I tilknytning til bilder som viser en utendørsscene, vil man alltid kunne snakke om en eller annet form for vær. Dette går selvfølgelig langt tilbake. Fra middelalderen har vi for eksempel flust av bilder som illustrerer årstidene. Og fra renessansen er det vitterlig nok av utendørsmotiver å velge blant; fra frodige bilder av Edens hage, Venus som blåses inn mot land på et gigantisk skjell, til barokkens fremstillinger av krigsskip til sjøs. Men ofte er været nøytralt fremstilt.
Himmelen er veldig ofte blå med noen hvite skyer som flyter rolig over den. Det er vær der, men det er likevel nøytralt fremstilt. Det er først og fremst handlingen og personene i bildet som er viktig å få formidlet.
Så kommer 1800-tallet. Den tyske litteraturkritikeren Walter Benjamin (1892 - 1940) har uttalt at kjedsomhet ble oppfunnet på 1800-tallet. Det samme kan man kanskje si om været: I dette århundret eksploderer det med bildefremstillinger av vær - og kjedsomhet. I romanene skrives det om kjedsommelige dager. Vindkast og brennende hete illustrerer hva som foregår i romankarakterenes sinn. I bildene fyres den ene stormen av etter den andre, som om malerne med ett har innsett at vær kan males. Og skal males! I alle sine former.
Grunnene til dette er selvsagt komplekse. Malerens status heves fra håndverker til kunstner, kunsten skulle med tiden ikke bare tjene religiøse eller opplysende hensikter, menneskesinnet får fritt utløp som motiv. Himmelen er ikke lenger Guds himmel, det er værets himmel i Gudes «Brenning».
Dette motivet regnes blant høydepunktene i Trondheim Kunstmuseums samling. Av åpenbare grunner. Hans Gude er en av de mest sentrale nasjonalromantiske malerne, og hans landskapsbilder rager høyt i norsk kunsthistorie. Dette bildet betegner en periode. Fattigslige fiskere i vinden, som kjemper midt i brenningenes krefter etter at skipet deres har forlist.
De karrer til seg det de klarer av drivgods. Dette er vanlige menneskers kamp mot naturkreftene i en verden hvor de også kan oppleve Guds fravær.
KAN SES: Vises i seksjonen
«I samlingen: Høydepunkter» i første etasje på Trondheim Kunstmuseum, Bispegata 7b.
KUNSTNER: Hans Gude (1825 - 1903)
TIDLIGERE VERKER: Hans Gude regnes blant de mest sentrale skikkelser i norsk kunsthistorie, både for sine landskapsmalerier og for sine fellesarbeider med maleren Adolph Tidemand (1814 - 1876). Sammen malte de blant annet «Brudeferd i Hardanger» fra 1848. Gude dro tidlig til Tyskland for å bli historiemaler, men ombestemte seg i møte med den tyske maleren Andreas Achenbach. I 1854 ble han professor i landskapsmaleri ved akademiet i Düsseldorf og underviste som professor ved akademier i både Düsseldorf, Wales, Karlsruhe og Berlin helt frem til sin død i 1903. Gude regnes som svært viktig for utviklingen av en rekke norske kunstnere, og han mottok i 1893 storkorset av St. Olavs Orden.
OM VERKET
«Brenning»,
olje på lerret,
98,5 cm x 183 cm (1893)