I Trondheim hadde det lenge vært et siktemål at kirken som var bygd over Hellig Olavs grav skulle stå mest mulig gjenreist til jubileet.

Domkirkens vestskip var reist av ruinene, og arbeidet med vestfronten hadde også pågått i flere år. Da restaureringen startet i 1869, var denne avslutningen mot vest den minst intakte delen av den gamle middelalderkatedralen. Men etter planen skulle dette bli den mest spektakulære fasaden i det gjenreiste byggverket.

Oppbyggingen av vestfronten fulgte domkirkearkitekt Olaf Nordhagens plan, som var vedtatt av Stortinget i 1923. Etter sitt første utkast i 1908 hadde Nordhagen stadig endret på tegningene, med ulike varianter av tårn og spir. Men hele tiden hadde han beholdt et svært, sirkelrundt vindu med glassmalerier, Rosevinduet, som det sentrale element på vestfronten.

Et utkast til dette vinduet ble lagt frem av restaureringens glasskunstner Gabriel Kielland i 1913. Etter middelalderske tradisjoner skulle det store glassmaleriet gi en fremstilling av «den ytterste dom». I de nedre gallerivinduene skildret han de dødes oppstandelse, med de frelste til høyre for Kristus, de fordømte til venstre. I selve rosen plasserte Kielland en flammende stjerne i midten og mellom grindverket utenfor satte han inn engler og evangelistsymboler.

I 1920-årene tok Marie Gleditsch, Nidaros-biskop Jens Gleditsch kone, initiativ til en innsamling for Rosevinduet blant norske kvinner.

I 1929 var innsamlingens mål om 150 000 kr nådd. Vestfronten hadde da vokst en «etasje» i høyden, og bak lukkede stillaser var vinduet i ferd med å ta form. Under en prøveoppstilling i oktober samme år ble Rosevinduet avdekket for første gang, mens den endelige avsløringen fant sted etter den permanente innsettingen av glassmaleriene våren 1930.

På en liten steinplate under vinduet sto det skrevet: «Vinduets rosegrindverk med glassmalerier er gitt av Norske Kvinner ved Bispinne Marie Gleditsch.»

I det videre arbeidet med vestfronten ble den stadig mer ruvende fasaden godt dekket til med store, innbygde stillaser, som preget Nidarosdomen til godt inn på 1960-tallet. En «sluttstein» ble satt med monteringen av St. Mikael på toppen av nordre vestfronttårn i 1969, hundre år etter at restaureringen begynte. Siden har dette arbeidet fortsatt som en kontinuerlig prosess, og neste år kan Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider feire sitt 150-årsjubileum.