Gummistøvlene mine klasket mot det våte terrenget. Det yret, og lokkene mine begynte å krølle seg. Om Hedda og Vilde hadde blitt med, hadde de sutret over de perfekte krøllene sine som ville blitt vasket ut av regnet, og av sminken som ville begynt å renne. Jeg sukket. De skulle vært her. Tanken på å dra mot froskedammen alene gjorde meg ganske panisk. Jeg trakk lua godt over hodet. Det var kaldt i natt.

Magen knøt seg mer og mer for hvert skritt jeg tok. Jeg følte meg nesten litt kvalm. Svimmel. Jeg svelget lett, og bet meg forsiktig i leppa. Ute var det mørkt, og med mørket fulgte skygger. Trærne jeg passerte var ikke mindre uhyggelige. Det var som om de når som helst kunne finne på å kaste seg over meg. Slik noen sikkert hadde gjort med Aron. Jeg la armene rundt meg mens jeg gikk, nesten som om jeg prøvde å gi meg selv en klem. Prøvde å trøste meg selv. Jeg var så jævlig feig. Ikke rart folk så på meg som rar. Lurer på om Aron også så slik på meg? Det spilte liten rolle nå. Jeg kom aldri til å finne det ut.

En ting som plaget meg var den brennende biten med bevis jeg selv hadde tatt, og som nå lå i min venstre jakkelomme. Var meldingene på telefonen til Aron rettet mot oss? Hadde morderen lagt den der med intensjon om at vi skulle finne den? I så fall, hvorfor? En følelse av at jeg hadde gått rett inn i en musefelle hvor alle utfall endte i en brukket nakke, kom krypende som frosten i jorda en kald høstnatt. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde ringt politiet det sekundet jeg fant ham. Hvem kunne stå bak alt dette?

Så gikk det opp for meg. At jeg ikke hadde sett det tidligere! Hvordan alt hang sammen; boka, festen, hoodien og meldingene. Det var jo åpenbart. Hedda hadde nølt ved et av navnene i boka. Det virket uviktig da, men nå forstod jeg. Personen med hoodien hadde lokker hengende ut av hetta. Vi visste jo alle hvem som hadde slike lokker. Nå sto han sikkert der og ventet. Det var ingen andre som kunne stått bak dette.

Det var alltid de to som hang sammen. Han brukte å vente på Aron etter skolen. De var alltid så mystiske. Helt til de siste ukene, etter den festen. Det måtte ha skjedd noe mellom dem etter det. Det siste navnet i boka, den siste personen som hadde sviktet Aron. Spørsmålene som stod igjen var; hva hadde skjedd, og hva var Heddas rolle i det hele?

Tankene mine ble forstyrret av en stemme. «Du kom til slutt», sa han. Blikket hans flakket, før han festet det på meg.

«Så fortell da. Hva skjedde?» Jeg prøvde å virke modigere enn jeg var, men stemmen brast.

I et øyeblikk så det ut til at han skulle fly på meg, men så myknet uttrykket hans, og han åpnet munnen. «Jeg tror ikke du skjønner. D- det bare funket ikke mer, skjønner du? Vi solgte hasj, ikke sant, og Hedda bare ødela alt på den festen. Det var ikke meningen at hun skulle ta akkurat det, jeg ba henne bare om å ta noe fra rommet. Og da hun kom tilbake med det var det for sent, og Aron oppdaga det. Vi kunne ikke si at det var vårt heller, skjønner du? Aron sa han skulle fikse det, skaffe pengene for det Hedda tok som vi skulle gi til ham vi selger for, men han klarte det ikke. Og vi krangla, ikke sant. Det var ikke meningen at det skulle bli sånn.» Ordene hans slutta å henge sammen. Det var som en foss slapp ut av ham, og tårene rant også. Det hele begynte å gi mening.

«Sindre. Hvor er Aron?» Stemmen min var kvass som kniver. «Jeg … det hele skjedde så fort. Vi begynte å småsloss, så gikk han i bakken. Han våkna ikke igjen. Blodet på steinen, den livløse kroppen ... Så kom du, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å dra ham et stykke inn mellom trærne og la ham ligge der til du hadde dratt … Han ligger i brønnen nærme Risvollan nå». Ordene hans falt som en hammer, og jeg tok meg til hodet. Aron var død, Sindre hadde drept ham, og Hedda hadde forårsaket det. Hedda, som kunne kuttet strupen på en antilope, hadde latt noen dø for noe hun har gjort.

Jeg visste hverken hva jeg skulle gjøre eller tenke. Det var enda noe som ikke hadde gått opp for meg, det var noe som manglet. Tankespinnet ble brutt.

«Men dette her holder du kjeft om!» bjeffet Sindre så spyttet sto ut av munnen hans, og han stirret meg brutalt inn i øynene. Det virket som om han hadde tatt seg sammen, men likevel kunne jeg se hvordan blikket hans innimellom dirret usikkert mot meg.

Hodet mitt var et kaos, og jeg slet med å bestemme meg for hva mitt neste steg skulle være. Man må trå varsomt på et slitent gulv. Jeg fingret panisk med jakka mi, og kremtet kort. «Hvorfor sa du ikke ifra med en gang?» svarte jeg spakt. «Politiet ville ha forstått ... », fortsatte jeg med blikket vendt ned i bakken. Stemmen min skalv.

«Du tror vel ikke seriøst at jeg drar til politiet, og avslører meg selv? Stå i dette faenskapet helt alene? Aner du hvor mye trøbbel jeg kommer til å få! Hvis politiet finner ut om alt dopet, så kan jeg like gjerne gå og henge meg selv!» Det ble stille noen sekunder. Han stod bare og snufset, og blunket hardt med øyene. Hakket litt med foten sin i den fuktige jorda som befant seg under oss. Jorda jeg hadde mest lyst til å synke ned i. Likevel syntes jeg litt synd i ham.

«Sindre, hva faen skal vi gjøre? Dette er ikke rett mot Aron… Eller familien hans!» Jeg freste, og nærmest skvatt av min egen stemme.

Sindre reagerte skarpt. «Bare hold kjeft, og slutt å blande deg i andres saker så havner kanskje ingen av oss i trøbbel. Mora til Aron er en jævla alkis, så det trenger du ikke bry deg om!»

Stemningen mellom oss begynte å bli spent, og jeg kunne se at Sindre knyttet nevene hardt sammen. Han strammet kjeven. Det gikk en frykt gjennom meg der jeg stod.

«Hva mener du med at ingen av oss havner i trøbbel? Er det noen her som bør prøve å unngå trøbbel, så er det deg!» Det siste ropte jeg så høyt at stemmen min var i ferd med å sprekke i sinne. Nå måtte jeg være bestemt. Jeg skulle ikke ha noe med dette å gjøre.

Sindre fnøs, og et hånete glis bredte seg om munnen hans. Jeg så rart på ham. Hva feilte det gutten? Dette var ikke tiden for å kødde.

«Kjære deg. Det lønner seg aldri å løpe rundt og leke detektiv», svarte han bråkjekt.

«Hva babler du om?», jeg ristet svakt på hodet, og tok to skritt tilbake. «Håper du forstår at du har spredd DNA-et ditt overalt. På liket, på boka, blodet du etterlot i skuret… Ja, på hele åstedet! Blir vel ikke bare, bare å forklare dette til snuten».

Ordene til Sindre traff meg rett i magen. Jeg kjente at en tynn, brun magesaus var på vei opp, og at tårer presset på. Tinningene dunket, og blodet svulmet opp i ansiktet mitt. Herregud, så dum jeg hadde vært! Jeg hadde etterlatt spor overalt. Og telefonen til Aron lå fremdeles i jakkelomma....

«Men hva med Hedda og Vilde... Og ikke minst deg!» Jeg skalv så mye at det ble en kamp å få de rette ordene ut av meg.

«Så klart, men Hedda og Vilde har ikke rørt Aron etter at han døde». Sindre krysset armene og gløttet sleipt opp på meg.

«Men det har du!», sa han og kastet et blikk på lomma mi. Jeg kjente at hjertet mitt dunket, som om det kom til å hoppe ut. Han ga meg et smil jeg aldri hadde sett før. «Uansett har verken Vilde, Hedda eller jeg det viktigste beviset!» Sindre trakk mobilen sin ut av jakkelomma og viftet med den.

Det plinget i telefonen min.

Ny melding: Vilde

KOM DEG VEKK FRA FROSKEDAMMEN, OG BLI KVITT TELEFONEN TIL ARON - DE HAR VRIDD PÅ SANNHETEN!!!

Men da var det allerede for sent. Sterke lysstråler kom ut fra skogen.

«Det er henne!» Mot meg kom Hedda, og bak henne fulgte fire politibetjenter. «Sjekk lomma hennes!» Jeg rakk så vidt å reagere før armene mine ble grepet av én av mennene. De ransaket lommene mine, og jeg kjente en varm tåre trille nedover kinnet. «Har den». Foran meg kunne jeg se at Sindre tok hånda til Hedda. «Da har vi det vi trenger,» ropte politibetjenten og la mobilen til Aron i en bevispose. Jeg rakk ikke å ense mer før håndleddene mine ble kvalt av kalde og harde håndjern. Alt gikk så fort. «Ta jenta til stasjonen». Stemmene fløt utover. Sakte ble jeg ledet mot bilen, og jeg innså at verden begynte å rase.

Alt slutter her.