjonen heter «66 minutter», det eksakte antall minutter terroren på Utøya 22. juli 2011 varte. Helvete har fått et tidsperspektiv. Et tidsrom.
Installasjonen er laget av kunstneren i samarbeid med hennes da ni år gamle datter, og baserer seg på hva datteren ville ha hatt i et rom - et skjulested - for å holde seg i ro, gjemt, i 66 minutter.
Det er noe absurd over dette verket: Akkurat denne terrorhandlingen, som varte i akkurat dette antall minutter, er over for lengst. Likevel forespeiles vi et rom som skal beskytte datteren i nøyaktig så mange minutter. Som om det er en fare for at man plutselig er tilbake i tid, og man trenger et rom, et skjulested fra terroren.
Men så konkret og logisk må man selvfølgelig ikke være her. Det som skjedde i disse 66 minuttene, er ufattbart. Man forestiller seg noe som det er umulig å helt ta inn over seg. Og i denne forestillingen begynner man nettopp å forestille seg. Særlig om man selv er forelder eller foresatt med ansvar for et barn. Tankene begynner å kverne, det blir etter hvert så ubehagelig at man må riste tanken vekk før den er tenkt ut: Hva om mitt barn med ett sto i denne situasjonen?
Dette rommet er et forsøk på å konkretisere noe abstrakt. På å lage noe, snarere enn å sitte passivt og bare tenke på noe som er så ubehagelig at man ikke kan holde seg i ro. Det er en forestilling, som samtidig er knyttet opp til datterens egen forestillingsverden. Et samarbeid, et forsøk på å gjøre noe for dem man vil beskytte.
