Jeg eier ikke retningssans. Selv etter flere år som speider, har jeg null kontroll på hvor nord er. Solas posisjon, stjernetegn på himmelen og lignende life hacks kunne kanskje gitt en indikasjon, men man finner jo aldri ei maurtue på nordsiden av en trestamme når man virkelig trenger den. Ikke ser man noe til Rudolf og julenissen i juni heller, så retning Nordpolen forblir et mysterium.
Jeg har derfor utviklet et talent. Det heter å spørre om veien. For halvparten av verdens befolkning (les: menn) er dette et uhørt konsept, men for meg har det ofte vært hjelpsomt.
Vis meg din grill og jeg skal si hvem du er
Så når man er etterlatt av en gondol på 1894 meter i ukjent fjellandskap like ovenfor den franske alpelandsbyen Chamonix på sommerferie, så spør man selvfølgelig om hvor man skal gå for å komme ned. Man gjentar det guiden i info-kiosken sier, for å forsikre seg om at ingenting har blitt «lost in translation» som jo alltid er en fare - og spesielt når det gjelder franskmenn, som knapt gidder å nedverdige seg til å bruke de få engelske glosene de kan.
Mitt reisefølge, tre damer med like god retningssans som meg selv, legger i vei bortover stien med Mount Blanc som vakker utsikt i forgrunnen. Guiden har anslått en lett spasertur på halvannen time - en enkel søndagstur for friluftselskende nordmenn. Eller, det vil si, hun ene er fra en forstad til Stockholm. Hun andre er fra Island, men nå bosatt i Drammen. Den tredje er en tidligere Oslo-beboer, nå rødvinselskende innbygger i Frankrike, og undertegnede er opprinnelig fra Sør-Korea. Så vi er ikke akkurat inkarnasjonen av Cecilie Skog, men man går seg ikke vill i Heidi-landskap. Det sier seg jo selv.
Ditt tull kan være noen annens gull
90 minutter senere aner vi ugler i mosen. Ikke ser vi snurten av sivilisasjonen, og nå begynner stien å gå oppover igjen. Og urovekkende mange av de andre fjellvandrerne vi møter på turen virker slitne. Hvordan kan de være slitne etter å ha gått så kort? Franskmenn er jo kjent for å være ganske stolte. Det innebærer tydeligvis at skilting - det er for PYSER. En turguide som omtrent kommer småjoggende bortover stien med et kobbel av japanske turister foran seg, stopper opp, sier noe animert på fransk og løper videre. Kusine, som er det nærmeste vi kommer Google translate, tror guiden har advart om farlig parti foran oss. Han har visst sett flere steinsprang over stien. Vi får opp farta, holder kjeft og tar ikke et eneste bilde før vi er inne i skogen igjen.
Vi har gått i nærmere tre timer, og det har begynt å demre for oss at vi er på vei til et helt annet sted enn først antatt. Tanker om hvordan man kan jukse frem et hjerteinfarkt i håp om luftambulanse blir et stadig tilbakevendende tema. Private helikopter i Chamonix-regionen blir vurdert. Mountain bike-galningene vi har sett tidligere på turen, virker plutselig mer mentalt friske.
Er det ikke på tide å skrote de sju slagene?
Så, etter det som føles som verdens lengste oppoverbakke, åpenbarer en restaurant seg. Med ØLSERVERING! Og jaggu er det ikke en gondol som går omtrent rett ned til hotellet vårt i Chamonix sentrum. Man må jo bare elske disse franskmennene!
Tilbake på hotellet spør vi resepsjonisten om distansen mellom de to gondolene vi har tatt. Selv er vi skråsikre på et tosifret antall kilometer. Her skal det skrytes i sosiale medier. Knappe 4,5 kilometer kommer det kontant bak disken.
Neste år går jenteturen til ei strand i Hellas.