- Vi bor her for oss selv med milevis av skog på alle kanter. Da er vi nødt til å ha alle mulige ting her, ikke sant? Ulrika Nilsson står mellom gamle boksehansker, sebraskinn, uhøvla trebord, skinnstoler, kuskaller og bulkete gamle butikkskilt. Hun er født og oppvokst i denne lille byen som ligger omtrent midt mellom Trondheim i vest og Sundsvall i øst, omgitt av granskog og glesbygd. Skiløyper og melkekyr. Åkre og Åre.
- Vi er så alene at det er viktig å holde byen levende. Vi jobber hardt, for det skal finnes alle mulige tilbud her for oss som bor her!
Smala Ulrika
Kanskje er det derfor trøndere reiser i hopetall til Jämtlands største by, Øst-Trøndelags hovedstad, om sommeren. Når du har passert gjennom skogene og alle de rødmalte stuene og nærmer deg Östersund, ser du et iøynefallende skilt som forteller at byen er kåret til Sveriges beste city-shopping.
- Vi som er private, og ikke en del av de store kjedene, kjøper inn andre ting. Vi har litt mindre økonomiske muskler, så vi må ligge her nede, i den nest beste gaten, forklarer Ulrika.
Som barn sprang hun rundt i morens butikk som lå noen meter oppover gata, Händiga Huset, en håndarbeidsbutikk.
- Det var jo görtråkigt, men det var der jeg startet.
Siden har hun drevet med innredning hele livet. U.N. Interiör har hun drevet i åtte år - og den er ikke som andre interiørbutikker.
- Jeg kan ikke konkurrere med alle de store kjedene, så jeg må finne min egen greie. Jeg holder det smalt. Hit kommer ikke damer på seksti år, jeg har mest mannlige kunder. Det er så mange single i Sverige, og menn vil ikke ha sommerfugler og kruseduller på veggene.
Derfor har jeg heller litt sportsgreier. Det er maskulint, maskinelt, skinn og tre. Ikke så «gulligt».
Og nå kommer nordmennene. Storsjöcup sparkes som vanlig i gang i uke 27. Store og små trøndere skal fylle de allerede yrende Östersunds-gatene. Ulrika er så begeistret for nordmenn at hun vifter med armene - det gjør hun for så vidt ofte.
- De kommer hit, til meg! De følger meg på sosiale medier, og så kommer de hit til meg og handler. Du vet, nordmenn er veldig glade i hyttene sine, og sakene mine gir litt hyttefølelse, konstaterer hun. Før hun kommer på:
- Vet dere hva jeg selger skitmye av? Slike kaxige skilt! Jeg bare laster opp mengder av dem her før sommeren. Og så setter jeg dem utenfor, så de snubler over dem.
- Gatene her er veldig trivelige, sier Jenny Lindmann. Hun shopper litt i lunsjpausen, hun jobber i arbeidsformidlingen.
- Spesielt denne gaten. Med de unike butikkene og restaurantene. Det har de ingen andre steder!
Djevel på pizza
Noen få dører lenger oppe i denne lykkelige gata sier ryktet at vi skal finne Sveriges beste pizza. Og se der, inne på Vezzo, en svensk franchise-kjede med restauranter i fire byer, henger
diplomen. Svensk Mesterskap i Pizza 2017. Underskrevet av chefredaktör for Fast food magazine. Vinneren: Vezzo, Östersund.
- Vi har vunnet tre år på rad, sier kjøkkensjef Mehmet Ertas. Han har knapt med tid. Det er midt på dagen. En rolig tid på norske restauranter, men i Sverige er det hektisk. Lunsj spises på restaurant, naturligvis. Brødskiver holder ikke her. Her er tre etasjer med få ledige seter. Det er caps-, skjegg- og genserhipstere, det er lyse Stockholms-blikk med høye krager og kavaj. Mehmet anbefaler pizza med bearnaise.
- Vi lager 250 pizzaer her hver dag, forteller han. Hemmeligheten er råvarer av kvalitet, og at deigen lages med eksakte mengder. Så må vi hele tiden prøve ut nye ting og se om vi kan bli bedre.
- Hvor lenge lar du deigen heve?
- Vi blander den på dag én, så pakker vi den inn i plast og lar den heve i tjuefire timer.
Deretter ruller vi den ut og lar den stå i maks 48 timer. Tre døgn er det den tåler. Etter det kan den ikke brukes mer.
- Hva er favoritten til Östersunderne?
- Vinneren fra 2015, Biancha. Men folk her i byen liker å teste nye ting. Ulike smaker og retter. De har ikke faste pizzaer eller andre retter, forteller han mens han baker ut en pizza til ære for fotografen. Tapper den ut med lette fingerstrøk, akkurat slik en ekspert skal gjøre det.
Vi får noen kort kjøpene registreres på. Det skal så skannes i kassen. Den gamle militærnasjonen fornekter seg ikke. System må det være. Det er noe med dem.
Les også: Tog til sverige
Zoo
Etter å ha satt til livs hver vår pizza, den er ikke vedfyrt, og diavolo-pizzaen er slett ikke sterk, men godt var det likevel, setter vi kursen mot et av de mest tradisjonelle turistmålene i
Östersund. Frösö Zoo. Vi er ikke besvikne, vi er förbannad, når vi ser at de ikke er åpne for sesongen ennå da vi ankommer.
Likevel, porten er åpen, vi smyger oss inn. En bestemt dame i vaffeljakke og fornem frisyre møter oss.
- Nei, dette får dere ta med Åke, sier Eva Netterström. Hun er en av tre søsken som eier og driver dyreparken.
- Han kan møte dere klokka tre.
Doktor Dyregod
Og når klokken er tre står han der og slår ut med armene for å hilse velkommen. Alt vi ser her er hans. Åke Netterström ruver ikke i terrenget, men personligheten er visst større enn livet selv. Før vi har rukket å si «lejon» har han fortalt at nordmenn utgjør åttiseks prosent av kundene hans, at de tar norske penger like gjerne som svenske, fordi «det er faen ingen skillnad» og at han egentlig er norsk statsborger selv. Viser frem bankkortet og sier noe om at de kjører bøttevis med mynt til norske banker. Flirer godt av hvordan de dermed jobber seg rundt eventuelle EU-komplikasjoner.
- Vi har drevet her i femtiåtte år. Vi eier halve Frösö. Veldig mye mark. Vi eier alt. Vi leaser ingenting, vi leier ikke ut noe. Vi eier dyrene, vi eier tivoliet, vi eier sirkuset. Tropikhuset. Biologisk museum. Vi eier og driver alt. Velkommen inn i bilen!
Mens bilen kryper meter for meter fremover gjennom et virvar av karuseller og det Åke hevder er Sveriges største radiobilbane, den er til og med større enn på Liseberg sier han, (- Jeg har tretti meter ganger førti meter med 24 biler. Jeg laster inn 48 personer i gangen!), legger han ansiktet i alvorlige folder.
- Jeg har en nyhet til dere. Dette stedet skal selges, sier han.
- Det har gått bra i femtiåtte år, dette. Men nå er vi blitt så gamle at vi ikke kan drive lenger. Vi har helseproblemer. Det går tyngre nå. Vi bestemte oss for et drøyt år siden at vi skal avvikle. Selge. Tidligere var vi udødelige. Det har vi innsett at vi ikke er.
- Så hele sulamitten her er til salgs?!
- Ja! Jeg vil at driften skal fortsette, men vi må få nytt blod i ledelsen. Og det må gjerne være norsk! Vi har drevet i femtiåtte år, så det kommer til å knake og gå videre. Men det trengs en ny leder. Det kommer til å gå forbannet bra! Jeg kan fremdeles hjelpe til, med alle mine kontakter og kunnskap, men det må være nye eiere. De må forme sitt eget, sier han. Før han begeistret peker på det han kaller sommerbilen sin. En svart Chevrolet Corvette. Humøret er på topp igjen.
- Jeg er gal etter biler! Den der har Formel 1-chassis. Motoren foran og girkassen bak. Balansert. Jeg prøvde den jævelen, og den smeller bare til så har du tohundreogseksti, stråler han, før han legger detaljert ut om nøyaktig hvor fort den egentlig kan gå.
- Som en bomb! Femhundreogfemti originalhester! Trehundreogseksti kilometer!
Les også: Målgang i Östersund
Noah
Da foreldrene til Åke, Eva og Inger Netterström åpnet for de første besøkende i 1960 var det ikke store greiene de hadde å by på.
- Det var bare en pæreåker her. Med bare en bygning og veldig få dyr. En håndfull esler. Påfugl. Noen geiter. Men folk hadde ikke tv på den tiden. De ble til ti om kvelden. Satt på gresset og spiste medbrakt mat. Da var jeg ti år.
Etter hvert tok søsknene over driften. Fant ut at de måtte gjøre det skikkelig. Drive lønnsomt.
- Det koster jo utav ville helvete, dette. Så vi utvidet med tivoli. Så ble vi gale alle sammen, og fløy rundt og samlet i hop. Vi skulle gjøre det ordentlig, og merket ikke at årene gikk. Det er nå, når vi er syke og gamle, at vi merker at årene har gått. Men det har vært så inni hel-vet-te roligt!
En trenger ikke være Sherlock Holmes for å slutte seg frem til at de har hatt det gøy, eller at Åke, det er han som har vært sjefen, er en fyr som lett tar av. Han er knapt ferdig med å fortelle en ny historie idet vi kommer frem til løveburet. Stanser bilen som har rullet sakte de få meterne. Parken er innholdsrik, men kompakt. Åge liker biler bedre enn han liker å gå.
- Her har vi løvene våre, sier han idet han haster ut av bilen.
- Kör då, Afrika, roper han til løvene og klapper i hendene så det klirrer i ringer og armlenker.
- Se hva jeg har tatt med meg! En kjøttbit!
- Hvordan er det - kan dere gå inn til dem?
- Jada, du kan gå inn. Men du kommer ikke ut igjen, ler han så det ljomer mellom modeller av dinosaurer og neshorn, katter som tusler rundt, snackbarer og gigantiske hot dogs og softis i glassfiber, alle slags små forlystelser. Det er så man kan høre den eldgamle sommerhiten «Den makalöse manicken» begynne å surre og gå i bakgrunnen. Det er en evighetsmaskin. Det er kragebjørner, det er tiger, det er løver, og kamel. Sjiraff, fjellrever og polarulv. Dingoer og aper av ulike slag. Jak og Alpakka. Et skjelett fra en blåhval. Og Åkes egen favoritt: hyener.
- Se, der er de! Hvilken jævla tur vi har! Jeg har alltid vært fascinert av hyener, ettersom det er det farligste dyret. Han har både kjeftsmellen, den er jo veldig hard, kanskje hardest av alle rovdyrene på jorden, pluss at han har skjærefunksjon i kjeften. Så om han biter deg i arslet, da tar han arslet med seg. Du får en blodflate som blir enormt stor, beskriver han. Med trykk på enormt.
- Og det fascinerer meg, humrer han.
- De er bygget som en dragster-motorsykkel, synes jeg. Folk sier de er stygge. Og det er jeg enig i. De er så stygge at de er interessante. Det er som om du har montert sammen to dyr i ett - og så stemmer ikke høydene! Sånn er hyenene. Og om du titter på ørene og ansiktsuttrykket, så kan man si at de er ta meg faen som jævelens hunder! Nå kjører vi en bit!
Disney
Så vi kjører noen meter.
- Hva har vært drømmen din her?
- Et lite svensk Disney World, sier han mykt.
Og det er piratskuter, og det er digre softis og det myldrer av maskinerier, togsett og motorsykler og biler til å fotografere barn på.
- På denne siden har vi 148 000 kvadratmeter mark. Vi har 67 karuseller. 700 dyr, og et
biologisk museum. Der har jeg 1240 utstoppede dyr og 800 til på lager. Vi er litt store på alt.
Vi har bygget ut hele tiden. Tropehuset er på 1600 kvadrat.
- Hvor mye omsetter dere for i løpet av et år, da?
- Kan du tro - det klarer jeg aldri å huske, smiler han.
Men hukommelsen strekker til mye annet,
og snart går det rundt for oss der inne i Tropikhuset, der vi nå har gått inn i, med fortellinger om audiens hos paven, om da han gikk opp i fjellene i Thailand til Det gylne triangel for å se opiumsmarkene. Om dinosauregg og andre forhistoriske levninger i montrene, om slanger, øgler, krokodiller, lemurer i oppdrettsrommet, flere aper, Ara-papegøyer og gamle pengesedler. Han viser oss kannibaler, haitenner og mammutskjelett, utstilt alt sammen. En liten statuett av vikingguden Frøy, som ga navnet til Frösö.
- Jeg har alt. Rubbet.
- Det er som en liten verden, dette?
- Ja! Presis! Min lille verden. Jeg samler ikke bare på dyr. Jeg samler på alt. Folk sier det ikke er verdt det, at det ikke trekker flere besøkende. Men jeg tror de kommer til å takke meg om hundre år. Disse tingene kommer til å forsvinne fra jorden. Jeg vil at folk skal få se dette. Det skal bestå, selv om jeg selger. Det skal være her. Jeg blir bredere og bredere. Jeg vil vise hvor gæren jeg er. Jeg har egentlig ikke behov for å eie noe selv. Men jeg vil vise alt. Så dør jeg. Det er viktig for meg å vise dyrene og sakene før det forsvinner. Da trengs det en sånn tokjævel som meg. Som legger frem greiene. Så enkelt er det. Disse montrene blir mer og mer unike. Det er som en kunstner. Jeg må dø, så må det gå en tid, så våkner folk og forstår dette. Vær så god, verden!
- Det er en fin tanke!
- Ja! Folk mener jeg må selge unna bit for bit. Slakte det ned, for å tjene mer på salget. Det stemmer ikke for meg. De ekstra millionene er ikke verdt noe for meg. Dette må drives videre. Så! Kaffe! Etterpå skal dere få et kick i arslet av meg, så skilles vi som venner!
Gourmetpølse
Vennligheten flyter lett i sommerbyen. Betjeningen svinser rundt oss og går oss til hånde på alle spisesteder. Når kvelden kommer prøver vi oss på Jazzköket. Det er fullt, så vi venter på plass. Det åpne kjøkkenet munner ut i en slags ventebar. Det er en vanlig onsdag, klokka er halv åtte på kvelden, og restauranten er full av middagsomkledte gjester. Ingen allværsjakker eller treningsbukser i sikte. Humøret er løssluppent, dannet upåklagelig. Det er noe med svenskene. Business in the front, party in the back. Trøkket på det bitte lille kjøkkenet er voldsomt.
- Det er fra midtsommer det virkelig er fullt her, sier Ylva Jervhed mens hun braser blant gryter og kar. Etter en liten stund kommer hovmester Signe Mogensen bort til oss. Synes vi har ventet for lenge.
- Vi sitter litt i skiten, sier hun. Folk vil visst ikke forlate restauranten, det kan bli lenge å vente for oss.
- Men, om dere vil, kan dere få spise her dere sitter? Da får jeg ikke gitt den servicen jeg gjerne vil, men dere slipper å vente på maten?
Vi takker og bukker. Får servert moteriktige lokale råvarer med stamtavler som avlshester, og det er nydelig, selv om prisen for hovedretten, som strengt tatt er ei pølse med salat og pommes frites, er i stiveste laget. Men svenskene strømmer til utover kvelden. Den lille byen med om lag 50 000 innbyggere vet å sette pris på sin egen gourmetrestaurant.
- Vel, det er litt opp og ned hvor mye folk det er her resten av året, sier Alexander Ericson, svenskekokk nummer to på det lille kjøkkenet, nøkternt. Ingen grunn til å ta helt av.
Horror
Inne på Hotell Gamla Teatern, opprinnelig et hus reist for avholdsfolkets Godtemplar-loger, men som nå har staselig bar, stil som vitner om fordums svensk storhet og rekmackor i monter ute i foajeen, kommer vi over en gjeng som ikke synes sommernatta skal soves bort. I enden av gangen sitter fire voksne karer med et brettspill. I Arkham Horror er det spillerne mot selve spillet. For disse fire går det ikke videre bra.
- Vi sliter, sier Gustav Jernberg.
- Men dere sitter her og spiller spill midt på natta?
- Jada, vanligvis er vi 70 stykker som sitter her og spiller. Men det er jo ikke så spesielt, det er som på Workwork i Trondheim, det. Der spilles det hver kveld, mener Rolf Hayes.
De har ikke særlig mer å meddele oss. Det er noe med dem, noen ganger, svenskene.
Sjefen
Mange badeland sliter med besøkstallene når det er sommer og solen skinner ute. Slik er det ikke i Östersund.
- Vi har omtrent 250 000 besøkende om året, med høysesong om sommeren, sier Joakim Halvarsson. Han er antakelig trøndernes viktigste person i Östersund, han er enhetsleder for bad og camping i Östersund kommune.
- Om sommeren er gjestene 70 til 75 prosent nordmenn, selvfølgelig er de fleste fra Trøndelag. Dem har vi egentlig ganske mange av i ferier og helger ellers også.
- Hva slags by er Östersund?
- Det spesielle her er jo bykjernen. Den er bevart, i motsetning til alle andre byer hvor de bygger kjøpesenter i utkanten og dreper bykjernen. Her har vi butikker og restauranter midt i byen. Det er et levende miljø. Og så har vi jo slalåmbakke omtrent midt i byen. Det er heftig!
Badehjerte
Tidlig på syttitallet bygget de et utendørs svømmebasseng i Östersund. Storsjöbadet.
I 1989 begynte Mia Persson å jobbe der. Hun er der fremdeles, som bademester. Hun har sett det meste.
- Det har ligget folk på bunnen her, med hjertestans. Da har vi vært nødt til å bruke hjertestarter - det er vi utdannet til, alle som jobber her.
Ellers er det gjerne foreldre som nyter ferietiden, og glemmer at barna må passes.
- Da må vi hente dem. Vi må hoppe uti og plukke opp barn hver uke, fordi foreldre ikke forstår faren.
- Er det slikt som gjør at du liker jobben her?
- Egentlig er det stemningen. Gjestene som kommer for å trene og ha det bra. Dette er
Östersunds største tivoli, kan du si! Vi har
svømmeskole, vi har vanngym, vi har relaxavdeling. Det er trivelige, glade mennesker som kommer hit. Men vi som jobber her er opptatt av vann og sikkerhet. Vi har livredningsutdanning alle sammen. Visste du at drukning er den
vanligste dødsulykken i Sverige for barn under seks år?
- Nei. Det er bra dere er opptatt av sikkerhet, da!
- Jada, og nå under Storsjöcupen er det helt vilt mye folk her. Så det blir moro.
Medalje
Den svenske sommerferien er i gang, og ute i bassenget er det svømmeskole. Svømmeklubben er her hver dag, hele året, forteller Mia.
- Da er vel svømming en populær idrett her?
- Nei. Men vi har en som fikk medalje i paralympics! Kars Forsman, i 2016. Tok gull på 100 meter bryst.
Kopps
Inne i byen igjen nærmer det seg kveld på nytt. For en gangs skyld er det temmelig tomt i gatene. En politibil kryper sakte mot oss gjennom en av gågatene. Kanskje er den på jakt etter den mistenkte vi kunne lese om i Östersundsposten samme morgen - en avis preget av trenerskifte for enda en av byens stoltheter, fotballaget som kom så langt i Champions League før treneren, magiske Potter forlot byen. Nå er det Ian
Burchnall, mannen som trente Viking ned i førstedivisjon, som foreløpig skal ta over, står det på forsiden. På sportssidene, under «Resultater» kan man fremdeles lese om Rospiggarna som har slått Indianerne 61-29, og Vetlands som har slått Lejonen 48-42. Speedway-resultatene står side om side med resultatene fra fotball-VM. Det er noe med svenskene. På nyhetsplass fortelles det om en «Ettersökning med hund. Den mistenkte misshandlaren flydde brottsplassen til fots och är ännu inte gripen».
Kanskje er det ham de leter etter, når de smyger seg forsiktig opp på siden av oss. Vi gjør plass, ser for oss en udramatisk passering. Idet politibilen, eller radiobilen som det offisielt heter, passerer oss spraker det i politibilhøyttalerne. Plutselig dundrer det løs.
«Bad boys,
bad boys,
watcha gonna do.
Watcha gonna do when they come for you?»
Sakte fortsetter den gjennom gågaten.
Halvt polis. Halvt DJ.
Det er noe med svenskene.