Grålysningen skulle snart løfte Trondheim ut av mørket da den fryktelige sannheten gikk opp for Tete Lidbom, musikkprodusent i P3, programleder for «Tete» og landets største sportspodkast - «Heia Fotball». Utsikten var ikke god. Selv om vinternatten fremdeles var snømyk i Trondheims-gatene var festen i ferd med å ebbe ut. Det hadde vært en overtakelse av et utested i Trondheim, det hadde vært en av de lystigste festene, det hadde vært sjelden champagne. Det hadde tegnet til bli et nachspiel av episke dimensjoner. Skulle det ende med et brak? Eller, rettere sagt, uten?

- Stemningen var i ferd med å peake, da det kom frem at den eldste i rommet aldri hadde sett noen tenne på fisen sin! Det måtte vi jo vise ham, insisterer Tete.

Men vinden sto dem ikke bi, og etter en halv time med flaue forsøk ble stemningen trykket. Trøkket forsvant. Noen gjespet. Noen kikket på klokken.

- Jeg ble jo livredd for at festen skulle avsluttes. Det var det kuleste nachspielet jeg hadde vært på, så jeg ville for alt i verden at det skulle fortsette.

Stemningen måtte løftes igjen. I slike situasjoner tennes det gjerne en gnist i Tete Lidbom. Han får en lys idé. Han har nylig sett en musikkdokumentar hvor vokalisten tenner på håret sitt.

Og Tete - han har en afro fra aller øverste hylle. Snart skal den stå i lys lue. Han tenner på, og danser rundt mens DumDum Boys synger « … det lukter så godt når luuuuunta brenner», med perfekt timing. Gutta ler. Klokkene stappes bort. Festen er reddet. (Se video av ildspåsettelsen under)

- Jeg er veldig opptatt av at folk skal ha det gøy. At jeg selv skal ha det gøy. Da må jeg ofte ta ansvar. Om det koster noen hårstrå, og er litt på kanten, så er det ikke så farlig. Det er jo ikke noe farlig, hevder han med overbevisning - samtidig som han innstendig ber om at ingen andre må forsøke å tenne på håret sitt, og at det var fryktelig dumt. Men:

- Jeg er veldig sånn at «ting ordner seg, uansett». Da må jeg bare leve litt i nuet.

Veggpryd: - Jeg er den eneste som har kontor. Så alt havner her inne, forklarer Tete Lidbom, programleder i P3 «Heia fotball».

Chill

Det er vel den rastløse energien du kan høre i den lett hysteriske radiolatteren, falsetten i de kvikke replikkene og det endeløse havet av trivia han fisker fra i podkasten «Heia Fotball». Det skjer alltid noe rundt Tete, sier folk.

Men så sitter han fullstendig avslappet her i stua si der Møllenberg møter Buran. Uten falsett, uten en sindig makker å være motpol til. Uten scene. Et kjøkken med et assortert, soignert og distingvert utvalg spritflasker, utelivsgründeren og barmannen lever fremdeles, ei stue med en sofa, et bord, et lite stereoanlegg og noen vinylplater. Leiligheten er, til tross for at den er under oppussing, sirlig ryddig og nøktern. En slags omvendt versjon av kontoret hans hos NRK på Tyholt. Der tilbringer han dagene mellom vegger som knapt er synlige under et digert AC Milan-flagg, et tilsvarende stort ghanesisk flagg, et mylder av fotballplakater og musikk-memorabilia.

Ny vin: I 2012 presenterte Adresseavisen bartender Tete Andreas Lidbom som ett av ansiktene i Generasjon 2012.

Nye tider, nye hamskifter. Det har vært noen av dem. Gangster-stil med altfor store hettegensere på ungdomsskolen, klyse med utrettete krøller på fotballinja på videregående. Utelivskonge med afro og bart da han droppet ut av universitetet. Før han har endt opp helt som seg selv, akkurat der han vil være. Uten bart og hår, men med kroppen full av blekk. Da han ble tjuefem tatoverte han Trondheimsrosen på halsen.

- Det var for å hedre meg selv for å ha klart å bli tjuefem år i Trondheim. Det er ikke så verst, det!

Dyster fortid: Tete Andreas Linbom og Gunhild Hjartaas i musikalen «RENT», på dramalinja til Strinda videregående skole.

VM

Det var ikke det at utgangspunktet var spesielt dårlig der han føyk rundt i ei Maradona-trøye på gresset mellom blokkene i Moholt studentby tidlig på nittitallet. Ei trøye som ble beslaglagt av moren da Maradonas entusiasme for kokain kom for dagen, hun var streng sånn. Men lille Tete snuste opp trøya igjen, og klamret seg standhaftig til den. Sånn som han har for vane når det er noe han vil. Besluttsomt sopte han inn mål og røde kort på fotballbanen, uredd ble han Diskoteket-eier, og han klamret seg så lenge til musikkinteressen sin at han har fått en karriere i musikkjournalistikk. Slik som han aldri ga slipp på fotballen og har etablert landets mest populære fotball-podkast. Og nå er det VM. En ny episode, hver dag.

- Det er helt vanvittig gøy med VM. Å få se de beste spillerne i verden samtidig. Se de rareste små land mot de største. Å finne seg nye favoritter. Tenk keeperen til Egypt, som er førtifem år, og skal spille VM-kamp, som den eldste noensinne, bobler han entusiastisk, og blir ikke mindre entusiastisk da vi bringer på bane at legenden Roger Milla fra Kamerun muligens kan ha vært eldre.

- Ja, han var nok mest sannsynlig mer enn førtifem. Jeg så noen klipp nylig, fra da han scoret i VM i 1994. Da tenkte jeg at «han ser ut som pappa!». Han var ordentlig gammel, ja.

Tete selv var ikke eldre enn at hukommelsen akkurat rekker dit, tilbake til 1994. Det var VM i USA, og han hadde vært fryktelig spent på om han kom til å få følge med, ettersom kampene skulle gå nattetid. Helt til han fikk vite at han skulle være med mormor og morfar på sommerferie under VM.

- De var veldig sportsinteresserte. Morfar først og fremst i fotball, men mormor var også veldig bokseinteressert. Så hun brukte å invitere meg på overnattingsbesøk, sånn at hun kunne vekke meg på natta for å se boksekamper sammen med henne. Da skjønte jeg at dette kom til å ordne seg, humrer han.

- Vi reiste til Kristiansand, og bodde på et gamlehjem som ble delvis leid ut til feriegjester om sommeren, husker jeg. Så der satt jeg sammen med morfar og en del andre gamle menn. Det var fint, det.

Mormor og morfar: - Nordmenn er altfor dårlige til å holde kontakt med de som er eldre, mener Tete.

Det var ikke Norge Tete hadde gledet seg til å se. Han hadde sittet foran tv-en sammen med morfar mange ganger, og fulgt italiensk Serie A.

- Jeg hadde akkurat blitt AC Milan-fan, så Italia var det store laget for meg. Jeg husker det så utrolig godt! Du kunne se at det var varmt, fuktig, og klamt. Jeg husker nesten ikke at Norge var med. Det var mer at jeg skulle få se Maldini og Roberto Baggio, Albertini og Costacurta - det var det som var stas.

Høstfarger

Ved siden av å spille fotball selv. Han var bare et knøtt da han maste seg med på trening med søskenbarnet som var noen år eldre, med onkelen som trener. Først som keeper, som faren hadde vært på universitetslaget hjemme i Ghana. Siden furore som utespiller. Målkalas og røde kort.

- Oppførselen min på banen var elendig, slår han fast.

- Jeg har en form for fotball-tourette. Det kommer et forferdelig språk. Nesten alle kortene jeg har fått er for kjefting på dommeren.

På guttenivå kom de røde kortene så ofte og tett at han måtte begynne å spille under falske navn, siden han egentlig skulle hatt karantene.

- Jeg husker første gang mormor skulle se meg spille kamp. Hun hadde gledet seg lenge. Hadde hørt at jeg var god, og en viktig spiller på laget. Det gikk maks sju minutter, så var kjeftingen i gang. Ord jeg aldri bruker til vanlig, som bare haglet mot dommeren. Og jeg ble utvist. Jeg ble flau og skulle se mot mormor. Da hadde hun allerede begynt å gå, uten å se seg tilbake. Jeg tror ikke hun så flere kamper.

- Mormor og morfar har vært viktige i livet ditt?

- Jajaja! Avgjørende. Det var ikke lett for moren min å være student og ung mamma alene.

Mamma: Tete og moren i sofaen. Her skal han senere rammes av en lei strikkepinneulykke.

Old school

Heldigvis bodde mormor og morfar like ved. Etter hvert flyttet Tete, mamma og lillesøster Frida fra studentbyen og inn i sokkelen til deres.

- Jeg var en del hos pappa også da jeg vokste opp. Tok båten til Frøya, der han bodde en periode, og syklet etter hvert til Vestlia, da han flyttet dit. Men morfar var liksom den andre farsfiguren for meg. Et utrolig old school norsk menneske, forklarer Tete med varme i stemmen.

- Folk her i Norge glemmer hvor viktig det er å snakke med gamle folk. Det å være nær besteforeldre og eldre, og høre på deres historier. Det har så mye å si.

- Hvorfor er det viktig?

- Vi trenger det perspektivet. Jeg er vokst opp i ei tid hvor, selv med alenemor, alt gikk mye lettere enn det gjorde for deres generasjon. For meg skapte det en samvittighet. Det er rart å si det, ettersom jeg har gjort mye rart. Men jeg var kanskje den som satte i gang ting, og syntes at «dette er en kjempegod idé», men etter hvert innså at «Ok, denne ideen er kanskje ikke så bra likevel». Jeg ble kanskje den som etter hvert passet på at det gikk tålelig greit. Da var det sånn at jeg tenkte «hva ville egentlig morfar ha tenkt om det vi skal gjøre nå». Men så var jeg for nysgjerrig til å stoppe det helt. Men den har sikkert reddet livet mitt et par ganger, den

samvittigheten der.

- Gi oss et eksempel.

- Ehhhhh. Altså. Jeg og en barndomsvenn fant på veldig mye rart. Vi skulle for eksempel tenne på åkeren på Moholt litt. Da var jeg vel den som fikk ringt brannvesenet før det gikk gæli, og så stakk vi, og vi hadde selvsagt ikke noe med det å gjøre. Men da sto jo hele den greia der i lys lue. Men den samme kompisen, han reddet meg fra å bli tent på siden.

Hett om ørene

For nedenfor Moholt studentby, et paradis for barn, lå Blomsterbyen. Der bodde det større gutter. Som ikke fant seg i en obsternasig liten tass som ikke var lettskremt, som slang med kjeften og gjerne knyttnevene. En dag fanget de Tete. Bandt ham fast til et tre og stablet tørt gress rundt ham. Forsøkte å tenne på. Hvordan var det egentlig å være lille Tete? Med student-mor og far fra Ghana som ikke bodde sammen lenger, hissig temperament og en hudfarge som stakk seg ut i et melkehvitt Trondheim?

Tillitsfull: - Tete Andreas var en veldig tillitsfull og selvsikker gutt, forteller Tete Kobla Agbota, Tetes far.

- Både den situasjonen, og andre, ble nok opplevd annerledes av meg enn av mamma, andre voksne og vennene mine, mener Tete.

Han er ikke en fyr som leter etter vanskeligheter og problemer eller motsetninger. Ei heller som liten pjokk.

- Jeg brukte mange år på å innse at jeg ikke så norsk ut. Jeg gikk på barneskolen første gang jeg innså at jeg faktisk er brun. Noen ropte «neger!» til kompisgjengen, og jeg reagerte ved å tenke «hvem er det du mener?», se meg rundt og konstatere at «det er da virkelig ingen negere her?», før han pekte på meg. Da gikk det et lys opp for meg, forklarer han.

Slik Tete husker det, møtte han ikke på rasisme i oppveksten. Ifølge andre kunne det skje, og han kunne reagere slik barn gjerne gjør. Med raseri, slag og spark.

- Jada. Jeg vet jo at det skjedde. Det kan være at jeg har fortrengt det. Jeg husker jeg slåss en del på den alderen. Men … jeg har ikke båret på det, altså. Det er litt sånn hodet mitt fungerer. Hvis ting går dritt, så tenker jeg gjerne at «dette går bra», og fikser dritten, og så er jeg ferdig med det. Og så går jeg videre. Det har fungert veldig bra for meg. Heldigvis ble jeg flinkere til å ta diskusjonen i stedet for å slå og sparke, forklarer han. Og demonstrerer selvinnsikt:

- Dessuten har jeg alltid vært god til å prate for meg, så jeg kunne si ting som var minst like irriterende eller sårende.

Kjeks

Nesen er brukket, to ganger. En hverdagslig sofaulykke førte en trommestrikkepinne gjennom låret hans da han var barn. Svak rygg, slarkete knær og ankler som kastanjetter. Om Tetes ånd tåler mye, er det motsatte tilfelle med legemet.

- Han er ei kjeks, hevder kamerater. Sant nok, han har vandret fra den ene ulykken til den andre. Helt til han ble bitt i foten av en skjødehund. En skade som ledet frem til da det holdt på å gå helt galt.

Det var vinteren for ett og et halvt år siden, og en lumsk issvull hadde gjemt seg under et lag florlett snø. Tete greide akkurat å holde balansen med et raskt rykk, han har alltid vært atletisk. Om kvelden kjente han en murring i ryggen.

- Det var et par netter hvor jeg sov stadig dårligere. Men jeg trodde jeg bare hadde strukket ryggen.

Smertene økte. Til slutt knøt det seg i ryggen for hvert innpust. Likevel dro han på jobb. Tok noen smertestillende. Ble enig med makker Sven, som ville sende ham hjem, om at det bare kom til å bli et morsomt innslag på podkasten dersom han var stillere enn vanlig på grunn av smerter. Gjesten, tidligere toppdommer Per Ivar Staberg kom uansett til å snakke som en foss, mente de.

- Så skulle jeg bidra der jeg kunne. Vi begynte med å spøke med at jeg kunne dø under sendingen. Vi var veldig drøye, men det var fordi ingen av oss trodde det var alvorlig.

Så kjenner han det er hugger til som knivstikk i ryggen. Må avbryte. Det siste han husker er at han åpner døra til studioet.

- Før jeg kommer til meg selv igjen ute i kontorlandskapet, med klamme, skjelvende sørlandshender i fjeset. Det er Sven som er fryktelig

bekymret.

Tradisjonstro: Å få samlet familie og venner til julefeiring har alltid vært av største viktighet for Tete.

Blålys

Snart etter er ambulansen der. Han blir kjørt på sykehuset det remmer og tøy kan holde.

- Det var en veldig ubehagelig opplevelse. Jeg tenker vanligvis at alt går bra, men her skjønte jeg at det var noe veldig alvorlig.

Vi må litt tilbake i tid. Det var nemlig dette hundebittet noen måneder tidligere. Som var blitt feilbehandlet, og hadde ført til ukevis på krykker. Da han endelig ble frisk, fulgte han opp med en fotballskade i leggen.

- Så da ligger jeg der og tenker «Hva er dette! Er dette livet etter tredve?» Greit at jeg hadde vært mye skadet, men dette var liksom alvorlige ting. Jeg husker jeg tenkte veldig mye på det.

På sykehuset tok de prøver. Sendte ham hjem igjen. Til det verste døgnet i hans liv.

- Jeg hadde så vondt. Det eneste jeg gjorde den natta var å sitte i dusjen. Det var det eneste som lindret smerten. Jeg prøvde å spise, men det kom bare opp. Det var så vondt.

Til slutt får han sove. Våkner to timer etterpå, av en kjærest som har ilet hjem. Ser at det renner inn meldinger fra sykehuset på telefonen. De hadde funnet noe. Det hastet, og det var snakk om liv og død.

- Det viste seg at jeg hadde fått lungeinfarkt, på grunn av blodpropp i leggen, som hadde oppstått på grunn av at jeg hadde gått på krykker i til sammen tolv uker den høsten. I tillegg hadde jeg lungebetennelse og vann på lungene.

- Tenkte du fremdeles at «det ordner seg»?

- Jajajaja! Men jeg var skuffet! Over at det gikk sånn nedover med kroppen!

- Det gikk bra, det også?

- Det gjorde jo det! Det gjør jo nesten alltid det! Selv om, nå har jeg jo fått en annen respekt for at det kan gå til helvete også. Men jeg er veldig glad for at jeg ikke hindret meg selv fra å dra på jobb den dagen. Fordi - det ble jo en god historie!

To Tete

Tete er oppkalt etter faren, Tete, som kom fra Ghana til Trondheim for å studere på åttitallet, og han lar ingen anledning gå fra seg til for eksempel å fremheve Ghanas landslag. Han husker første gangen han reiste til farens hjemland. Tolv år gammel gikk han av flyet og kjente varmen slå ham i ansiktet. Gikk ned på kne. Kysset asfalten.

- Det var en blanding av at det var veldig stort å komme til Ghana, at det hadde vært en veldig lang flyreise, og at jeg hadde sett litt for mye fotball. Jeg kommer aldri til å glemme det. Lukta, varmen, den varme asfalten - «shit, nå er jeg i Ghana!», liksom. Det var mørkt, og annerledes og rart. Nei, det var … Jeg husker det var veldig fint.

Tre ganger har han vært der. Hver gang vender han hjem med litt dårlig samvittighet.

- Jeg kjenner på at de vil ha et tettere bånd til meg, enn jeg vil ha til dem. Det handler ikke om at jeg ikke setter pris på dem, men det blir for mye for meg å holde begge tingene varmt. Kanskje er det fordi jeg er veldig opptatt av hva som skjer her og nå.

Likevel. When in Rome. Eller Ghana.

- Det er umulig ikke å la seg rive med, når jeg er på besøk der. Det er et magisk land, med utrolig fine folk. Alt er en fest og en glede, selv om folk har det litt tøffere der. Jeg blir rett og slett mer afrikansk av å være der. Selv engelsken får en mer pidgin-engelsk-schwung. Og det er ikke noe problem å synge høyt i taxien eller begynne å danse på gata. Det gjør jeg jo ikke i Norge. Her har jeg en mer avmålt identitet.

Trommer

Husker du trommestrikkepinnen? Tete har vært trommeslager i flere band, før han gikk over til å velge ut og spille andres musikk på radio. Det begynte med sofatromming med mors strikkepinner.

- Jeg har spilt masse trommer, i mange band. Det har vært veldig gøy. Men det har kostet mye tid og penger. Og så er det som med fotballen. Det er ikke gøy hvis jeg ikke kan gjøre det hundre prosent. Altså, jeg vil helst være best. I alt.

- Du har lært deg det også selv?

- Ja. jeg trommet på sofaen til mamma, med strikkepinner. Og så hadde vi noen bra musikklærere på ungdomsskolen som lot oss låne musikkrommet. Og to veldig tålmodige besteforeldre som lot meg ha trommene i badstua i kjelleren.

Det ble noen singler med Disko Violente. Det ble et album med Døden.

- Da det albumet endelig kom ut, kjente jeg at jeg var lei av hele driten. Men jeg har hørt det i ettertid, etter å ha vært i Kambodsja - der coverbildet er fra. Om det er lov til å si, så ble jeg imponert, altså! Da kunne jeg førtidspensjonere meg som trommis. Så får vi se hvor lenge det varer.

Fotball. Musikk. To hobbyer som har blitt jobb. En drømmesituasjon.

- Jeg har vært kjempeheldig som har fått lov til å jobbe med hobbyene mine. Hver dag er det en glede å dra på jobb, hevder han.

Heia VM: Under VM lager Tete Lidbom og Sven Bisgaard Sundet daglige spesialutgaver av podkasten "Heia Fotball", under mottoet Heia VM.

DIY

- Men jeg tror det også skjedde fordi jeg tenker at «alt går bra» og «alt går». Jeg valgte å ikke fullføre utdannelsen, men heller jobbe gratis som musikkanmelder. Jeg holdt musikkdelen varm mens jeg jobbet i bar. Spilte masse plater ute.

Og han snek seg til å jobbe i Studentradioen - uten å være student - i et halvt års tid. Akkurat nok til å sette det på cv-en.

- Dermed kunne jeg få komme inn og overbevise eventuelle arbeidsgivere dersom det skulle bli en jobb ledig.

- Av formell kompetanse har du bare videregående skole. Likevel. Du får til veldig mye, selv om du egentlig ikke kan det?

- Ja! Men det er nok litt fordi jeg er veldig opptatt av å være best. Studier er ikke nødvendigvis den eneste veien. Det viktigste er at du får god arbeidsmoral. At du blir flink til å jobbe. Det får du ikke nødvendigvis på universitetet. Men når du ikke har en grad å vise frem, må du jobbe hardt, og du må jobbe litt gratis. Du må overbevise deg selv, du må overbevise andre - og du må overbevise de som skal ansette deg.

- Du har havnet midt på rett hylle. Mange som har greid det, sier at de går og frykter at «Nå blir jeg snart avslørt!». Gjør du det?

- Jeg er avslørt allerede! Jeg avslører meg selv hele tiden i podkasten, og jeg tror jeg har nok selvironi til å tulle med det også. Selv om jeg har lyst til å være verdensmester i alt, så er jo ikke det mulig. Men jeg er den beste versjonen av meg, og så langt har det funket så bra at jeg har kommet dit jeg er. Da er det ikke så farlig å avsløre at jeg først og fremst har kjempet meg frem. Eller brøytet meg frem, som noen sikkert vil si.